Samlivsbrudd og fordeling av samvær for 2 åring: hva er best for barnet?

[Gjest]

Hva sier ekspertisen?

 

Vi har ett fellesbarn, snart 2 år, naturlig nok mest knyttet til meg (mor), men har også et nært forhold til far og sine to (halv)-søsken (fars særkullsbarn, bor hos han annenhver uke).

 

Jeg føler at barnet har det tryggest ved å være mest hos meg mens det ennå er så lite, men far krever minimum 50% slik han har for de to andre. Jeg vil vite hva man vet - rent vitenskapelig - om hva som er best for barn i denne aldersgruppen.

[ana baroma]

Såvidt jeg har fått med meg anbefales et hjem og korte og hypige samvær fram til ca 1 år, deretter kan man øke på samværet med overnatting, og dersom man skal ha 50/50 bør ikke dette skje før 3 årsalder. Men det kan være forsjeller fra barn til barn. Mener dette var det barneombudet anbefalte iallefall. En tilvenningsfase med gradvis opptrapping fra 2 år er vel det riktigste å si er bra for barnet. Men det er jo ikke alle barn dette passer for, evt at det går bedre når barnet blir eldre selvfølgelig. Alle foreldre må vel finne ut av hva som er best for sitt eget barn:)

Lykke til!

[freebird]

Det har vært en del debatter rundt dette etter at barneombudet sa at barn under 3 år ikke burde bo 50/50 hos mor og far. Som jeg har forstått det er "ekspertisen" delt i sine meninger, noen mener barneombudet har rett og andre mener barn godt kan dele 50/50 før 3 år.

 

Jeg tror det aller viktigste er at dere som foreldre er enige om å se hva som er til barnets beste. Dvs at far må kunne godta det om det blir for brått å begynne med 50/50 nå og du må også kunne godta det om barnet trives med ordningen før det er 3 år. Dere må klare å sette deres egne ønsker til side og godta at barnet har behov for dere begge.

 

Min yngste stedatter var 1 år da hun begynte å komme på helgebesøk hos oss, innen hun var 2 var vi oppe i 50/50. Hun har vært og er fortsatt en blid, trygg og glad jente så vi har vært helt trygge på at ordningen har fungert bra for henne.

 

Lykke til!

[Gjest]

Jeg tviler på at vi klarer å bli enige oss imellom, han insisterer på 50-50 uansett, fordi han er redd for at en annen avtale vil kunne skape presedens for fremtiden.

 

Jeg bør vel kontakte advokat tidlig i prosessen, men er bekymret for kostnadene ved advokatbruk. Videre ønsker jeg ikke noe bidrag fra han, selv om det er ment å gå til barnet. Hvis han ønsker det, kan han heller spare privat til barnet, slik han allerede gjør for sine 2 særkullsbarn.

 

Logistikkmessig blir det lettest hvis jeg bosetter meg i nærheten av han, men det ønsker jeg egentlig ikke, vil gjerne bo på en helt annen kant av byen. Men da blir jeg avhengig av bil, og det har jeg ikke råd til.

 

Uansett, det skal bli deilig å komme seg bort! Vil bare at det skal bli så bra som mulig for barnet vårt! Kanskje like godt å bryte opp tidlig, før h*n er så gammel at h*n skjønner hva som foregår...

[:::) Frøken Velferdsrett]

http://www.aleneforeldreforeningen.no/index.php?mod=one&id=13733

 

 

å om du skal bo på andre siden av byen så går det jo ikke med 50/50.

barnet kan jo ikke ha 2 barenhager.

 

mannen på familieværnkontroet som skulle snakke pappaen sak. sa dette, etter at pappaen hadde sakt at det kunne jo gå bra med 50/50 før 3 år også.

 

"det kan gå bra og vokse opp i en konsentrasjonsleir også, men man sender ikke barna sine dit forde"

 

 

[freebird]

Om far insisterer på 50/50 så får du insistere på en avtale som detaljert beskriver hvordan dere skal trappe opp til 50/50, slik at både barnet og dere får tid til å venne dere til ordningen. Det er drøyt å kreve at barnet bare skal hoppe rett ut i det, det må han som far innse. Du som mor må også innse at barnet kan ha det helt fint uten deg annenhver uke, selv om det naturlig nok vil savne deg innimellom. Du kan også få med en klausul om at dersom barnet viser tydelige tegn til å mistrives med ordningen så må den gjøres om. Du burde nok få litt advokatbistand, finnes det ikke advokathjelp som ikke koster skjorta?

 

Jeg må si jeg reagerer veldig på sammenlikningen mellom 50/50 og konsentrasjonsleir under her. Etter min mening er det helt smakløst! Som sagt lever jeg med en jente vokser opp med 50/50 og hun har et meget godt liv!! Jeg ville ALDRI latt foreldrene fortsette denne ordningen om jeg så at hun led på noen måte. Konsentrasjonsleirene var HELVETE PÅ JORD, det er ikke det samme som å se begge foreldrene sine like mye!

 

50/50 krever at foreldrene samarbeider og bor i samme nærområde, det bør du tenke over når du velger hvor du vil bo. Barnet ditt vil kunne ha det veldig godt om h*n kan treffe de samme vennene hos begge foreldre, spasere til skolen fra begge osv osv. Det gjør hverdagen enklere for både barn og voksne, men du må jo selvfølgelig også trives der du skal bo. Du får tenke nøye gjennom det, hvor ille vil det bli å bo der kontra å kjøre tvers over byen igjen og igjen og igjen...

 

Igjen, ønsker deg masse lykke til, det er ikke en lett tid du har foran deg. Men jeg kan love deg at det vil bli bedre.

[ana baroma]

Å sammenligne 50/50 med konsentrasjonsleir er jo helt på trynet! Fullstendig smakløst, og veldig respektløst både for dem som faktisk var i disse leirene, og de som har valgt denne løsningen. Det handler ikke om å overleve, men om helt andre verdier. At folk på familivernkontoret kan få seg til å si noe sånt er jo fullstendig borti staur og vegger, og burde faktisk heller vært rapportert til sine overordnede. Sånt sier man ikke i en sånn situasjon!!

 

Forøvrig kan jeg varmt anbefale å bo i noenlunde samme nærområde selv om man har en annen ordning enn 50/50. Da kan barnet faktisk ha en mulighet til å se den andre forelderen ofte. Det valget tok min mann og hans ex da de skilte lag. Gutten ser sin far ofte, og mor har en "barnevakt" hun kan stole på. Samarbeid godt, og ikke bland dere for mye opp i hverandres liv, det er det beste for barnet!

[M by M]

Vi er inne i det der selv nå. Jenta vår er 2 år og det er et år siden vi gikk fra hverandre. På det året har samværet vært første helg i mnd hos han og tredje uka fra fredag til søndag, altså tre helger sammenlagt for han. Jeg har dagligomsorg. Det forslaget vi har på bordet nå er annenhver helg fra torsdag ettermiddag til mandag, evt. tirsdag.

[*-*]

Kan godt hende advokat er nødvendig og fint, men det er både dyrt og kan øke konfliktnivået også. Han høres ut som en omsorgsfull far som har god kontakt med datteren sin og allerede også vet hva et vil si å ha barn 50/50. Det er vel egentlig ingen god grunn til å skulle nekte ham å ha 50/50 for datteren deres etter en naturlig opptrapping egentlig? (Hvis du ikke som mor er er helt peronslig overbevist om at det vil være skadelig for ditt barn da, da skjønner jeg jo at du vil gjøre alt for å unnga det)

Til nå er det ingen forskning som viser at 50/50 er skadelig for barn, tvert i mot så har forskning vist at barn som bor halvparten hos hver av foreldrene er veltilpasset og klarer seg like godt på skolen som de uten skilte foreldre - i motsetning til de som bor med bare en forelder som faktisk gjør det hakket dårligere. Dette betyr ikke at det er bedre å dele bosted selvfølgelig, det kan også være en indikasjon på at foreldre som klarer 50/50 generelt er ressurssterke og har et lavt konfliktnivå. Igjen, jeg mener ikke at det ene er bedre enn det andre, man må se på behovene og forholdene i hver enkelt familie. Men det er ingen grunn til å nekte 50/50 i utgangspunktet på grunnlag av at det er skadelig for barna.

 

Barna hos oss bor 50/50 og er veldig glade og fornøyde barn. Men klart, man vet jo aldri, det gjør man ikke med noe...

 

Men jeg ville uansett bodd i nærheten av hverandre hvis det er mulig! Vel så mye for de voksne som for barna. Man sparer masse tid og logistikk, samtidig som at barna er trygge og selvgående i eget miljø. Jeg er utrolig fornøyd med at vi bor i samme skolekrets som barnas mor, selv om jeg var litt negativ til å bli bundet opp geografisk i utgangspunktet. Du kommer til å bli veldig glad for å slipper å kjøre og hente hos venninner hver eneste dag

 

[camilla^]

Jeg syns ikke vi kvinner skal ta det som en selvfølge at barna skal bli boende hos oss. Om barnet har ett nærere forhold til oss når vi bor sammen med barnefar har ofte mange grunner, men dette grunnlaget blir ofte veldig forandret når en flytter fra hverandre. Når det kommer nye steder en bor, nye hus/leiligheter og dagliglivet er anderledes skiftes ofte rollene litt. Barnet faller aksnkej mer til ro nå hos far enn hva det gjør hos mor nå. Jeg synes at slike ting må en se på når en har kommet seg på plass i sine nye steder, og en kan se hvordan barnet trives om en har muligheten til det, det mener jeg er det beste for barnet.

 

For barnet er det veldig greit om mor og far bor i nærheten av hverandre. Dette pga barnehage/ skole og venner en får. Ser på mine stebarn, hvor kjedelig det er å måtte reise til mor annen hver uke. For der er ikke vennene fra skolen, de kan ikke bare gå over gata og leke med klassekameratene sine osv. Mye mer planlegging, og styr for en så liten ting. Bor en nærme hverandre kan det gjør ting mye lettere for barnet fremover, men også for de voksne. Om barnet kan komme innom en dag det har lyst, selv om det ikke er uken hos mor osv.

[Gjest]

Takk for svar, lindsay.

 

Jeg har også lest at barn som har delt bosted klarer seg bra, men da har det handlet om eldre barn. Barnet vårt er knappe 2 år og koser seg ennå på puppen. Morgenstell, kveldsstell, kontakt med barnehage og turer og aktiviteter i helgene skjer med meg... Jeg vil ikke skape utrygghet ved plutselig å være borte i dagevis, opptil en uke... Ikke før hun er så gammel at hun forstår at jeg finnes og er glad i henne, selv om jeg ikke er der..

 

På sikt synes jeg det høres fint ut med 50-50, men tenker at det må skje etter en langvarig og gradvis opptrapping, over flere år, kanskje vi ikke når 50-50 før hun er i 6 års alderen. Men som sagt, vet at hennes far ikke vil akseptere noe annet enn 50-50 fra det øyeblikket jeg flytter ut.

[*-*]

Uff, jeg skjønner jo at det må føles veldig vanskelig å brått skulle gå over til å ha toåringen sin annenhver uke når man er vant til å være hovedomsorgsperson. Det er jo et lite barn vi snakker om og man vil vel føle at man svikter barnet sitt. Men som du sier, dere kan kjøre en delvis opptrapping og ikke gå over til 50/50 før barnet er klar for det. Hvis dere snakker om saken på familievernkontoret kan de sikkert gi dere gode råd rundt dette.

 

Jeg tror det finnes spesielle bånd mellom mor og barn, kanskje andre bånd enn hva far og barn har og vil kunne få. Men det betyr ikke at far og barn ikke kan ha like fine og viktige bånd, bare litt annerledes. Det er jo ofte sånn at mor tar plassen som hovedomsorgsperson fra starten av og at far ikke får mulighet til å være det før han er alene med barnet. Moren til våre barn har nok følt veldig på at hun er den beste til å ta seg av sine barn og syns det var grusomt som mor å ikke ha dem halvparten av tiden. Hun hadde det fælt med det i begynnelsen og det har vi snakket mye om. Min samboer hadde det nok ikke fælt på samme måten, han savnet barna masse men følte ikke så sterkt at han sviktet dem ved å ikke være sammen med dem hele tiden.

 

Dette har gått seg til nå, moren har vent seg til det og vet at barna har det fint. Jeg tror moren har kommet over sin dårlige samvittighet og har det bra når barna ikke er med henne. Det er også sjelden barna gir uttrykk for at det er ting bare mor kan løse hvis de er hos oss, vi ringes også sjelden på tvers under samvær. Jeg er noen ganger litt trist på barnas vegne hvis jeg tenker på hvor utrolig jeg ville savnet min mor da jeg var liten hvis jeg ikke hadde bodd med henne. Men jeg tror ikke det kan sammenlignes. De har en helt annen kontakt med sin far enn jeg hadde med min, en helt annen farsrolle. Jeg har inntrykk av at far er en like viktig omsorgsperson for dem nå som moren.

 

Jeg er enig med deg i at en uke hos hver høres fryktelig lenge ut for en to-åring. Hvis det blir 50/50 med en gang, kan dere ikke prøve litt kortere intervaller det første året feks?

 

 

[Lykkelig tobarnsmor <3]

Barnet vårt var også 2år da vi skilte lag, og han også "forlangte" 50/50. Dette er nå nesten 1års tid siden, Kjenner godt igjen tankegangen din med "at barnet er mest knyttet til mor". Og det er noe jeg fortsatt tildels holder på (i alle fall i vår situasjon). Det er visse forskjeller mellom kvinne og mann, men tror absolutt at barnet har godt av "innput" fra begge sider.

Uansett kom vi frem til på meklinga at barnet er hos ham annenhver helg+ 1dag i uka. Og det var helt klart den rette starten for oss. Det var jo også da mest mulig likt den "standarden" vi hadde før samlivsbruddet. Og ting har gått utrolig bra for oss alle tre virker det som. Barnet trives og barnehagen har gitt tilbakemelding på at de ikke har merket adferdsforandringer hos barnet overhodet. Far har begynt og ta mye mer ansvar for barnet fordi han må. Og jeg som mor har gradvis vendt meg til at barnet faktisk ikke trenger bare meg 24 timer i døgnet. ( Og nå står 14dager hos far på trappene og det tror jeg også går helt fint 8-))

Så nå idag ser jeg ingen grunn til at far ikke kan få evt mer samvær, men 50/50 er ikke noen løsning for oss. Vi bor i forskjellige kommuner, og barnehagen ligger i kommunen jeg bor i. Og barnet bør absolutt bare ha en barnehage/skole og forholde seg til!

Så mitt råd er at man prøver å få til en avtale som er mest mulig lik situasjonen før samlivsbrudd. Noen barn er veldig knyttet til mor, mens andre har ett veldig nært forhold til far. Også er det endel ytre faktorer sånn som feks bosted/avstand mellom foreldrene som bør spille inn. Også er det jo dette med at ting ofte er ganske så "heftige" mitt i ett samlivsbrudd, men ting går seg til og ordner seg som regel etterhvert. Så prøv dere litt frem og ikke vær redd for å forandre på avtalen hvis dere ser at ting kan gjøres bedre. Og ha tro på dere selv og at dere vet det beste for deres barn, ikke la statistikker og ekspertråd bli ledende for hva dere velger.

 

[Anonym bruker]

Det er en utbredt holdning at barnet kun skal ha "korte hyppige samvær" frem til 1 år... osv...

 

Mange tror at dette er vitenskapelig basert, men det er det ikke. Et spedbarn kan like godt knytte seg til far som til mor, spesielt dersom det ikke er amming. Kelly & Lamb, som presenterer forskningsresultater, viser at det er bra med overnattingssamvær allerede fra spedbarnsalder. Da skal det selvfølgelig være en motivert omsorgsfull og engasjert far, som ikke passer inn i de gamle stereotypene. I denne perioden knytter barnet seg til hovedtilknyningspersonen(e). Barn som får god tilknytning til begge foreldre opplever færre problemer senere.

 

Selv har vi praktisert annenhver 3 dagers helg + 1 - 4 ukeovernattinger fra noen få mndr. Maken til gladjente skal du lete lenge etter... Hun er like knyttet til begge to, og lyser opp hver gang hun treffer den hun har vært borte fra. Er overbevist om at dette var riktig. Det er bedre å være trygg begge steder, og beholde tilknytningen til begge foreldre, enn å måtte gjennomgå en traumatisk omlegging etter 3 års alder. Det forutsetter selvsagt korte avstander, godt samarbeid og to motiverte foreldre.

Imidlertid blir man straffet økonomisk for å samarbeide.

Man må være aleneforelder med minst 60% av overnattingene, og ingen avtale om delt bosted for å få overgangsstønad o.l.

Dersom barnet ikke har blitt tilknyttet far, eller det praktiseres omfattende amming, så kan det være mer hensiktsmessig med mindre samvær. Det mange tror er at man må ha 50/50 for å være juridisk likestilte foreldre. Det er ikke tilfellet. Man kan avtale delt bosted, og midlertidig ha skjevfordelt samvær, men likevel like juridiske rettigheter.

En slik avtale vil imidlertid slå beina under stønader fra NAV. Det er veldig trist at økonomi, både den ene og andre veien skal hindre en riktig avgjørelse ut fra hva som er best for barnet.

[Anonym bruker]

Fy faen jeg får vondt langt inn i margen av tanken på om min late, uengasjerte og balleløse mann skulle ha vårt felles barn 50/50...

 

Anonymous poster hash: 90903...80c