synes ikke det var så gøy å beggynne å jobbe likevel...

[Sessa ruger igjen...]

Altså, jeg stortrives i jobben min, har liksom kommet akkurat dit jeg ville, MEN jeg liker ikke være så mye vekk fra frøkna mi! Hun er hjemme sammen med pappaen sin og han skal være hjemme til midten av sep. Etter det må vi nok benytte oss av dagmamma, besteforeldre, park.... for barnehageplass har vi jo ikke! Merker at jeg ikke klarer å konsentrere meg så godt om jobben som før for det eneste jeg tenker på er at jeg må skyndte meg hjem når dagen er over så jeg kan være sammen med henne og mannen min, før hun legger seg. Jeg har TO timer sammen med henne!!! Mammahjertet blør og jeg føler egentlig bare en enorm frustrasjon, for jeg vil jo ha den jobben jeg har, men jeg vil liksom bare jobbe et par timer, men det går ikke! Det er sykt å skulle være vekk fra barnet sitt i 10 timer om dagen (har en time reisevei hver vei til jobb)!! Ish!! Kan noen komme med noen trøstende ord??

[Brokade]

Hva med å jobbe litt redusert?

Synes du skal følge hjertet ditt jeg. Dumt å trege på det senere.

Men går d ikke så går d ikke selvfølgelig...

Jeg gruer meg selv til å komme tilbake i arbeid, og satser på en myk overgang med redusert arbeidstid noen måneder.

[Sessa ruger igjen...]

trenger mere trøst!!!!!!

 

Vet at hun som hadde stillingen før meg søkte om redusert stilling etter sin permisjon, men det var ikke mulig da. Tror nok jeg skal sjekke opp muligheten på ny, men kanskje vente til etter ferien min i juli... må jo kanskje la det gå litt tid og vende meg til tilværelsen, begynte å jobbe igjen denne uka.

[Herkules]

Å O er jo like gammel og jeg kan ikke tenke meg hvordan det skulle være å være borte fra ham HELE dagen. Var på møte i helgen og da var jeg borte fra ham 7 timer hver dag. Gikk helt fint, men det varjo bare 2 dager.

 

Så var det trøsten da... får sende deg en stooor trøsteklem og håpehåpe du får redusert stilling!!

 

Trøst deg med at hun er trygg og god hos pappaen sin.