her er min historie(om livet før jeg ble gravid, svangerskapet og fødselen)

[Gjest]

Her er min historie om å prøve å bli gravid, svangerskapet og fødselshistorien (IKKE LES DEN DERSOM DERE ER NERVØS FØR FØDSELEN). Min historie om å bli gravid, og selve svangerskapet, er kortet VELDIG ned, så dersom dere lurer på noe, er det berre å si fra. For dere som ikke vil lese fødselshistorien så kan jeg si at jenten jeg fikk var berre 1870 gram, førdt 2 uker før terminen. Så det var en del problemer.

 

MIN HISTORIE OM DET Å BLI GRAVID:

I 2004 begynte jeg og mannen min å prøve å få ett barn, jeg var berre 18 år gammel. Vi trodde selvfølgelig at det kom til å skje fort siden jeg var så ung, men der tok vi feil. Tiden gikk, og skuffelsen kom gang på gang. Frykten begynte å spre seg i meg, kom jeg aldri til å få bli mor??

Dagene gikk å det eneste de bestod av var gråt. jeg kunne ikke se gravide, ikke barn ikke babyer, ingen ting, tårene berre trillet. Alle rundt meg fikk barn eller ble gravid. Jeg var livredd for å ta telefoner, redd for at noen skulle si de var blitt gravid.

 

Etter 1 år tok jeg kontakt med legen å fikk tatt noen blodprøver, hun fortalte meg at alt så fint ut, å sendte meg videre til en gynekolog. Etter mange mnd tok hun også noen nye blodprøver. Hun kunne fortelle meg at noe ikke var som det skulle. Jeg hadde høye FSH verdier og lave østradiol verdier. Det vil si at jeg har det samme problemet som de som er i overgangsalderen, nemlig DÅRLIGE egg. Hun sa det var ikke sikkert jeg kunne bli gravid. Jeg ble så utrolig deppa, verden berre ramlet sammen.

 

I mellom tiden hadde jeg begynt å gå til akupunktur. Dette hadde GOD effekt på meg, hun fikset sykluser å alt som går an å fikse, samtidig begynte jeg på pergotime. Vi tok nå kontakt med Hausken i haugesund, slik at vi kunne bli vurdert for prøverør. Men sjangsen for at jeg skulle bli gravid ved hjelp av dette var også veldig liten. Jeg gikk å hentet inn alle resultat av blodprøver å diverse som jeg skulle ta med.

I mellom tiden fikk jeg beskjed om å ta en god påskeferie å deretter komme til samtale uken etterpå.

 

Påsken kom, og eggløsningen kom som den alltid gjorde, denne mnd var det pause mnd med pergotime. Jeg har alltid hatt eggløsning, men fikk dette for å bedre kvaliteten på eggene. Jeg hadde ingen tro på at noe skulle skje siden jeg ikke hadde blitt gravid mnd før med pergo. Så kom IKM, den var dagen før vi skulle til samtale om IVF. Jeg hadde som alle andre mnd tatt temperaturen, å kurven hadde ikke sett lovende ut. jeg fant ut jeg skulle ta meg en test som vanlig, men hadde ikke tro på at den skulle være positiv. Så kom resultatet, det var 2 streker, jeg tenkte som alltid, jaja, så var den negativ denne gangen også. Jeg kastet den i søppelet.

 

Så kom jeg til å tenke, har den sett slik ut før?? Jeg prøvde å ta meg i sammen å gikk å la meg. jeg hadde bestemt meg for å kjøpe meg en CB digital morgen etter. Da jeg hadde gjort det sprang jeg inn på badet. Å for første gang stod det GRAVID. Jeg kunne ikke tro det. Tårene trillet å jeg fallt sammen, jeg var overlykkelig. Etter 2 år var jeg gravid. Drømmen var komt i oppfyllelse.

 

MITT SVANGERSKAP:

Svangerskapet mitt startet med en EKSTREM glede over å ha blitt gravid, men gleden gikk snart over til bekymring. Da jeg var 5 uker på vei startet jeg å blø, jeg var sikker på at jeg kom til å miste. Jeg tenkte hvorfor i alle dager skjer dette meg, jeg som ikke en gang vet om jeg klarer å bli gravid flere ganer. Jeg var så fortvilet. jeg fikk denne uken komme inn til innvendig UL for å se om jeg hadde mistet. Da jeg kom inn sa gynekologen at enten så har di mistet, eller så er fosteret enda forlite til at vi kunne se det.

 

Jeg gikk hjem denne dagen full av tanker. Jeg måtte vente enda en uke før jeg skulle på UL igjen, dette ble en LAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAANG uke, en av de lengste dagene mine i mitt liv. Da jeg kom tibake (blødde fortsatt), var jeg kjempe nervøs. Men da hun skulle sjekke så jeg et bankende hjerte, denne lille var der og I LIVE. Jeg var så ufattelig glad. Jeg kjørte hjem glad og fornøyd.

 

De neste ukene fortsatte jeg å blø. Jeg var også EKSTREMT kvalm, tok av 5 kg de første mnd. jeg klarte ikke å spise, opne kjøleskapet, stå opp om morgenen uten å spy.jeg var igjentatte ganger på NUL for jeg sluttet ikke å blø. Men derimot i uke 12 hadde jeg min siste blødning. Jeg begynnte da å bli mer optemistisk.

 

Ukene gikk å frykten for å miste var der hele tiden. Jeg kjennte det første livstegnet i uke 15, det kjenntes ut som sommerfugler. Det var stas, jeg kjennte fra nå LITT livstegn hver kveld, men har forstått det sånn at det er tidlig.

 

I uke 24 og 27 var jeg inne pga hyppige kynnere, de var redd fødselen var i gang. Dette var veldig skremmende, det var jo så tidlig i svangerskapet.Bekkenløsningen hadde også meldt sin ankomst, den kom ca. i uke 10. det var hard å være i praksis samtidig som jeg var gravid og hadde bekkenløsning.

 

Svangerskapet fortsatte, men jeg kunne tydelig se at noe var galt. Magen stoppet å vokse. Jeg ser nå senere at magen er lik i uke 30 og 37+4. Jeg mistenkte at den lille jenten min ikke fikk næring, det hadde skjedd da jeg var i magen til mamma. Desverre hørte ikke jordmoren min på meg.

 

Så startet fødselen (les mer under fødselshistorien), å ut kom en liten jente som var LITEN. Hun kunne død i magen min pga lite næring.

 

Nå ha jeg berre skreve om svangerskapet i grove trekk, det var er ett hard svangerskap full i bekymringer og plager, men det var verdt det.

 

Da jeg ble gravid med nr.1 hadde jeg prøvd lenge med å bli gravid, derfor tempet jeg også da jeg ble gravid.

 

MIN FØDSELSHISTORIE:

Det hele begynnte natt til 17.desember klokken 24.00. Magen begynnte

å stramme seg, men jeg tenkte som vanlig at detta var kynnere, hadde

jo hatt en del av de i svangerskapet. Men etter en halv time fant jeg vel

egentlig ut at noe var litt anarledes. De gjorde på ein måte litt vondt,

men jeg hadde ikke noe tro på at fødselen var i gang. Når klokken var 2 hadde jeg lenge vurdert å vekke mannen min, for nå var det virkelig begynt å gjøre litt vondt, men så tenkte jeg at det var litt dumt visst det ikke var noe på gang. Klokken 3 derimot vekket jeg han. Mannen min er som vanlig veldig trøtt, så når jeg fortalde at jeg ikke visste om det var noe på gang og at det gjorde vondt, så la han seg berre ned igjen og lukket øynene. Men så gikk det noen sekunder så spratt han opp, han hadde sjønnt hva det var.

 

Jeg hadde lenge tellt minuttene mellom kynnerene som senere viste seg å være rier, de vekslet nå mellom 5-10 min, å gjorde skikkelig vondt. Men dom som jeg er, så trodde jeg fortsatt ikke at fødselen var i gang, sa til mannen min at det går sikkert over. Han derimot var ikke helt overbevist, så han ringte til føden. Vi fikk beskjed om å vente til riene var enda mer regelmessige. Det var jo greit for meg, for jeg ville ikke komme der når jeg ikke hadde rier, hadde jo berre kynnere (ja, så dum går det an å bli).

 

Klokken 6 ringte han til føden igjen og sa at nå var det 5 min mellom riene, av og til 10 min. Damen i telefonen spurte meg om jeg kunne vente, å jeg sa selvfølgelig ja, dom som jeg er. Nå hadde jeg vert 6 timer i sengen hjemme, å de siste 3 timene hadde det gjort veldig vondt. Klokken 7 begynnte det vel å sige inn litt hos meg, det var jo nødt til å være rier, er ikke akkurat normalt å ligge å vri seg i alle rettninger i sengen visst ikke. Så derfor ringte vi klokken 7 å sa at vi kom. Mannen min spurde om han skulle pakke med klær til babyen og litt til meg. Men jeg sa nei, trodde jeg skulle komme hjem igjen, skulle jo berre sjekke.

 

Klokken 8 var vi framme. jeg ble sjekket, å der fant de ut at jeg hadde 3-4 cm opning. d

Der seig det inn, jeg skulle faktisk føde, det tok meg altså hele 8 timer før jeg ville innrømme for meg selv at fødselen var i gang. Så kom panikken, det var jo ingen vei tilbake. Jordmoren spurde når fostervannet hadde gått. Jeg stod der som ett spørsmålstegn, det hadde jo ikke gått. Jordmoren kunne ta rett på hode til jenten, så jeg hadde altså ikke fostervann, så når det gikk er det ingen som vet. Jeg ble lagt på ett rom, riene var virkelig begynnt å ta seg opp. Fra nå av klarte jeg ikke lenger å følge med på klokken, hadde mer enn nok med å konsentrere meg om det som jeg skulle. Jordmoren kom inn å spurte om jeg hadde lyst å prøve badekar, å hva vil en ikke når ein har vondt?? Jeg hoppet oppi å satt der en stund. Det lindret vel litt i begynnelsen, men så ville jeg vel berre ut av, klarte ikke å sitte stille der.

 

Så var det inn på rommet mitt igjen, nå ble jeg sjekket en gang til. Jeg hadde 5 cm opning, å jeg hadde grusomt vondt. Så da spurte ho om jeg ville ha epidural, ja sa jeg da. Jordmoren sa jeg måtte vente litt, for anestesi legene var opptatt. Det var greit for meg, men lite visste jeg da at det skulle ta laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid før jeg fikk epiduralen.

 

Jeg ble flyttet inn på ett annet rom, de måtte ha mer utstyr siden jeg skulle ha epidural. Riene var begynnt å bli veldig intense, å jeg følte jeg ikke fikk puste. Jeg prøvde å finne noe å slå, å fant nattborde. Jeg visste rett å slett ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde ventet leeeeeeeeeeeenge på epiduralen, men anestesi legene var på en operasjon. Jeg sa til jordmoren at visst ikke jeg fikk ett eller annet nå så dør jeg. Der er sant så mamma sier, at når en tror at det ikke kan bli værre, så blir det 10 gonger værre. Nå hadde jeg så vondt at det er rett og slett mange ting jeg ikke klarer å huske, men som mannen min har fortaldt meg etterpå. Den ene rien var så intens at jeg ble ikke akkurat lydløs. Jeg fikk fortaldt etter fødselen at da hadde jordmoren sprunge ned til disse legene og sagt at nå fikk de jammen meg komme, for nå hadde hun det ikke gått.

 

Omsider kom de, men da hadde jeg 9 cm opning, å det ville ta en stund før epiduralen begynnte å virke, da tenkte jeg at dette kommer jeg aldri til å klare. Jeg fikk beskjed om at det kunne gjøre litt vondt, men jeg kan ikke si at jeg husker at det var vondt å få inn epiduralen, for det er jo ingenting som kan måle seg med de smertene jeg allerede hadde. Så var det berre å legge seg ned å vente på at den skulle virke. Den begynnte å virke etter en stund, men da viste det seg at jeg allerede hadde 10 cm opning. Altså, jeg hadde klart det meste alene.

 

Så var det disse pressriene da. Jeg fikk beskjed om at jeg skulle begynne å presse. jeg presset og presset, men jenten rikket seg ikke. Da viste det seg at hun hadde festet seg sjevt, det var altså umulig å få henne ut. Da måtte jeg altså ikke presse når jeg hadde pressrier, det var forferdelig. Jeg så opp på skjermen åmerket at hjertelyden til jenten min datt ned fra 150 slag pr.min til 50 slag per.min hver rie. Jeg begynnte å bli litt stresset. Men jeg var ikke alene, jordmoren å den ene legen var også begynt å bli stresset. De kaldte på flere. Til slutt var det 2 leger, 2 jordmødre å en sykepleier inne hos meg. De begynnte

å hviskre, så det var tydelig at noe ikke var som det skulle.

 

Så fant de ut at hun måtte ut snarest mulig, så de skulle bruke sugekopp. De prøvde å få den inn, men det var ikke så lett når jeg kjempet i mot. Mannen min har sagt til meg etter på at de hadde funne fram saksene å holdt de rett framfor meg, de måtte altså klippe litt. Dette kan jeg heller ikke huske, hadde nok med meg sjelv jeg. Da jeg endelig skulle få begynne å presse, begynnte riene å dabbe av. Dette var pga epiduralen. Dette var jo ikke akkurat bra i min situasjon siden jenten måtte ut snarest. De gav meg noe somskulle få fort gang i riene igjen, å det tok heldigvis ikkje lang tid før de var i gang.

 

Nå var jeg klar til å pressse. Etter ca 9 press var hun ute. Hun kom til verden klokken 13.15. Hun ble lagtt oppå magen min så snart de fikk vekk navlestrengen som var snurret seg rundt halsen hennes. Jenten som var kommet var IKKE stor. Hun veiet 1870 gram og var 44 cm lang. Det viste seg at morkaken hadde vert ødelagt, noe jeg ikkje visste.

 

Nå i etterkant vil jeg helst ikke tenke på det, jeg er berre glad alt gikk som det gikk. Hun hadde de første 3 ukene problem med å holde på temperaturen. Vi fikk heldigvis komme ut av sjukehuset på julaften, en uke etter at hun kom til verden. Legene sa at hun kunne like gjerne vert død pga lite næring i magen min, men hun visste bedre:)