klarer ikke jobben som mamma :(

[Anonym bruker]

Jeg er ufattelig trist om dagene, i dag har jeg bare grått og grått. Tårene triller hele tiden. Saken er den, at jeg har en sønn på 13 mnd, og er på ny gravid. Dette var IKKE planlagt. Jeg klarte å regne feil av ukene, når jeg hadde eggløsning. Jeg er veldig sikker på mensen og eggløsning, mensen kommer nøyaktid 31 dager mellom. Jeg ventet på time for å sette inn spiral, men måtte avbestille da jeg oppdaget at jeg var gravid. Jeg gikk på cerasette før dette, men måtte slutte da jeg reagerte på dem.

 

Så nå sitter vi her... Men en baby i senga og sover, og en i magen. Jeg bare fatter ikke hvordan vi skal klare å ha 2 onger. Jeg er så kvalm og sliten om dagen, og er 100 % avhengi av hjelp med sønnen min. Samvittigheten overfor han gjør så fryktelig vond... Jeg skjemmes såå over meg selv, hater meg selv akkurat nå. Og jeg klarer ikke se positivt på denne graviditeten.. Det gjør også vondt. Er bare 7 uker på vei, vært dårlig i 2 uker nå...

 

Hvordan takler dere som har barn dette med å være dårlig i svangerskapet?

[Tasselur]

Uffda, det høres ikke som om du har det noe godt for tiden. Jeg er helt sikker på at du klarer jobben som mamma, og at sønnen din ikke ville ha bytta deg bort for alt i verden!

 

Men jeg skjønner hva du mener med samvittighet ovenfor gutten din, har det sånn selv også. Tassen er snart 15 mnd, og jeg er også i uke 7. (Høyst planlagt for oss.) Om dagen er jeg heeelt kake for tida, særlig i denne varmen. Rømmer rett og slett ned i kjellerstua fordi jeg ikke takler sola for tida. Og det er jo ikke noe sted for en liten gutt. Så det blir pappa'n som må ta seg mest av han, ihvertfall den tida det er som varmest.

 

Hva med pappa'n til gutten din, kan han ta seg ekstra av han i denne tida? Vet ikke hvordan det var med deg forrige gang du var gravid, men jeg satser i allefall på at energien min vender tilbake om noen uker. Leste akkurat i dag det jeg hadde skrevet om uke 6 og 7 da jeg gikk med tassen, og da også var jeg helt tappet for energi. Er ikke så mye du kan gjøre med det, og ikke med kvalmen heller. Har du pratet med pappa'n om dette? Sagt til han at du sliter med at du føler at du ikke strekker til? Jeg gjør det stadig vekk, for synes det er plagsomt at jeg ikke klarer å "ta meg sammen". Men sånn er det bare.

 

Jeg håper du klarer å se på den lille i magen din som noe positivt om ikke så lenge. Du må bare la deg selv ha lov til å være gravid, med det det medfører. Ønsker deg lykke til. : )

 

[Anonym bruker]

Pappan stiller opp 100 %, så der er det helt greit. Men han vet ikke om mine negative tanker rundt spiren. Jeg skjemmes så grusomt. Jeg VIL være glad, jeg VIL rope ut at jeg er gravid, for det er jo en kjempe nyhet. Men jeg klarer ikke. Jeg er så dårlig og kvalm og den samvittigheten spiser meg opp innvendig. Gutten min plages med siste tanna, og han sliter skikkelig - gråter og er bare sur og har vondt stakkar. Og jeg merker jeg har SÅ liten tålmodighet. Jeg begynner bare å gråte... Hele dagen går jeg å gråter.

 

Jeg skal reise på ferie til noen slekt og venner om ikke så lenge, gruer meg som bare det. De vet ingenting enda, og jeg vil ikke si det. Jeg vet reaksjonene blir negative. Om jeg ikke hadde hadd samboern min her aner jeg ikke hvordan det skulle ha gått... Grøsser ved tanken.

 

Hvorfor er jeg ikke glad over spiren? Alle blir jo glad for å ha skapt et bitte lite menneske... Er bare så trist og alene

[Tasselur]

Godt å høre at pappa'n stiller opp, da får jo gutten din den oppmerksomheten han trenger uansett. Det med liten tålmodighet kjenner jeg veldig godt igjen, tror noen inndrar lunter til de som blir gravide...

 

Hvorfor tror du reaksjonene til slekt og venner blir negative? Er du sikker på at de ikke vil bli glade for nyheten, folk blir jo stort sett det? Hvis du gruer deg veldig mye, er det noen mulighet for at du kan droppe hele turen? Ta den senere i sommer, når du er ferdig med 1. tri, f.eks.?

 

Det beste hadde sikkert vært om du kunne snakke med samboeren din om hvordan du føler det. Men hvis du ikke klarer det kan det være en ide å få snakke med noen andre. Har du vært på kontroll hos lege eller jordmor ennå? Leger har jo stort sett dårlig tid, men ei flink jordmor vil kunne lytte til det du har å si og kanskje forklare deg litt mer om dine egne følelser. De har jo vært borti ganske mange svangerskap, og for din del hjelper det kanskje om du får høre at du ikke er den eneste som sliter med å glede deg over en ny spire? Tror helt sikkert at du får komme til 1. kontroll hos jordmor hvis du ringer og sier at du har behov for å få prate med noen.

 

Men det høres jo ut som om samboeren din er god å støtte seg til for deg også, du skal se han blir en enda større støtte hvis du lar han vite litt om hva som foregår inni hodet ditt. Han merker jo helt sikkert at du ikke har det bra, og er nok bekymret for deg. Selv om du sier at du synes det er vanskelig å føle som du gjør ovenfor spiren din, så tror jeg nok at samboeren din uansett vil bli lettet over å få vite hva som plager deg.

 

Håper du får sortert ut noen av tankene dine etterhvert, fortell gjerne hvordan det går med deg framover. (Vi har jo termin omtrent samme dag, vil jeg tro.) Klem,

[3småskatter:0)]

Hei:0)

Jeg kjenner meg sånn igjen i dette.

Jeg har 2 barn som begge har vært planlagte.Denne gangen følte jeg meg så ferdig og ville absolutt ikke ha flere barn.

Jeg hadde også kjempe problemer med zerarette og fikk minipille istedenfor.

Jeg ventet som deg på spiral men klarte alikevel å bli gravid som kom som ett sjokk på meg...Minstegutten er jo bare 7 måneder.

Er kjempe sliten nå for tiden og på en måte så gleder jeg meg heller ikke på den samme måten.Får bare så utrolig dårlig samvittighet overfor denne lille i magen.

Er bare såååå redd for å ikke strekke til.

Heldighvis så har jeg en mann som er veldig positiv til dette.

Men uansett så er det jo så dumt at ikke jeg også kan begynne å glede meg over dette.

Jeg tror nok at hormonene spiller en stor rolle oppi dette...

Håper at tankene snur senere i svangerskapet for oss begge.

Ønsker deg all lykke til videre.

 

Klem:0)

[Morgonfuglen]

Kjære deg, eg er heilt overbevist om at du greier å vere mamma for guten din! Hugs, han veit ikkje om andre enn deg, og han elsker deg, uansett!

 

Eg er akkurat blitt på veg med nr. 3. Har frå før ein gut på 8 mnd. og ein på 2 år. I begge mine to tidlegare svangerskap har eg vore nesten invalid av bekkenløsning og hatt store smerter dag og natt. BL starta omtrent ved to mnd. svangerskap, og det blei berre verre og verre ut i gjennom. På slutten kunne eg ikkje gå. Det var eigentleg verst i siste svangerskap, fordi då hadde eg sonen min i tillegg, og han hadde akkurat lært å gå. Eller rettare sagt: springe! Det var ingen som hjelpte meg (ikkje sambuaren min heller) og det var heilt forferdeleg. Til slutt måtte eg tvinge mamma til å ta to veker ferie for å avlaste meg.

 

No er eg altså på veg med nr. 3, men eg trur ikkje dette svangerskapet blir betre enn dei to andre. Og no har eg altså to som skal ha oppfølging. Er likevel glad for at det har skjedd, og eg gler meg kjempemasse til ny baby!

 

Håpar du etterkvart greier å sjå at det nye barnet kjem til å bli til stor glede for deg, mannen din, og ikkje minst for storebror. Mine to gutar har stor glede av kvarandre, og det går faktisk betre og betre med dei. Eg seier som naboen heime: "Eg veit du ikkje trur meg, men det går betre etter kvart. Det er heilt sant." Og ho visste kva ho prata om, for det er 15 mnd. mellom hennar to små.

 

No blir det tre barn i løpet av 2 1/2 år på meg. Det blir stritt, men bra!

 

Eg ønsker deg lykke til, og som sagt: det går betre etter kvart!

 

Klem!