Vet ikke hva jeg skal tro lengre..

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med sambo i 3 år,en sønn på 8 mnd..Forlovet oss på nyttårsaften i år,JEG fridde da han aldri så ut som å gidde gjøre det..

Tro om han aldri gjorde det for at han egentlig ikke ville(?)

Uansett,spurte igår kveld om når vi ev skulle gifte oss,og når han ville,,,Han sa han ikke visste om han ville gifte seg...

jaha,hva skal jeg tro nå da..???

 

han sier han elsker meg,men gjør aldri noe for meg,og da mener jeg absolutt ingenitng gjør han!! Bursdagsgaver "glemmer" han,julegaver er det så om så med..

Føæøer meg som hushjelpa hannes og som en person som bare "er her" for at han ikke skal være ensom..

Det er så utrolig vondt,jeg gjør og har gjort så uendeklig mye for han,men får ingentign tilbake...

[Anonym bruker]

Sorry alle skrivefeil,øynene er fulle av tårer... ;(

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

STOR klem til deg!

 

Var det sånn også før babyen kom? Har dere gått til noe parterapi før? Tror det hadde vært greit å snakke med en tredjeperson for å få fram i lyset hva dere forventer av den andre, og hvordan dere føler dere i forholdet.

[SpiseLise]

Uff, det der hørtes leit ut.

Hva skjer når du prater med han da, og forklarer at du føler han ikke gir noe tilbake?

[Anonym bruker]

Han sier at det ikke er meninga å ikke gi meg noe igjen å at han elsker meg så høyt..Men hvordan skal jeg tro det? Det er jo bare "tomme" ord... Han viser ikke noe tegn på kjærlighet..

Ja,var vel mer eller mindre sånn før babyen kom,men tenkte bare han hadde vansker med å vise følelser..

Det gjør bare så vondt...Har prøvd alt for at vi ska ha det greit,men får ingenitng igjen,og det er jo så vondt..

Må be han gå å bade ungen vår,be han leke med han,prate med han og gi han kos...Hvorfor gjør han det ikke uten å bli bedd om det? det burde jo være naturlig å ville være sammen med barnet sitt..

[selfangerkjerringa]

Vel, det virker på meg som om maaange nybakte fedre rundt om er akkurat likedan når det gjelder å gjøre ting med babyen... kan det være at de syns babyer er litt "skumle" mens de er små? Gubben min foretrekker 3-åringen foran babyen i hvert fall, han er en fantastisk pappa men får han velge så leker han heller med eldstejenta enn å skifte bleie på mini

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Han er vel vant med å kun bli bedt om ting, så da gjør han de kun når han blir bedt om å gjøre det...er det slik at han jobber, og ikke ser så mye av babyen? Da kan det hende at han føler seg litt usikker i sin rolle som far...det er liksom du som er hovedomsorgspersonen, og han kommer i annen rekke og gjør ikke noe automatisk. Så kanskje det endrer seg hvis du sier til ham at det bare er å gjøre det og det når dette og dette skjer...at det er bare å leke med babyen og skifte bleie og sånn. Tar sikkert litt tid å forandra på rutinene, men tror det skulle gå hvis dere har god kommunikasjon.

 

Når det gjelder det å få ting sagt til seg, men ikke se dem skje så har jeg dessverre negativ erfaring med det...men nå har jo min eks problemer med å åpne seg og vise følelser,- til og med ikke det å snakke med en tredjeperson hjelper. Noen mennesker er dessverre sånn!:-/ Men forhåpentligvis så er ikke din samboer slik, og da hjelper det kanskje enten å snakke sammen eller snakke med noen andre som har peiling på dette.

 

Lykke til!

[SpiseLise]

Han høres litt ubetenksom ut bare. Det er mange av dem!

Tror du har rett i at han har vanskelig for å vise følelser. Og kanskje er det med babyen såpass nytt ennå, at han ikke har kommet helt inn i rollen? Eller så kan han være en sånn som bare gjør det han blir bedt om. Da "trenger" han aldri ta initiativ, han venter bare til han får en oppgave i fanget.

 

Kan selvfølgelig godt hende jeg tar feil, men for meg virker det sånn.

Han er nok mer glad i både deg og barnet enn du aner, men han må bli flinkere til å vise det!

 

Foreslår at du tar en skikkelig prat med han i dag. Når han begynner med "tomme ord", så kan du jo konfrontere han på det. Forklar at du har hørt det før, men at du vil SE det, ikke bare høre det. Og ta opp det med at du må be han om å gjøre alt mulig. Kanskje har han bare ikke tenkt på hvordan det oppfattes. Du er ingen hushjelp. For å få han til å se hvor mye som faktisk må gjøres for å få et hjem til å gå rundt, kan dere feks sette opp en liste over ALT, og fordele oppgavene derfra. Da er det hans ansvar å følge dem opp, og du slipper å måtte si fra hele tiden.

Du vil føle deg mye bedre hvis du ikke har både et lite og et voksent barn og ta deg av;-)

[Anonym bruker]

Oki..Tuuusen takk for svar...Hjelper å høre hva nadre mener,for er jo mulig man tenker for mye av og til...

Ja,han jobber endel,så ser ikke så mye til sønnen..Så mulig at han er usikker på ting,men virker ikke slik..Men sikkert ikke alt man ser heller.

 

Men liksom dt å ikke huske å kjøpe bursdagsgave eller ordne noe som helst til meg,det skjønner æ ikke helt...

Menmen..

 

takk for at dere tok dere tid til å svare..

[Anonym bruker]

Kan jeg få spørre om hvorfor du vil gifte deg med han når du føler han ikke "ser" deg, at du ikke får noen tilbake fra han osv osv??

[selfangerkjerringa]

Ikke meninga å forsvare samboeren din altså, men når det gjelder bursdag og jul så er han nok neppe alene blandt menn... eneste måten jeg kan få gubben til å huske burdagen min er å minne ham på det daglig i ukevis på forhånd. Likevel kom han med en orkide kjøpt på vei hjem fra jobb samme dag sist jeg hadde bursdag... hehe... julegaver er det JEG som ordner, til hele familien fra oss. Inkl meg selv. I år fikk jeg et fint armbånd, som jeg kjøtpe selv og fikk han til å pakke inn. Sånn er det bare Men han kan faktisk finne på å komme hjem med en gave til meg utenom "dager" også da. Jeg tror menn bare er sånn jeg. De trenger litt påminnelse...

[Anonym bruker]

Ja,di er kansje bare slik...Vi jenter tenker vell for mye og duller og diller rundt di man er glad i,og tror at mennene skal være på samme måte..

 

Ting blir også så mye vanskeligere når man ikke har fam eller gode venner rundt seg..Flyttet ned til sørlandet for 2 år siden for at sambo skulle kunne ta skolen sin..Han har 2 år igjen,og jg er så ensom her nede at jeg snart går på veggene..Kontakt m familien hans har vi heller ikke noe særlig..Og min fam bor maaaange hundre mil borte fra oss..

 

Har venner her nede,men ingen gode,og tar vell en stund å bygge opp ett godt vennskap..

 

Greit å ha dere å prate med da,enda engang..Tusen takk for svar...Hjertet mitt ble litt "lettere" nå..

[hæppi;)]

Helt enig! Etter vi fikk vårt første barn, har jeg virkelig skjønt uttrykket "kvinner er fra Venus, menn er fra Mars".

Makan til tullinger disse mennene kan være av og til!. Men misunner de på en måte den enkeltheten de har oppi hjernen sin også.....

[Anonym bruker]

Ja,tenk så greit det hadde vært å ta så lett på ting?Ingen bekymringer eller noe..Hadde vært greit det! Hehe...

[hæppi;)]

Men heldigvis klarer vi kvinner å gjøre det litt ugreit for de innimellom, hi-hi