Overreagerer jeg?

[Anonym bruker]

Mannen min er blitt kjent med en av kundene de jobber for. Hun er 25, han 39. Jeg likte vel i utgangspunktet ikke dette, spesielt siden hun var pen å se på. Han blokkerte henne fra msn og sa det ikke var SÅ viktig for ham. Så forteller han meg da, flere måneder etter, at de av og til har spist lunsj sammen og at han kan tenke seg å bli bedre kjent med henne ettersom de har noen få felles interesser og han har så få venner her. Han har ikke sagt noe til meg om disse lunsjene fordi jeg ville bli så lei meg og det ville ødelegge dagen for oss.

 

Jeg er lyn forbanna og lurer på hvorfor det er så viktig for ham å møte henne at han går bak min rygg og holder det skjult for meg... Jeg har lyst til å sette et ultimatum, meg eller henne, men er det urimelig? Sjalusien gjør meg gal! Skal han bli kjent med henne å henge ut mens jeg må sitte hjemme med babyen vår? Jeg får jo nesten aldri truffet mine venner og han tror heller ikke det er så lurt at jeg møter denne dame, ettersom jeg da vil bli "krigersk", tror han..

[Learning to fly]

Jeg hadde nok reagert akkurat som du. Veninner som han "alltid" har hatt er liksom greit, er venninne med de selv, og de er ingen trussel. Men dette du beskriver hadde gjort meg svært utrygg. Men viss du får bli kjent med henne også, så blir saken litt annerledes kanskje. Men hva skal en mann på hans alder med en veninne på 25 år??? Greit at han kjenner få, men jeg syntes ikke noe om det der...

[selfangerkjerringa]

Det å stte et slikt ultimatum blir litt drøyt syns jeg. Men hva med å prate om dette og komme fram til en løsning som gagner begge? Du sier jo at du savner å ha kontakt med venner - da er det kanskje litt feil å hindre ham i å ha venner også... med mindre de ikke er pene... hehe Hva om du går med på å la ham møte denne dama for lunsj innimellom hvis han passer knotten en gang pr mnd eller noe så du kommer deg ut på venninnekveld? Slik får dere begge noe igjen for å ofre noe for den andre. Forhold handler om kompromiss, ikke ultimatum...

[Anonym bruker]

Greia er vel at jeg tør ikke la han være alene med poden, og han vil heller ikke. Han blir sint og utålmodig og sier han ikke vet hva han kommer til å gjøre.. Så å overlate babyen til han er uaktuelt..

[selfangerkjerringa]

Hjelpe og trøste, er det såpass ille stelt ja... hvor gammel er knotten? Ungen altså, ikke sambo hehe

[Anonym bruker]

Babyen er 2 1/2 mnd og egentlig veldig snill og rolig. Jeg føler meg igrunnen som en alenemor, jeg...

[selfangerkjerringa]

Prøv å ha en 3-åring i tillegg... hehehe... neida, jeg forstår godt at du er frustrert, vi har vel alle vært der. MEN altså - når leggetida til knotten stabiliserer seg litt så er det vel fullt mulig at du tar kveldsstellet og legger ungen og SÅ drar ut en tur? I disse dager med muligheter for kommunikasjon så kan du jo ha med mobilen og være tilgjengelig for "nødanrop" hvis knotten våkner og alt går på tverke for pappa'n. Det er IKKE slik det skal være at du er "bundet" til ungen det nærmeste året fordi faren ikke tør å håndtere babyen - det blir for dumt. Da er han ikke særlig voksen i forhold til alderen akkurat. Faren altså.

[¤ my precious ¤]

Jeg forstår godt at du reagerer. Jeg har brent meg!

 

BF(34) ansatte ei jente(20) og falt for henne. Istarten mente han at det ikke var noe og at de bare var kollegaer/venner.., men han snakket om henne HELE tiden - så jeg må inrømme at jeg tenkte mitt uten at jeg sa noe mer om det til han. En dag skulle firmaet hans ut å spise, et slags tidlig julebord. Det endte med at han kom ramlende inn døra kl halv syv på fredag morgen. Da jeg spurte hva han hadde drevet med kunne han ikke gjøre ordentlig rede for seg. Kom med noen historier som ikke hang på greip i det hele tatt og for hver gang jeg sa at jeg ikke trodde han, forandret han historien litt. Etter tre dager med diskusjoner, tilsto han at han hadde vært på nachspiel hos denne jenta, alene med henne.

 

Da var jeg 3 måneder på vei med junior. Jeg flyttet ut! 1 uke etter jeg flyttet, flyttet hun inn... Sånn gikk det med det vennskapet til den kollegaen.

 

Jeg sier ikke at det skjer med dere, men jeg skjønner godt at du er skeptisk og sjalu! :-)))

 

 

[mammatiltosøtesmå]

Nei, du overreagerer ikke!

Han har gått bak ryggen din og det i seg selv er ikke akseptabelt. Hvorfor i all verden skal han bli bedre kjent med henne? Hvis han er så ensom kan han jo heller skaffe seg noen venner som har felles kjønn/ nærmere han i alder og i hvertfall ikke en jente som du føler deg truet av. Han har allerede oppført seg helt idiotisk i forhold til denne jenta så vennskapet deres har ikke livets rett, hvis han respekterer deg og vil fortsette med deg. Greit nok at man i forhold må inngå kompromisser, men det skal også være basert på ærlighet og åpenhet, ikke sniking bak den andres rygg. Og det at du ikke får møte henne sier alt, spør du meg. Sett han mot veggen og still et ultimatium, uansett hvilken vei det går, vil du ihvertfall føle deg bedre i ettertid!

[Maisie]

Enig med 1pluss2erlik4. Greit nok at han ønsker å bli kjent med folk, men når den nye vennen hans er såpass mye yngre enn ham, av motsatt kjønn og han holder det skjult for deg, så lukter det litt ugler i mosen. Behøver ikke å være det, men han burde ha såpass respekt for deg at han ikke går bak ryggen på deg. Når du i tillegg føler deg bundet hjemme pga babyen, så skjønner jeg meget godt at du reagerer. Om du ikke gir ham et ultimatum, så bør du fortelle ham hva dette gjør med deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, jenter! Jeg har nå skrevet et laaaangt brev til ham hvor jeg forklarer hvordan jeg har det. Han kommer garantert til å bli kjempefornærme, sutrete og komme med kommentarer som "Alt jeg gjør og sier er feil. Jeg skal slutte å si noe", eller "Du stoler ikke på meg". Spørs hvilket utfall det vil få, men jeg frykter det verste.. Han får brevet i kveld - for nå er han ute på byen med jobben...

[vår2007]

uff og uff!må si jeg blir sjokkert når jeg hører om fedre som ikke vill eller "klarer" og være alene med sitt eget barn..!!hallo!seriøst???

Og skjønner godet at du blir irritert over dette her med denne kollegaen..høres merkelig spør du meg..

 

nei,det virker på meg som om han kansje trenger noen alvorsord,og ikke ta deg for gitt!!eller barnet hans..

 

lykke til!=)