tullemor og dere andre kloke damer,jeg trenger håp..

[Nicebeaver]

Er utrolig sliten og depressiv etter det siste forsøket som ble avbrutt på grunn av ingen befruktete egg. Føler meg litt alene, sanboer er av den forenig at gikk det ikke nå, så prøver vi igjen. Ikke så mye plass til min reelle sorg over horrnonhelvete som var "bortkastet". Hvor mye tror du en nogenlunde vanlig mann tåler av grasate hormonutageringer.

 

Lei meg og litt ensom i Oslo..

[♥♥Vilsågjerne♥♥]

Hei nicebeaver )

Du er nok ikke alene om å føle deg alene i denne prosessen.

Det kan være tøft for mange dette,og mange opplever nok at forholdet blir satt litt ekstra på prøve gjennom prosessen.Det typiske er nok at vi kvinner kjenner sterkere på det enn gutta.Selvsagt mye fordi at det er vi som kjenner det hele på kroppen,men også fordi det er vi som tenker mest rundt det...

Jeg tror ikke at vi alle har den støttende og elskelige ektemannen til enhver tid,det tror jeg i så fall er blandt unntakene.Men jeg tror heller at man i prosessen,opplever å komme dit at "den gode samtalen" er det som skal til for at mannen faktisk skal forstå hvor man er og hva som skal til for at man er sammen om det som skjer videre.

Du er nok ikke den eneste som har følt deg alene på veien.Vi er nok mange der.Men håper du har en god venninne som du har delt dette med.

Hos meg har det hjulpet veldig.

En er avhengig av noen å dele tankene med på veien.Kan bli mye for ett menneske alene )

Ønsker deg lykke til på veien videre,

klem fra

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Hei.... nei dette høres kjent ut for å si det sånn.. det tærer på veldig, samtidig så blir man enda mer avhengig av hverandre og glad i hverandre. en faktisk merkelig situasjon..

 

Vi er jo såå sårbare og vi kan kjefte og smelle pga hormoner og dritt men det vi egentlig mener er jo kom å trøst meg, nå har jeg det helt jævlig...

 

Det som er viktig er å prate sammen, få løst ting og forstå hverandre kommer en mann og kvinne aldri til å gjøre, men respektere hverandre det må vi!!

 

Jeg vil bare ønske deg masse lykke til, og en dag skal vi lykkes!!!

 

KLEM

[Fryda]

Hei kjære nicebeaver

 

Kjenner meg godt igjen i det du skriver.

Vårt første IVF forsøk endte akkurat som ditt. Utrolig nedtur etter en heftig hormon behandling som føles bortkastet. Det er så kjipt å ikke få være med videre liksom.

Det forsøket var også mest heftig i forhold til å takle hormonene rent psykisk. Det tok oss litt på seng for å si det sånn. Vi ble nesten skilt (nei da, ikke så ille men du skjønner)

Denne gangen var vi mye bedre forberedt på alle måter. Vi var klar over hva som var hormoner og hva som var reelt begge to. Det har gått forbausende bra. Vi har hele tiden snakket og ledd litt av tullete hormonelle utslag. Vi har også slappet litt av og levd mest mulig normalt denne gangen. Vi har vært ute og spist og drukket vin og kost oss.

Ved uttak fikk jeg nå 4 egg i mosttetning til 1 sist. Denne gangen ble 3 befruktet og delte seg fint. Sist ente det som hos dere, vårt ene egg delte seg ikke videre og alt var ”bortkastet”. (som det viser seg at det faktisk ikke var, for vi lærte mye av det)

I går fikk jeg tilbakeført ett perfekt lite gullegg og fikk til og med to på frys ))

 

Skjønner at du føler deg litt mørk og ensom nå. Vit likevel at det er håp og neste gang vil dere helt sikkert få et helt annet resultat.

Sender deg en trøste klem og lykkeønskninger videre.

 

Klem

 

[Snooopi]

Det er tøfft, men min kjære støtter og trøster alt hva han kan. Jeg tror faktisk det er tøffere for han, enn for meg, hver gang det ikke går... Han kjenner jo ikke på kroppen de tegnene jeg kjenner - så jeg er nok mere forberedt enn han... Han er realist, og mine luftkasteller vil han ikke bruke energi på. Sikkert fordi jeg snakker om at "nå tror jeg den sitter fordi.." Han vil heller vente på testen - den kan han bruke til noe. -Men heldigvis er han med meg hele veien - og vi gir oss ALDRI!

 

Lykke til videre, nicebehaver, jeg er sikker på at det er en bebs til deg og )

 

Klemmer fra

[lilly01]

Hej

Dessa hormoner drabbar oss litt olika, det konstiga er kanske att det er først etterpå vi skønner varfør vi reagerer som vi gjorde. Tror att man kan ta sig sjælv i nacken vid førsøk nr 2. Man lær så lenge man lever sies det. Dessa menn tåler mer enn vi tror, tror jag. De er nog litt mer realistiska enn oss i tillegg.

 

Førstår gott att du sliter, tror kanske man får litt extra panik på vår alder, man vet att tiden er knapp. Før min del så ligger den tanken i bakhodet hela tiden. Prøver og ikke tenke så mye på det men det kommer upp ibland. Vi kanske trenger ett par extra førsøk.

 

Får håpe du har venner du kan snakke med det hjelper kanske litt.

 

Og du er ikke ensom i Oslo, jag er her.