Skoleavslutningen ble et mareritt

[så gla']

Trenger bare å lufte noen tanker og frustrasjoner... Har vært på skoleavslutning med datteren min i dag, og det er lenge siden jeg har følt meg så ensom og totalt oversett.

 

For 2 mdr siden fødte jeg 15 uker før tiden, og vår bittelille sønn døde etter bare to dager. Fordi jeg har vært syk og medtatt både fysisk og psykisk,har jeg ikke vært noe særlig ute, og heller ikke truffet eller snakket med "folk". I dag var det avslutning for hele skolen, 1. - 7. klasse, og jeg troppet opp sammen med min datter og tenkte at det skulle bli fint å se de andre foreldrene igjen. Vi kom ganske tidlig og fant oss en fin plass i solen. Jeg registrerte kjente som kom, og som gikk omveier for ikke å møte oss (virket det som). Min samboer måtte jobbe i kveld, så det var bare min datter og meg. Min datter så jeg ikke mye til, for hun hadde jo sine klassevenninner som hun var sammen med. Helt naturlig.

 

Jeg tok kontakt med et par mødre, men det ble bare tomt prat om igjenglemt tøy eller klassekassa. Ingen sa noe om det som hadde skjedd, og det var ikke naturlig for meg å begynne å snakke om det siden ingen spurte. I stedet ble jeg sittende der alene med gråten i halsen, og syntes nok veldig synd på meg selv. Jeg var nok den første som gikk hjem.

 

Om noen hadde spurt, hadde jeg følt meg bedre om jeg fikk si at det har vært tøft, men vi kommer oss videre. kanskje til og med sagt at vi ønsker oss fortsatt barn,og prøver igjen (samboer har ingen barn fra tidligere forhold).

 

.... et lite hjertesukk fra meg....

 

[Fruen77.mamma-igjen.nr3]

HERREGUD,så grusomt!!!!STAKKARS deg...........

Jeg hører ikke til her men titter innom :-)

Men vi som er i denne situasjonen er nok mere sårbare og nærtagen enn vanlig.....Og folk synes det er vanskelig fordi de ikke vet hva de skal si.....og det skjønner jeg godt,men det går ann å spørre om det går bra iallefall.

jeg sa fra til mine nærmeste venner at jeg var skuffa over de sist vi mistet og denne gangen var de mye flinkere til å ta kontakt med oss.

håper du har det bra og at dere en vakker dag skal få oppleve lykken å få et mirakel i armene deres igjen.

lykke til....

Varme klemmer

[martine68]

Kjære deg så gla' , så trist at du måtte oppleve at de ikke bryr seg. For det er jo det som er tilfelle når de ikke spør hvordan det går med deg. Det koster så lite å bare stille det spørsmålet. Da er det opp til deg å fortelle det du føler for. Da er det liksom du som velger hvor nære du vil slippe dem i din sorg.

 

Jeg får så vondt av deg og blir sint på de andre mødrene. Det er så mye terapi i det å fortelle om det man har opplevd. Det er desverre slik at mange velger den enkleste løsningen med å overse det som er vanskelig. De som selv har opplevd vanskelige ting i livet har nok lettere for å vise at en bryr seg. De vet også hvor mye et lite spørsmål betyr.

 

Vil bare avslutte med å gi deg en stor bamseklem jeg så gla'.

 

Stor bamseklem fra

[jenkas69]

Huff, så utrolig trist å høre om den lille gutten din.

 

Og for en fæl kveld du har hatt i kveld da. Ikke akkurat hva du trengte nå. Folk kan være så sårende, antagelig mot sin vilje ofte. Kanskje de tror at de gjør deg en tjeneste ved å late som ingenting, så du ikke skal bli minnet om det vonde hele tiden. Så gjør de det hele bare mye verre.

 

Lykke til videre! Håper du snart blir gravid igjen!

 

 

[så gla']

Takk for trøstende ord og klemmer! Det var godt å få satt ord på fortvilelsen, og få noen trøstende ord fra dere kjempejenter her inne. Har kommet meg litt nå.

 

Skjønner at det kan være vanskelig å si noe, men det er tusen ganger værre når ingen sier noe, og en atpåtil føler at en blir unngått. Det er da ingen smittsom sykdom. Kanskje jeg skulle be om å få det med på ukeplanen neste uke.... huff, nei da. Nå blir jeg litt tullete her. Jeg kommer over dette også. Egentlig bare barnemat!

 

Bruker vanligvis ikke å være så nærtagende, må være hormonene som ikke har gått tilbake til sitt vanlige jeg ennå. Eller kanskje - hm ... Tør ikke helt tenke tanken ut. Har våknet kvalm tre morgener nå, mensmurringer og trøtt utpå dagen. Måtte ta en ettermiddagsdupp i går. Hadde EL lørdag med masse "kos" i forkant... Så kanskje... Neei, kjenner vanligvis ikke symptomer før den siste uken før IKM, og den er 24.6. Alt for tidlig... ingen vonde bryster heller. Men, måtte tørke noen tårer når jeg så en film i går. Hva het den nå, Blood diamant ?? Vel, nok om det.

 

Jeg håper vi alle snart blir velsignet med en liten spire som klamrer seg fast i hele 9 mdr.

 

Stor klem!

[evigoptimist]

Så trist å høre om din opplevelse!

Har værrt gjennom noe lignende selv... Det er ingneting som sårer mer, enn når folk later som om ingenting har skjedd....

Men, det er vel desverre slik at mange unngår ubehagelige samtaleemner, fordi de ikke vet hva de skal si - og så lar de være å si noe i det hele tatt...... Nei, dette er ikke lett!

 

Det er i slike situasjoner man finner ut hvem som er ens virkelige venner =)

Håper virkelig du har noen rundt deg, som er der når du trenger dem som mest!!! Håper også at du blir gravid i løpet av sommeren - og kan møte til juleavslutningen med struttende mage=) Det hadde vært noe det!!!

 

Lykke til videre=)

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Kjære så`gla.

Dette er virkelig en opplevelse du skulle vært foruten.

Det gjorde vondt å lese,og jeg er skamfull på dine omgivelsers vegne.

Tenk å være så lite hensynsfulle,og vise så lite omsorg å forståelse.

Jeg håper det går bra med deg,og at du får denne opplevelsen på avstand.

Sender deg en god klem,i tilfelle du skulle trenge en til. )

 

Hilsen