Sutrer mesteparten av tiden hjemme. Er så lei meg.

[Anonym bruker]

Har en toåring som sutrer så fælt. Gråter, sutrer og jamrer seg eller er sint nesten all den tid han er hjemme og ikke i barnehagen. Vi mistenkte en stund om han kunne være syk eller ikke helt i form, men når han er hos onkel og tante eller farmor og farfar, er han blid som en sol. Jeg og pappan gjør virkelig alt vi kan for at gutten vår skal ha det godt. Han får masse positiv oppmerksomhet, vi leker med ham, leser, lager leire, triller tur, synger, ler og tuller. Vi er nesten alltid sammen med ham, hender en sjelden gang at farmor og farfar er barnevakt. Vi har et godt vennenettverk med mange barn. Han har heller ikke superlange dager i barnehagen. Vi prøver å ikke kjefte på han, men heller vise ham handlingsalternativer når han er sint eller sutrer. Andre sier at vi er veldig tålmodige, rolige og flinke med han. Han fikk en lillebror i desember i fjor og har slitt en del med sjalusi, men han kunne få sånne sutreperioder før han fikk lillebroren også.

Jeg er så vanvittig lei meg, vi gjør alt vi kan for gutten vår, men ingenting hjelper. Han virker ikke lykkelig rett og slett og sutrer fra han står opp. Er det noen som har erfart noe lignende med sine og som har noen råd??? Er såååååååå fortvilt.

[Anonym bruker]

PS, en gang sa han; "jeg liker ikke hjemme". Da gikk jeg nesten i stykker. Vet ikke om han la noe i det, men ble så lei meg. Her hjemme får han jo bare kjærlighet!!

 

HI

[Anonym bruker]

Er han fulltid i barnehagen? Tenker f.eks 8-16? Du skriver han har korte dager, kanskje han ville trives med hele dager der?

Får han 'lov' til å kjede seg når han er hjemme? Jeg tar meg selv i å prøve å aktivisere jenta mi mye, og snakke mye til henne...og jeg tror rett og slett det kan bli 'overload' for de små. De trenger å kjede seg iblant, slik at de utvikler fantasien og evnen til å leke litt alene. Jenta mi er full av temperament, kan bli fort sur og fort blid igjen. Dette er uvant for både meg og pappaen som begge har rolige lynner...hun våkner stort sett med gråt og er sur...til hun blir tatt opp og dagen starter. Men kan være litt sur hver morgen for tida. Ja, det sliter...

Kan hende det bare er en periode nå mens de tester ut grenser og trassen er igang. Eneste tipset jeg kan gi deg er å gi han litt lufterom, dette tipset fikk jeg av min egen mor. Hun la merke til at jeg skravla og spurte min 2-åring om alt mulig...'vil du ha mer vann? Skal vi leke? Vil du bade nå?...etc. Tror det er littt ting i tiden, at vi foreldre nå skal kommunisere så mye med barna...at det blir litt mye for dem iblant.

Vet ikke om dette var til hjelp, men iallefall noen tanker fra en annen mamma til 2-åring :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!! Gutten min er fulltid i barnehagen, men jeg henter ham relativt tidlig, dvs i 14.30 - 15 tiden, siden jeg er hjemme med lillegutt. Så han har jo ikke så kort tid i b.hagen. Problemet er at han ikke stortrives i b.hagen heller!!! Det er veldig mye sykdom blandt de ansatte, så det er nye vikarer hele tiden.

Jeg syns det er veldig interessant det du skriver om å alltid være "over ungene" med snakk og tilbud! Jeg prøver å være bevisst det faktisk, men jeg er nok av typen som kan gjøre FOR mye for barna også, føler det må skje noe hele tiden. Jeg skal bli flinkere til å prøve å jekke meg ned noen hakk!!

Huff, han tester oss maksimalt, det er så slitsomt.Vi får håpe det demper seg snart!!

 

Takk for gode råd og trøst!

 

HI

[Tripp, trapp, tresko]

Hei!

 

Måtte bare legge inn svar her, for vet inderlig godt hvordan du har det. Kanskje en liten trøst i å se at andre har det på samme måte? Vår jente har vært utrolig sutrete helt fra hun var 3-4 mnd. og frem til nå som hun er 2,5 år. Kan ikke se at hun har noen spesiell grunn til det; vi gjør mye likt som dere og synes hun burde være fornøyd med oss...

 

Ser at det har vært verre i perioder. Har blitt littegrann bedre etterhvert som hun har nådd nye utviklingstrinn (krabbe, gå). Siste par mnd. har det løsnet veldig med språket, og hun har i samme periode blitt mye enklere å være sammen med. Virker som hun har vært veldig frustrert over ting hun ikke har mestret oppigjennom. I motsetning til deres barn trives hun som plommen i egget i barnehagen. Gikk fra deltids til fulltids plass sist høst pga det var rett og slett ikke noe trivelig å være hjemme...

 

Håper det ordner seg for dere etterhvert, dere gjør ihvertfall en god jobb!

[*gurimallaika*]

Vi har og en som prøver seg på det, men vi bruker en annen taktikk og sier rett ut at vi ikke orker å høre på sutringa, -at vi ikke kan forstå hva han prøver å fortelle oss og at derfor må slutte å sutre og prate normalt. Det pleier å holde med å si i fra 1-2 ganger om dagen, men han prøver seg igjen dagen etter.

[annie-77]

Kjedelig må det være og ha det sånn,ja.

 

Kan jo være alt og ingenting. Tulla vår på 2 er veldig sliten de dagene hun er i b.hagen, men det er jo forståelig, men ikke ellers heldigvis.

 

Sjekket han hos lege, at han ikke har noe ørevondt eller andre usynlige plager? Noen barn har jo mye hodeverk også.

 

Ellers så tenker jeg at han kanskje trenger litt mere utfordringer hjemme. La han hjelpe til, støvsuging og ta tøy ut av maskina kan gi de en god mestringsfølelse. Smøre skiver selv (med hjelp), vaske opp litt i kummen, forsyne seg selv av middagsfatet. Ro ned omsorgen litt, og la han bli en aktiv del av familiens gjøremål.

 

Forsøk og finne noen leker han er spesielt interessert i, spør i b.hagen hva han interesserer seg for der. Når han sier at han ikke liker hjemme, kan det godt være at det bare er f.eks fordi fav.leken der ikke er hjemme!

 

Hvordan er han når dere er ute på tur?

 

Håper det går over snart!!

[Anonym bruker]

Toåringen min var også mye mer suttrete og hadde større behov for oppmerksomhet en periode der det var mye usikkerhet og sykdom i personalet i barnehagen.

 

Min erfaring med suttring er at dette kan forebygges og behandles med nærhet. Ikke bare i lek og oppmerksomhet, men også fysisk nærhet. En periode har vi sovet i samme seng, det gjør underverker for dagene. Å sove sammen for en periode er ikke farlig, det er fullt mulig å få barna over i egen seng på eget rom etterhvert som de blir trygg nok og ikke lenger har behov for den nærheten. Ellers bruker jeg mye bæretøy for å gi nærhet samtidig som jeg får laget middag og ordnet i huset.

 

 

[Tripp, trapp, tresko]

Nei, dei er ikke kjedelig, men SLITSOMT å ha det sånn... ;p

 

Hadde vært enkelt hvis man bare kunne si fra, ja. Men den taktikken virker ikke her i huset ihvertfall. Signerer på at det at hun får hjelpe til og føle at det hun mestrer noe, samt føle at det hun gjør er av betydning har stor effekt. Bra innlegg!