Hvorfor få mange barn... Hva driver oss??

[Gjest]

Leste et innlegg lengre ned her, hvor det ble spurt om hva grunnen var til at man får mange barn. Er det en "ego-tripp", med å kunne være gravid, føle seg fruktbar og nyte spedbarnstiden?? Eller er det et ønske om å skape en ny personlighet som skal vokse opp å bli voksne mennesker?? Satt litt på spissen...

 

For meg tror jeg det er en kombinasjon. Jeg føler at jeg får realisert meg selv ved å skape nytt liv. Jeg føler meg rik når jeg ser på barna mine, og opplever at jeg lykkes som mamma. Sånn sett er det vel egoismen som råder. Det er også dette med at dette er noe mannen min og jeg har sammen, noe som faktisk erklærer kjærligheten vi har (huff, det var visst en klisje av de store.....).

 

Men den største gleden for meg er å se hvordan mine små (og nå også store..) vokser, utvikler seg, er personligheter og egne mennesker, og kunne hjelpe dem til å bli alt de har mulighet til å bli. Å se barnet sitt smile til deg i glede og kjærlighet, å føle at det er nettopp JEG som gir pjokken min trygghet, DET er det største for meg!

[ønsker meg en baby ti! :-)]

Hei!

 

Har det nok nokså likt som deg! :-)

 

Jeg nyyyter å være mamma!

Elsker barna mine over alt på jord, og er såå stolt av dei!

Føler meg så rik og stolt når jeg ser på dei! :-)

 

Elsker å vise dei fram til slekt og venner,og synes til og med at det å ha med barna f.eks. på butikken er stas!

 

Se at jeg og mannen min har skapt og kan skape noe så fint og verdifullt er bare såå stort! :-)

Det er så absolutt verdt alle plagene, kvalmen etc. som et svangerkap fører med seg!

 

Elsker å gå gravid og kunne født 100 barn tror jeg bare for å kjenne den følelsen det er å ha en nyfødt baby i armene!

Men jeg synes også at hver sin alder har sin sjarm!

Følge med på utviklingen og fremgangen deres er veldig stort!

Jenta mi som er såå lik meg selv, både på utseende og væremåte! :-)

Er bare så stort! :-)

 

Kall meg gjerne tussete, men det er det som er livet for meg! :-)

Og jeg har heldigvis en mann som er snill og god og som er en bra farsfigur og mann! :-)

 

Vi har mange venner som får 1 eller 2 barn og sier at : Nei, nå er det stopp, nå er dei ferdige med småbarnstiden og vil nyte livet etc.

Dette selv om dei bare er rundt , ja kanskje 30 år!

Men slik er det ikke for meg!

 

Har noen ganger lurt på om det kommer en dag, da jeg også skal føle det slik, men det kjennes ikke sånn ut ennå, selv om jeg nettopp har fyllt 40!

 

Klem fra en stolt 4 barnsmamma som iallefall ønsker seg 2 babyer til! :-)

[meiose]

Vet ikke om det var mitt innlegg du siktet til men jeg har tenkt mye på akkurat dette

De fleste jeg kjenner ønsker to, kanskje tre barn. Og de sier at de er helt klart ferdig, og skjønner ikke hvordan jeg orker å ha fire.

Mange tror nok at vi fikk flere fordi vi prøvde å få en jente. Og jeg har kjent godt etter om det faktisk var grunnen til at jeg ønsket meg flere! Men neida, jenta er nå trygt på plass i heimen og jeg ønsker meg likevel flere barn...

Mange spør om vi er veldig glad i barn siden vi har valgt å få litt flere enn gjennomsnittet. Og selvfølgelig - vi elsker ungene våre over alt! Men ingen av oss er nok noe mer glad i unger enn andre folk, og har aldri vært noe spesielt tussete etter andres unger.

For min del er det rett og slett utrolig spennende - å være gravid og få barn er vel det nærmeste jeg kommer ekstremsport Fra den første kriblende følelsen av at det er "noe" der inne til fødsel, personligheten som formes og et nytt helt spesielt menneske med evner til å ta valg for seg selv. Det er jo spesielt med babyalderen, avhengigheten av oss voksne på godt og vondt... Men så vokser det et lite menneske fram og det er nesten enda mer spennende! Alle aldre har sine fasinasjoner. (Vel - mulig jeg ombestemmer meg når jeg har en bøling tenåringer samtidig! )

Jeg er stolt av min evne til å få barn og til å gi de en god oppvekst. Og jeg føler et stort ansvar ved å få såpass mange, og det er viktig for meg at vi kan gi de mye tid og trygghet. Om vi velger å få flere vet jeg ikke. Det er mange hensyn å ta og jeg er usikker. Og mannen heller nok mest til "ferdig"! Jeg er redd for å miste på nytt. Og uansett hvor mange barn jeg får vil jeg nok føle savn etter de vi har mistet. Tanken "det skulle vært fem" ligger nær overflaten.

Og jeg blir trist ved tanken på at jeg kanskje aldri skal oppleve å få et nytt sprellende lite menneske i armene igjen.... sukk.

 

Så altså - her i gården går det nok mest på ren egoisme, blandet med en tro på at vi kan gi ungene våre et godt liv sammen med oss.

 

 

[meiose]

Forresten - et spørsmål til: Er dere vokst opp i familier med store barnekull selv? Bekymrer meg litt for at de jeg kjenner som har mange søsken ikke velger å få så mange unger selv. Men nå har forresten mine unger bestillt to-tre babyer til så de er vel rimelig fornøyd med situasjonen så langt

[ønsker meg en baby ti! :-)]

Hei!

 

Både mannen min og jeg har hver sin bror, så vi er ikke vokst opp i noen storfamilie.

 

Hos oss har også barna mast om flere søsken! :-)

 

Spesielt storesøster da! :-)

Hun var foresten med da lillebror ble født!

Hun ba om det selv, men jeg var jo litt betenkt og forklarte at hun kanskje måtte gå ut noen ganger, men fødselen gikk veldig greit og hun har allerede mast om å få være med hvis vi får flere! :-)

 

Klem! :-)

 

[Gjest]

enig med det du skriver + at det er så godt å se samholdet til ongene mine. godt å vite at uansett hva som skulle skje med meg så er de ikke alene. å self at de er bare så sinnsykt hærlig disse barna da:) elsker de alle sammen!!

[Gjest]

Jeg har to storebrødre, de er 13 og 14 år eldre enn meg. Så jeg har vel kanskje vært mest enebarn... Mannen min har vokst opp med en bror som var 3 år eldre, men han omkom da han var 20, så han har vært alene noen år...

[håperpå7]

Jeg har tre gutter og to jenter og har nettopp blitt gravid igjen. Når folk spør meg hvorfor så mange har jeg lyst til å sende spørsmålet tilbake - hvorfor får de fleste bare 1-3 barn? Jeg synes det er rart at de ikke lengter seg syke etter fler etter som barna blir større. Og: Tenker de ikke på hvor stusselig det er å ha få eller ingen søsken? Jeg for min del har alltid ønsket meg flere søsken. Foreldre har man en stund i livet, men søsken har hverandre til støtte og glede lenge etter at foreldrene er borte. Jeg synes at det beste jeg kan gi barna mine er nettopp søsken - både i oppveksten og senere.

 

Rent egoistisk er jeg dessuten dødsfasinert av ungene vi lager. Det går da vel ikke an å ha for mye skjønnhet og kjærlighet i livet! Man kan da vel aldri få for mange mennesker å elske! Når jeg ser ungene mine tumle sammen på trampolina eller lese for hverandre tenker jeg at: Takk "gode gud" for at jeg tidlig nok i livet innså verdien av å ha en stor familie og skulle jeg gjort noe om igjen så ville jeg startet enda tidligere og fått enda fler.

 

Jeg synes barnepsykologer og andre som etter sigende skal ha greie på disse tingene overser og er uvitende om verdien av det å høre til i et større fellesskap. Å føle seg støttet - ja faktisk "pakket inn i" kjærligheten fra eldre søsken. En annen ting det snakkes altfor lite om er verdien av å vise omsorg til mindre søsken i oppveksten. Av psykologer får man omtrent bare snakk om søskensjalusi. Kort sagt synes jeg det drives en altfor ensidig "propaganda" for små familier, man blir omtrent mistenkeliggjort dersom man ønsker en annen løsning.

[quart]

Disse innleggene kom i rett tid for meg. Har 4 barn (mellom 9 og 1,5 år, en jente og tre gutter) og greier ikke å overse / kvele lysten på enda en liten skatt. Vet at jeg da "vipper over" en kant fra det stadiet hvor folks innstiling er:"Wow, 4 barn! Du er jammen ressurssterk og tøff" til "5 barn, hva skal du med så mange? Vet du ikke hva det kommer av eller???" På dette punktet skjer det også noe med at det er ikke lenger lov å klage over å være sliten eller be om hjelp, -du har jo selv valgt å få alle disse barna! Nå er vi i utgangspunktet ikke vant til å få særlig med hjelp, men jeg tror innnstillingen vil være slik. På jobben har de fleipet med dette lenge, at når kommer neste? Men dersom det blir en realitet er jeg redd smilet stivner....

 

Jeg har aldri vært noen barnekjær før, er ikke den som ville sitte barnevakt eller trille vogn. Var egentlig guttejente. Har høy utdanning og en relevant jobb (riktignok redusert stilling...). Likevel har instinktene virkelig innhentet meg. -Bare ETT barn til....!! Det magiske rundt tilstanden av graviditet og barsel, intensiteten i følelsene. Til tross for smerter og div plater i svangerskapet.

 

Men etter å ha lest disse innleggene skjønner jeg jo at jeg ikke er helt rar, og at vi er flere! Så godt! Tror jammen det kan hjelpe meg til å ta den rette avgjørelsen!! Selv om jeg nylig passerte 35... )

[quart]

Glemte å si at jeg har 4 søsken selv, 2 søstre og 2 brødre.

[gravid med nr.11]

Utrolig fint og lese disse innleggene.

Vi venter nr 9 i Oktober, og vi gleder oss minst like

mye nå. Det kribler i magen når jeg tenker på den

lille vakre skatten jeg skal få i armene mine igjen.

Ungene her engasjerer seg veldig til neste mann, og

det betyr jo mye for oss også.

Den stolte følelsen av og være mamma og pappa, og

hva en har fått til er jo bare helt fantastisk.

Og det beste av alt, en velger jo selv hvor mange barn

en ønsker.

Jeg føler meg nesten bare yngre og yngre for hvert barn.

Og etterhvert som ungene vokser til, så kan en jo få litt

hjelp der også.

 

[meiose]

Er det noen her som er intressert i et eget forum for oss med litt flere barn enn gjennomsnittet? Har satt opp et forun på diskusjon.no, men gidder jo ikke dille noe mer med det om jeg blir aleine om det!

 

Jeg tenker i såfall et privat forum, hvor bare registrerte kan skrive/lese. Muligheter for å legge inn bilder osv. Fotoalbumer og mer private diskusjoner kan være stengt for brukere frem til et visst antall innlegg og "fartstid" på forumet. Hva som skal finnes på forumet er på en måte opp til oss som vil bruke det, og det må være endel moderatorer utenom meg for jeg har slett ikke alt for mye tid til overs...

 

...Og om det allerede finnes et sånt forum vil jeg gjerne vite det