Gå til innhold

panikk er ordet!


Chottiz

Anbefalte innlegg

jeg er 18år å er nå gravid!har visst det en liten stund å har ikke turt å fortelle det til mine foreldre..fortalte det til min søster som også er gravid å tenkte at hun ville fårstå, men det var der jeg tok veldig feil..hun sa det til min mor å nå er helvette løs..di ringer å kjefter å tjater om alt det jeg ikke vil høre å det er veldig trist for meg..føler at jeg ikke har noe støtte fra noen bortsett fra min samboer! er det noen som har noen tips?eventuelt like kjipe fammilie medlemmer?

 

klem fra en deppa mamma:(

Fortsetter under...

hei.

du er 18 år, myndig, og har samboer.

du har valgt å beholde barnet.

 

si til dine foreldre og din søster at du har tenkt å beholde, og at du gleder deg. og at du håper de kan lære seg å glede seg på dine vegne.

 

utrolig men sant, men de fleste vender seg til tanken etterhvert. prøv å ikke ta deg nær av det de sier, og ikke unnskyld deg overfor dem! Har du en venninne, en gammel dame, en eller annen du kan snakke med?

Noen som kan backe deg opp litt når de andre sier dumme ting?

 

Finn ut av økonomi og alle slike ting, og bevis for deg selv og andre at du og din samboer har kontroll, og at dere er oppgaven voksen.

dette går bra skal du se!

 

Lykke til, og gratulerer med spira:)

 

 

Jeg kommer fra en veldig religiøs familie, og derfor er det spesielt ikke populært at jeg blir gravid når jeg ikke er et i et fast forhold... Nå har jo jeg såvel som alle medlemmer av min familie gjort mye som kanskje ikke kan kalles "perfekte handlinger"... Men akkurat det faktum at jeg endte opp gravid var ikke særlig godt mottatt...

 

Jeg var 16 år gammel og ikke helt klar selv... Mye som viter til at jeg var svært lite moden og klar for det ettersom jeg holdt graviditeten min skjult frem til jeg var 23 uker på vei. Familien min er av den typen hvor det kun settes ekstremt høye forventinger til meg som person... OG, det er ekstremt tøft... Derfor visste jeg at en graviditet ikke ville bli satt veldig stor pris på, og utsatte stadig å avsløre det ovenfor familien min.

 

Så kom det en dag der magen min begynte å komme litt... Og jeg kunne vel ikke begynne å plutselig gå med store vide gensere eller noe... Og jeg tok mot til meg og fortalte det... Da brøt helvete løs og det var ikke mye koselig her... Mamma kalte meg uansvarlig og dum, jeg kom til å ødelegge livet mitt og alt som var (kom fra en som ikke var mye eldre selv, men hvert fall gift....) Var ikke mer støtte å finne fra min far heller... Var vel egentlig stemoren min som var den eneste jeg hadde på min side i langt over en mnd...

 

Så fikk det sunket litt inn, og de tok det tøft...Ble ikke helt plutselig bra, men de vendte seg i det og begynte å akseptere situasjonen sånn den var og ville bli mer og mer.... Jeg tror nok riktig aldri at de har vært sjeleglad for hva som skjedde, men de støttet meg jo nå og er glad i den lille jenta mi:)

 

Masse lykke til, jeg vet hvordan det er kan man vel si!

Jeg syns det er så utrolig trist å høre om foreldre som kjefter på ungene sine fordi de er gravide. De burde tenke på at det faktisk er vanskelig å være så ung og å skulle ha et barn. Men det er like vanskelig å bestemme seg for å ta abort. Det kan godt hende at noen av oss var litt uforsiktige når det gjaldt prevensjon (blant annet meg... sukk...), men det er jeg helt sikker på at de alle fleste er en eller annen gang og det er bare flaks at det går som det går. Når man er så ung og finner ut at man skal bli mor trenger man støtte. Man trenger å høre at det skal gå bra, at foreldrene har tro på deg som forelder, og at de er der for å hjelpe til. Jeg har verdens beste mamma som ga meg akkurat det, men jeg synes fortsatt ikke at det er lett. Men det er MYE lettere, og jeg kan ikke tenke meg hvor fælt jeg hadde hatt det hvis jeg ikke hadde støtte fra henne. Jeg vet hvordan det er å ikke ha god kontakt med foreldre/foreldre som ikke forstår deg, for jeg har det sånn med faren min og stefaren min, men likevel er det verdt det å be dem om å bare høre på alt du har å si. Det er egentlig det eneste rådet jeg kan gi. Spør om de bare kan sitte å høre på hvordan du har det. Det er faktisk du som er i en vanskelig situasjon, og du trenger støtte og ikke kjeft.

 

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...