hvordan holder dere ut............

[rm83 ¤Heine 08 & Hedda 10¤]

Hei.

 

Sitter nå i etterkant av første ivf forsøk som gikk i vasken, og kjenner på psyken som er ganske så sliten. Kom mest i ettertid av forsøket når man får tid til å samle seg litt og tenke på hva man har værdt igjennom.

 

Føler meg liksom tom og sliten. sitter på jobb, men føles bare som tiden snegler seg avgårde. Jeg er egentlig en sosial jente, men kjenner nå at jeg ikke orker mye sosialt samvær. Kanskje for at ikke så mange skjønner hva jeg/vi gjennomgår?

 

Hvordan holder dere ut jenter? Hva er trikset?

 

Det som holder meg oppe er jo at vi skal inn til fryseforsøk i uke 28, og det er jo ikke så lenge til.

Med sambo borte på jobb i fire uker, kjennes det ekstra tungt.

 

Huff ble syte innlegg dette her, men skriver nå alikevell jeg.

 

hilsen en litt sliten en.......

[lillelilly]

Man har vel ikke så mye valg .....man må bare ta dagene som de kommer å gjøre det beste ut av det. Det er ikke alltid like lett, men man får jo uansett ikke gjort noe med det.

For min del går det veldig opp og ned....noen ganger har jeg bare lyst til å "bure meg inne" å slippe å se folk i det hele tatt, men man må jo bare prøve å fortsette å leve som normalt.....Merker allikevel at jeg ikke har lyst til å være like sosial som før.....vil helst bare ha det hyggelig sammen med mannen min......

Regner jo med at det skal ordne seg til slutt, så jeg trøster meg med det, selv om det ikke alltid er like lett. Ellers har jeg det jo veldig bra, så jeg tenker faktisk på at det er andre som har det mye "verre" enn meg. Ikke det at det er noe sjakktrekk akkurat, blir jo bare trist av å tenke på at andre ikke har det bra...

Etter 5 innsettinger hvor jeg har testa positivt 3 ganger uten at det har gått bra så begynner det å bli veldig tungt Hadde det gått bra første gangen jeg testa positivt hadde jeg hatt termin 13. juli

Har på følelsen at "alle andre slipper så lett unna" og at vi får alle problemene....ganske frustrerende To av mine beste venninner klarte det begge på 2.forsøk og går rundt med store mager, mens vi er like langt over ett år etter at vi startet.... Unner jo selvfølgelig vennene mine det her, men syns det begynner å bli skikkelig kjipt at vi får "all dritten".

Merker at jeg er lei av livet bare "sklir avgårde" for "alle andre" mens vi står bare å "stanger" i veggen.

For øyeblikket prøver jeg å trøste meg med det fine været og at det ikke er så veldig lenge til neste forsøk...

Håper du klarer å kose deg med sommeren og at humøret kommer etterhvert!

 

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei. Det er ikke til å holde ut noen ganger.. har selv nå vært igjennom 3 forsøk og begynt å blø nå og dette var vårt siste forsøk i danmark.

 

Så da står vi der... hva gjør vi nå. ?? er sliten..og ja tom og helt tom!!!!

 

Vil ønske deg masse lykke til i uke 28 og måtte spiren sitte der i 9 mnd... klem

[girl 72]

Har også lurt på mange ganger at dette klare jeg ikke. Jeg er nå gjennom mitt tredje forsøk og har innsetting på onsdag. Er to år siden sist gangen det gikk galt da sa eg aldri mer. Det er tungt å se alle rundt deg få familie men ikke vi og noen ganger føler vi oss vældi ensom. Er også blitt mye mindre sosial etter vi begynte med dette. Men det er kun opp til oss selv hvordan hverdagen skal bli man er nødt til å tenke positivt og ikke sitte å deppe, har mistet mange av mine nære venner i kreft , såja vi går gjennom en tung stund men vi er friske og kan også få et fullverdig liv uten barn. Det er viktig å leve hver dag og ikke la alt basere seg på barn men se det andre positive i hverdagen, og skulle man måttem leve uten barn for vi et flott liv for det bare annerledes.

Mitt råd TENK POSITIVT, da går alt så mye bedre

[rm83 ¤Heine 08 & Hedda 10¤]

tuuusen takk jenter. dere er fantastisk goe å ha.

Hvet jo at det er bare e ting og gjøre og det er å holde ut. og tenke at en dag så lykkes vi med vårt høyeste ønske.

 

Håper vi alle lykkes med babyønske i nær fremtid, det har vi alle fortjent.

 

:-)

klem til dere alle.....

[ano`num *17.03.10*]

Husker nesten ikke hva jeg gjorde lenger jeg nå.

Bare at jeg tenkte slike tanker ofte.

Hvordan komme meg videre. Hvordan orke tider som bla julen. Hvordan klare å komme meg gjennom enda en fødsel, barnedåp osv.

 

Husker jeg fokuserte mye på neste forsøk. Før vi startet sa jeg til meg selv at vi hadde god tid. At vi skulle vente litt mellom hver gang. Både la kroppen komme seg, prøve litt mer selv og hale ut tiden. Var så redd for å rase gjennom alle forsøkene, for at de så kort tid etterpå skulle oppdage noe nytt og revolusjonerende. Var redd jeg da skulle sitte med tanker som "hva om det kunne hjulpet oss".

 

Jeg ble gravid etter første forsøk, men mistet et par uker etter.

Den sommeren, forrige sommer, var jævlig. Jeg gråt daglig i flere uker etterpå. Raste på meg selv, oss som par og hele verden.

Hadde lyst til å brøle mot de fleste, og jeg er redd jeg nok kan ha blitt oppfattet som uforskammet av flere. Jeg var bare så lei meg.

 

Signaliserte nok til alle rundt oss at jeg ikke vil ha noe med babyer å gjøre. Noe som jeg ser nå i ettertid at nok har blitt tatt skuffende fra flere hold, og det henger igjen enda. Men,men. Har de ikke større forståelse en som så, så.....

 

Jeg fokuserte alt på neste runde.

Når det nærmet seg mensen og jeg skjønte at det ikke gjekk denne gangen heller; ventet jeg bare på å få ringte tilbake til klinikken å avtale ny tid. De nye tidene satt som spikret. Det ble bare en formulitet å notere de ned.....

 

Samtidig med alle de følelsene der, viste vi hvor heldige vi er som har ei pie. Jeg tror at vi som har vært gjennom påkjenninger som dette, gleder oss mye mer over de små tingene som de som ikke har opplevd det gjør. Ikke at de ikke gleder seg, men de tar det som en selvfølge....

Hverdagene var helt okey sammen med henne. Det var alt annet en vanskelig å vise hvor glade vi er i henne Samtidig som vi både er og var redde for å overbeskytte henne for mye.

 

Men sammenkomster "på hennes vegne" var grusomme, og vanskelig å komme gjennom.

Husker påskefrokosten i fjor..... Stilte med godt mot. Dette var den siste, og jeg skulle glede meg! Større familier, hvor barna hadde søsken å kose seg med skulle jeg stålsette meg mot. Men jeg hadde en dårlig dag, full av ivf hormoner.

Der var gravide mager over alt. Det ente med at jeg måtte dra tidligere hjem en planlagt. Skrev et innlegg her, samtidig som tårene virkelig trillet og hikstene kom. Samvittigheten var svart! Klarte jeg ikke en gang det.....

 

Når jeg startet med å skrive dette innlegget hadde jeg vanskelig for å tenke på det. Det virket så lenge siden. Så. Uvirkelig. Så veldig lite og ubetydelig. Men etterhvert som jeg skriver nå, er det akkurat som om jeg kan kjenne litt på alle følelsene og tankene igjen. De er ikke så langt unna som jeg først var "redd" for.

 

Jeg unner dere alle den gleden det er å være gravid! Selv om det også til tider er jævlig. Redselen for at det skal gå galt, frykten for hver lille ting og ventetiden. Først venting på at de første farefulle 12 ukene skal være over, så ventetiden på neste ul. Vente på å kjenne spark. Vente på tiden da fosteret har muligheten til å overleve om noe skal skje.

Det er jammen ikke bare-bare å endelig bli gravid heller. Selv om det i brunn & grunn kun kan sees på den totale lykken (";)