Er gravid....og litt frustrert over samboer. Kan noen gi meg råd?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid i 22 uke og synes selv jeg skal "føde hvert øyeblikk" fordi tiden går så fort. Jeg planlegger og ordner osv., synger for babyen og ikke minst - sitter her på BIM for å lese og lære litt.

Samboeren min gleder seg til å bli pappa, men jeg synes ikke han er fullt så engasjert som meg. Sikkert naturlig nok, jeg er gravid "hele tiden", mens han kan ta seg fri fra all babyting når det passer. Han er engasjert på en måte, vi har handlet inn ting - han er veeeldig påpasselig at jeg ikke skal bære tungt, slite meg ut osv...men likevel, jeg skulle ønske at han også strøk meg på magen, sang for babyen og var like mye i en babyverden som meg. Jeg har sett han med venninnas baby på fanget...og han dikker og duller no veldig

 

Vil det bli mer virkelig for han også når det nærmer seg fødsel??

[Brillemamma]

Tror nok dette er ganske vanlig. Følte akkuratt som du gjør nå. Men han er verdens beste pappa og utrolig stolt og glad i den lille vi har fått! Helt vanlig at vi jenter er mer opptatt av å få alt i orden tidlig, og at vi er mer opptatt av graviditeten enn mannfolka er. Men det kan være frustrerende til tider, ja...

[Maisie]

Ja, han vil sikkert bli mer engasjert når fødselen nærmer seg. Det er jo ikke det samme for ham når det er du som er gravid og går med magen. Han får jo ikke samme forhold til babyen - enda. Menn synes sikkert det er vanskelig å vite hvordan de skal forholde seg til en gravid samboer også. Gi ham litt tid, du. Har du forresten spurt ham om han vil synge en liten sang til babyen?

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Kjenner du spark utenpå magen da? Det er i alle fall med å bidra til at han tar mer på den forhåpentligvis. Har du sagt til ham at du gjerne vil at han skal ta på den og synge? Å synge høyt kan faktisk være veldig flaut...selv er barnefar her med i band, og synger (men han er ikke vokalisten da), men å synge til magen kunne jeg bare glemme, og det gjorde ikke jeg heller. Kan også være vanskelig å snakke til magen...kanskje det går bedre hvis du ikke hører (hvis du har på øretelefoner)...da blir det mindre flaut for barnefar å ha kontakt med magen, hvis det er det som er problemet for ham.

 

Blir nok mer og mer virkelige både for deg og ham utover i svangerskapet!:-)

[Anonym bruker]

Jeg tror at vi må prøve å huske på at pappaene ikke bærer babyen inne i seg... Jeg hadde akkurat de samme tankene som deg da vi skulle ha førstemann, for mannen min kom ikke og kjente etter spark, spurte hvordan jeg hadde det osv. Og han leste ingen bøker!

Jeg ble oppgitt, men så satte han seg ned og fortalte meg litt om hva han følte og tenkte rundt hele situasjonen. Han gledet seg veldig til å bli pappa, men syntes at alt var ganske rart og klarte ikke helt å fatte det. Han sa også at han syntes at det var slitsomt at jeg hele ropte: kom her og kjenn! Se nå! Les dette! osv. Særlig fordi han ikke kjente sparkene like godt som jeg. Det burde jeg egenlig tenkt på!

Tror det kan bli mye krav til far om at de skal være supre på alle måter og like engasjerte som oss. Men jeg tror faktisk ikke at vi kan forlange det av alle, kanskje det ikker naturlig fra naturens side? Tror de ofte føler seg litt dum og til overs, rett og slett.

At han ikke stryker deg over magen betyr ikke at han ikke er engasjert når babyen kommer! Da har han en håndfast baby å synge til og kose med :0)

[MammaDilla]

Etterhvert vil du ikke bare kjenne sparkene men se de på utsiden av magen. Og når du nærmer deg enda mer så vil du kunne forklare han hva som er stumpen, hvor beina er og hva han beveger. Mannen min klarte heller ikke engasjere seg så mye så tidlig. Han ble ikke skikkelig interessert før rundt uke 30. Han var interessert hele veien asså, men da bevegelsene viste gjennom klærne på meg begynte det å bli mer virkelig for han:)

Gi mannen din tid. Han gleder seg garantert like mye som deg!!

[kvirrevirrevitt]

Syn's ikke han høres så værst ut, jeg ) passer jo godt på deg? Er m på praktiske ting?

 

Du må tenke på at menn kjenner jo ikke den lille inni der -at det er noen der hele tiden, liksom.. Tror det blir litt fjernt for dem hvis de skulle plutselig begynne å synge til en mage.. -Særlig hvis de ikke er sangfugler fra før av ;o))

 

..Men jeg skjønner hva du mener, for jeg følte det samme under begge svangerskapene m mannen min, så jeg tvang i gjennom en "regel" :

Hver kveld måtte han smøre inn magen m olje (smurte inn magen m nattlysolje for å slippe strekkmerker -det funka!) Det var hans jobb. basta. Så selv om jeg gikk å la meg før han, så måtte han komme opp å gjøre det Spør meg ikke åssen jeg fikk overtalt han til dette, for det husker jeg ikke )) Måtte kjempe litt for saken til å begynne m "her går jeg og bærer og sliter m DEN SVÆRE magen, og du vil ikke engang..blablabla.. -stakkars mann, men etterhvert som han merket spark, og at babyen ga respons så syns han det ble mere moro -snakka litt til magen gjorde han også litt etterhvert -da uoppfordret! )