Hei

[Gjest]

Var på ul i går, etter blødninger i over en uke. Der var ikke liv lenger. Måtte ha medisinsk utskrapning. På sykehuset var de helt fantastiske, og tok seg veldig godt av meg. Jeg var der helt alene, siden mannen min er på sjø.

Det jeg ikke var forberedt på er reaksjonen min i dag. I går bare gråt jeg, la meg da jeg kom hjem og sov kjempegodt i hele natt (barna var hos besteforeldrene). I dag har jeg holdt meg godt opptatt, og har hatt ungene rundt meg med masse liv og røre. Etter at det ble kveld, og stilt i huset, har jeg bare ligget på sofaen og storhylt. Har aldri før savnet mannen min så mye som jeg gjør nå, og er glad det bare er en uke til han kommer hjem. Hva er "normalen", hvor lenge går det før en kommer over dette, om en i det hele tatt gjør det?

[stratosen_er mamma_]

det er veldig individuelt tror jeg...finnes ikke noe fasitsvar på det..

første gangen jeg mista var jeg i uke 13, men fosteret døde i uke 9....jeg knakk sammen når jeg skulle fortelle det til mamma at jeg hadde mista....men så kom det seg litt for så senere at jeg plutselig bare ble veldig trist og lei meg og måtte gråte...

etter andre aborten som var i uke 6 takla jeg det bedre...men blir innimellom veldig lei meg og bare må gråte litt fordi jeg har vært så uheldig...men det blir bedre etterhvert...selv om man kanskje aldri kommer helt over det...jeg har ingen barn fra før og hadde derfor gleda meg masse til å bli mor...men kanskje en gang snart blir det min tur...

Ønsker deg lykke til...

uansett så synes jeg at det er gått og snakke om det....

[Gjest]

Det er godt å snakke om det ja. Det var ingen av våre venner eller i vår familie at vi skulle ha baby igjen, måtte fortelle dem det etter at jeg begynte å blø. Ikke festlig i det hele tatt. Bare en god venninne av meg som visste at jeg var gravid, men føler alikevell at det er vanskelig å snakke om det til noen som ikke har opplevd det samme. Sykepleieren jeg hadde på sykehuset hadde opplevd det samme 9 ganger (hadde fått 2 barn), og det var så godt å snakke med henne. Heldivis har jeg to kjemepkjekke barn som betyr alt her i verden for meg, og som holder meg opptatt hele dagen. Gleder meg bare til mannen min kommer hjem slik at jeg får en god armkrok å krype inn i, og gråte ut i.....