Er det mulig å komme over barnefar..

[Anonym bruker]

...når det er slutt? Kan noen helt ærlig si at de er 100% over barnets far? Og hvor lang tid tok det?

 

 

Jeg er så redd jeg aldri skal komme over han hvis han går fra meg nå, som det er stor sjangs for at han gjør.......

[Gjest]

jeg tror det er fullt mulig, det vil ta tid og det vil gjøre vondt en stund, men en dag vil du våkne og føle at du har det ti ganger bedre uten, en dag vil du lure på hva du i det heletatt så i han, det vil kanskej alltid føles litt sårt og bittert å tenke tilbake på.. men du vil etterhvert møte en ny, en som får deg til å føle deg som verdens heldigste, en som er bedre og snillere og finere og mere omtenksom enn barnefar var, en som vil elske både deg og din lille.. bare du tar tiden til hjelp så vil det ordne seg til slutt:)

[Skurvelurven]

Det går fint. Barnefaren er fortsatt en del av livet mitt, og det kommer han jo minst til å være i 18 år til. Jeg er fortsatt kjempeglad i han, men er veldig bevisst på hvordan jeg vil leve livet mitt og hvem som fortjener mine tårer eller ikke.

Uansett hvor mye du gråter eller er lei deg, så vil det ikke forandre noen ting. Og HELDIGVIS er det sånn at tiden leger alle sår. Kjærlighetssorg er jævlig, men det blir litt mindre vondt for hver dag. Når det kommer til gutter (i hvert fall de jeg har vært sammen med) har jeg funnet ut at der verste man kan gjøre er å gråte og trygle og prøve å finne en løsning. Det er mye mer effektivt å vise dem at jeg klarer meg utmerket på egenhånd og at de slett ikke er "alt" for meg, og jeg ikke kan leve uten dem. Da kommer de som regel krabbende tilbake. Noen ganger lar det seg løst, andre ganger ikke.

Uansett har du en baby i magen din du kommer til å elske høyere enn du noen gang kommer til å elske noen mann. Tenk litt på det:)

[Anonym bruker]

Nope, ikke 100% over han og kan heller ikke se at jeg kommer til å bli det..

[Kosel]

Vi blir jo alltid å ha et barn sammen, så helt ute av livet blir han jo aldri. Men forskjell på det og det å komme over ham som partner. Det tror jeg man klarer til en viss grad, MEN vil alltid dele det at vi fikk vårt første barn sammen og alle gleder og sorger vi vil dele gjennom sønnen vår.

[Anele&Solstråla]

Jeg er ikke over barnefaren, men så er vi sånn av og på...men vil mest av alt gi slipp på mine følelser for det kommer nok ikke til å fungere oss i mellom, som et par...

Venninna mi ble forlatt i 3.mnd da hennes samboer gjennom 6 år forlot henne for en annen. Hun trodde aldri hun ville komme over han...Det tok lang tid, men nå er hun ferdig med han!!Hun savnet han hele svangerskapet, men når den skjønne gutten hennes var ute, og hun fikk ting litt på avstand tror jeg hun tenkte: hvorfor iall verden har jeg brukt så mye tid og tanker å den gjøken der!!!

Så det går an;)

[Anonym bruker]

Det ble slutt for 9 mnder siden og jeg går med et konstant håp om at jeg skal få han tilbake til tross for at han har truffet en annen. jeg kan aldri se for meg at jeg noen gang kommer over han. føler ikke at det er blitt så mye bedre med tiden heller, gråter ikke like mye lengre, men jeg elsker han like mye. ikke meningen å være negativ og jeg er sikkert en av få som står fast på den plassen jeg har havnet. føler ikke at jeg har lyst til å komme over han og det er nok hovedgrunnen til at jeg ikke gjør det heller.

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

nei, jeg tror ikke det er mulig..

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

eller det er vel mulig, selvom jeg for øyeblikket tror det er umulig!

(prøver med et litt mer positivt svar denne gang:p)

[Anonym bruker]

Det er også mye frem og tilbake her, vært sånn i 4år. Han bestemte seg for noen måneder siden å satse igjen, flyttet inn og vi ble kjærester. Nå har han flyttet ut igjen og jeg er like knust. Frem og tilbake ennå som jeg prøver å avslutte for min egen del, men ikke lett. Vil alltid håpe..savnet av far gjør graviditeten tung og jeg lurer på om jeg noengang kommer til å bli en av de glade og struttende gravide som rusler arm i arm med kjæresten. Vi har et barn sammen fra før..har aldri elsket noen så høyt før.

[Anonym bruker]

Jeg kan trøste deg med at det gjør du!Når jeg og faren til sønnen min gikk fra hverandre, var jeg helt sikker på at jeg aldri kom over han!Men nå er jeg gift med verdens beste mann, som elsker min sønn og som har gitt meg to barn til!

Jeg vil alltid være glad i eksen, fordi han er faren til min sønn, men ikke noe mere enn det!Når jeg ser på hva jeg hadde mot det jeg har nå, så blir jeg veldig flau over alle gangene jeg sa til meg selv at jeg kom til å bli ulykkelig resten av livet!

Nei, det finnes SÅ mange fine, snille, gode gutter som bare venter på dere jenter her inne!Innen fem år så skal jeg vedde på at dere er i gode forhold med menn som behandler dere med den respekten og kjærligheten dere alle fortjener!!!

[Anonym bruker]

nei, jeg er heller ikke over han

[Anonym bruker]

Takk, det var hyggelige og betryggende ord. Vanskelig å se det nå, men du har sikkert rett i at det blir annerledes senere:)

[sol og varme]

faren til min kjære datter på 7 år har så og si ingen kontakt, han gjorde det "enkelt" for meg å komme over han...han dreit i meg og ungen - ble alene når jeg var 3 mnd på vei -dvs...da kunne han ikke lenger mase om abort... Nå har det vært samvær en helg i mnd i noen år, helt til i fjor da hans nye kjærlighetsbarn kom og det ble en helg annenhver mnd, nå januar i år oppdaget han at hun hadde fotvorter og så på dette som et kjempestort problem siden jeg ikke hadde sagt ifra...tillitsbrudd osv...ikke måte på tull han skrev...vortene har hun hatt kommende og gåendes over tid...var liksom ikke grunn uansett -men uansett, dette var nå en "god" grunn for han å stoppe samværet på -så nå har hun ikke sett faren sin siden og har heller ikke noe nytt om når evt. neste samvær blir! Så, jeg har vært bordi å være glad i en man, og kan nå si med hånda på hjertet at han finnes ikke i mitt indre noe sted - unntagen irritasjonsstedet -hvis slikt finnes -var ikke lange tiden det tok å komme over en sånn dritt... Men for dere som er oppi situasjonen nå så kan jeg lett se fortvilelsen og sorgen dere har ved å kanskje miste en dere er glad i, høres kanskje lett å si det -men dere kommer over han! Lykke til jenter...

[aanonym]

Joda, til slutt kommer du over ham. Det kan ta tid, men det går. Blir det slutt, er det viktig å etablere gode samarbeidsrutiner, ikke minst for barnets del. Det lønner seg på sikt. Jeg og pappen til storebror har i dag et veldig godt forhold, og vi samarbeider veldig godt, selv nå som jeg er gift på nytt og skal ha et barn til.

[jea6000]

Syns det med barnefars oppførsel her høres helt vilt ut. Sol og varme, syns du er heldig som slapp å ende opp med denne personen og syns synd på den damen som gjorde det. Han gav deg iallfall en flott datter:)