hvordan takler dere å ikke se barnet deres så mye etter det første året...

[sweetey]

jeg sliter endel inni meg med dette- mye dårlig samvittighet.. jeg jobber normalt, men når man da skal gjøre noe i helgen uten jenta mi merker jeg at jeg ikke trives.. en ting at jeg heller har lyst å være med henne, men jeg får så dårlig samvittighet og føler at hun heller vil være sammen med mamman sin.... noen råd om hvordan man slår seg til ro rundt dette? det er jo livet , og en gang så skal jo vi lære barna våre og vokse opp i livet på egne ben...

[Anonym bruker]

Hei...

Jeg takler det ikke. Sliter med sterke smerter i hodet og høyt blodtrykk (det er rett og slett pga stress. Dårlig samvittgihet osv. osv)

Har t.o.m. til tider vært sykemeldt rett og slett pga det du beskriver.

Jeg er i tilleg alenemamma og har dermed mye ansvar på meg i tillegg.

 

De er bare liten èn gang :-O :-S

[Guttemamma til tusen :)]

takla det heller ikke! Gikk rundt hjemme og var sliten og irritert..og den såkaldte kvalitetstida jeg hadde igjen av dagen hjemme med gullet ble bare et ork!

nei, dette var ikke livet for meg..så meg og mannen min bestemte oss for at jeg skal være hjemme et år til )

vi gir slipp på en del for å få dette til økonomisk..men vi vinner mye på det på alle andre måter!

 

nå er vi tilbake til den lille idylliske familien som vi var i permisjonen:o)

[Anonym bruker]

 

Jeg føler veldig med deg!

 

Som alenemor har jeg mulighet å drøye bhg-start et år ekstra for å slippe dette, jeg tror ikke jeg ville taklet det så bra jeg heller.Planen er at han begynner i barnehagen neste høst, da er han nesten tre.

 

Jeg tror at hvis vi er mye borte fra ungene, og hvis vi i tillegg ser at ungene begynner å lide under det, så er det svært vanskelig å fikse..for mange har jo ikke mulighet til å gi barnet det det trenger, nemlig mer tid sammen, og samtidig er det vondt for oss å bli konfrontert med at barnet vårt trenger mer enn vi kan gi (dårlig samvittighet osv.) ... og da er det kanskje lettere å ubevisst skyve barnet enda litt mer unna, for å slippe å kjenne sånn på følelsene.. Enda det er det siste man vil i hele verden.

[Beth84g]

Eh... føler meg litt utafor jeg nå, men jeg synes faktisk det går greit. Litt stygt å si det, men jeg synes det er godt å jobbe og komme litt unna familietilværelsen jeg.

Klart jeg savner ungen, men det er overkommelig enda. Og jeg jobber turnus så det blir mye kveld og natt.

 

Men dårlig samvittighet har jeg ikke...

[alvefrøken]

Det skjønner jeg veldig godt.

 

Heldigvis har mannen min og jeg bestemt oss for at jeg skal være hjemme enda et år. Hadde ikke klart å være så mye vekke fra henne nei

[Nille40]

Det er ikke så lett!

Vi valgte at jeg skulle gå tilbake i 80% jobb. Dette løser problemet for oss. Har en gutt på 18 mnd som har vært i bhg siden Januar. Min mann leverer om morgenen, og jeg drar fra jobb 14.30 og kan hente gullet i bhg kl. 15.00. Da blir det ikke så lange dager for ham, og jeg kan ta ham med hjem og begynne på middagen, handle eller bare sette meg ned på gulvet sammen med ham.

Jeg trives med å jobbe, men syns det ville være fryktelig å ha ham i bhg fra 07.00 til 17.00.

 

Jeg syns det er mange som ser på oss "dårlig-samvittighet-mødre" som noen avvikere. Jeg sliter litt med å følge med på alt som skjer i verden, fordi mitt fokus ofte går til barnet. Men jeg er da vel ikke noe dårligere person for det? Bare litt mindre interessant i deres øyne!

 

Jeg mener det er viktig man finner den løsningen som passer best for den enkelte familie. Så får de andre syns hva de vil!

 

Lykke til!

[solsikke pike+pikeimagen/uke41]

Jeg har ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. Her passer besteforeldrene henne om vi jobber eller skal på noe. Husker selv gleden å være sammen med bestemor men husker også hvordan det var å komme til besteforeldrene på vestlandet som jeg møtte 2 ganger i året det var skremmede kjente de ikke. Jeg vil att tulla skal kjenne sine besteforeldre og de henne.

Tulla er også av den sosiale typen. Har hatt folk rundt seg fra dag 1=0). Jeg bestemte meg også att jeg aldri skulle ha dårlig samvittighet. Jobbe må man og man må ta tid til å være kjærester. Det er vi flinke til =0) tulla har uansett ett flott liv og er en fantastisk liten jente som har mange rundt seg som elsker henne =0).

 

[Retro-mamma]

Jeg savner ungen min når jeg er på jobb, sykler så fort til barnehagen etter jobb at jeg omtrent har blodsmak i munn. Jeg syns noenganger at ettermiddagene blir veldig intense og noenganger ikke så koselige, for da er jenta mi sliten - og det er jeg og.

 

Men i helgene er hun bare min (og pappaens) og da legger jeg aldri planer uten henne.

 

I ukedagene legger jeg allid planer om kvelden etter hun har lagt seg.

 

Jeg må innrømme at jeg var skulkesyk én dag fra jobbe forrige uke - fordi jeg ville så gjerne være hjemme med jenta mi én hel dag i strekk...spise frokost samme...leke...kose... Skulle ønske jeg kunne være hjemmeværende faktisk.

 

[flust]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det mange av dere beskriver. Prøver alltid å hente hos dagmammaen klokka tre eller før. Blir det seinere føler jeg at hele ettermiddagen vår forsvinner. Som studenter har vi heldigvis hatt muligheten til å levere seint og hente tidlig dette året. Til høsten begynner vi begge å jobbe et stykke unna, så da blir det nok lengre dager på henne. I tillegg skal hun begynne i barnehage. Må si jeg gruer meg litt til det. Hadde ikke trodd jeg var typen som ble så hønemor, men jeg må innrømme at jeg er det. Er nesten misunnelig på dagmammaen som får tilbringe så mye tid sammen med jenta mi, hele dagene når hun er våken, blid og opplagt. Jaja, vi er uansett nødt til å jobbe for å få husholdningen vår til å gå rundt. Må si jeg gleder meg til neste barn kommer og jeg kan ha permisjon igjen Men det blir nok en stund til...

[ღZalina med Robin og Isabelleღ]

Jeg vet ikke, men tror jeg kommer til å bli syk!

Jeg har ennå ikk ekommet i jobb, venter en liten en i aug.. og sambo har tilbudt seg 6 mnd perm.. slik at jeg kan jobbe... jeg er kjempe redd.. for at jeg da skal miste mye tid meg lille og gutten min.

og at kanskje barna mine ikke vil like det.. gruer meg....!!!

[Anonym bruker]

Synes det var stor forskjell fra nr 1 til nr 2 jeg. Med nr 1 var jeg sånn og var så heldig at jeg fikk gå hjemme. Jeg følte hun var veldig avhengig av meg, kan være fordi jeg ammet henne ganske lenge, ja, jeg vet ikke.

Men nå har vi to små og behovet for å komme seg litt ut og være litt meg og ikke bare mamma melder seg. Yngste er året og eldste er 2,5år- Jeg begynner å jobbe om en uke og merker at jeg gleder meg veldig til å begynne å jobb, samtidig som jeg ikke helt vet hvordan alt kommer til å bli når hverdagen begynner. Klart jeg kommer til å savne henne, men jeg vet at de begge har det bra og jeg har langt i fra dårlig samvittighet. Man har godt av å være litt fra hverandre, det er endel av det å vokse opp.

[Anonym bruker]

vet hvordan du har det! selv jobber jeg bare halv stilling, og er lite borte fra henne,og da kun noen timer på ettermiddagen.. men alikevel føler jeg at jeg går glipp av noe..tror dette er noe enkelte av oss må leve med, har selv en mor som er utrolig hønemor, og jeg er visst blitt helt lik henne..

 

Enkelte er vel kanskje født slik, er noe man ikke kan endre på..tror jeg da:)

[Kakeåndsen]

Jeg jobbet 80% de tre første mnd. Så jobbet jeg ganske mye noen mnd før jeg gikk ut i ny permisjon i april. Hendte jeg hadde dårlig samvittighet og telte alltid timene hun var i bhg. Men hun storkoser seg i bhg.

 

Ettermiddagene har alltid vært hennes, da er pappaen og jeg 100% til stede for henne frem til hun legger seg. I tillegg samsov vi lenge slik at vi fikk noen ekstra timer "sammen" der.

[Anonym bruker]

Jeg har også dårlig samvittighet. Fordi jeg gjerne ville hatt mye mer tid med barnet mitt.

Som en av de få i min generasjon som var fulle dager alle uker hos dagmamma fra jeg var 12 uker til jeg begynte skolen (barnehage noen timer i uken etterhvert), vet jeg også at det faktisk gjør en forskjell for barnet om det er foreldrene eller noen annen. Selv om jeg selvsagt var veldig nær dagmamma'n/-familien min, ble ikke det det samme. Jeg vet ikke om det var negativt for meg, men det var ganske sikkert ikke positivt.

Nå som jeg er blitt mamma selv, forstår jeg ikke at mamma valgte som hun gjorde.