Det er ingen fryd å være gravid...

[Sunniva78 har to små]

Trodde jeg skulle kose meg jeg, og bo på en rosa sky- leeenge!

 

Men den gang ei.

Nå går jeg rundt i konstant frykt for å miste, klarer ikke kose meg.

Blødde jo på nytt i går, dog mindre enn i forrige uke.

Men nok til at jeg er urolig.

Det hjelper liksom så lite at vi fikk se hjerteaktivitet...

 

Stønn, det blir en laaang uke til ul 18.juni...

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Uff,. skjønner deg så godt!!

Det er vanskelig oppi denne situasjonen, først venter vi såå på krysset og det er mange opp/nedturer..

 

Så når vi endelig blir gravide så er det et helvete i 12 uker.. uff hva vi går igjennom..

 

Jeg kryssre alt jeg kan for deg Sunniva og litt til... vil så at du skal lykkes nå, for du fortjener det.. klem

[ano`num *17.03.10*]

Helt enig!

 

Først den første usikkerheten. Er jeg virkelig gravid? Vil dette gå bra?

Fortsatt ikke bldo på papiret jo....?!

 

Så nærmer dagen for den første ul seg. Er der virkelig et hjerte som slår? Er der noe? Er jeg virkelig gravid, går det ann?

 

Så må en vente på at de første 12 ukene skal passere. Glad for hver dag som er over. En dag nærmere målet!

Hver dag med mange tanker som; hvorfor er jeg ikke kvalm i dag. Er jeg mindre kvalm i dag enn i går? Er det noe galt nå?

For ikke å snakke om frykten som oppstår om det kommer litt farget utflod.

Eller hver gang en får følelsen av at det renner; sann skikkelig "å nei, jeg blør". Så er det å løpe til nærmeste bad. Igjen & igjen.

 

Under det første trimesteret trodde jeg at alt bare ville bli fryd & gammen etterpå.

Men slik ble det ikke.

Vell var faren for abort mindre. Men det er jo så mange andre farer som lurer.

 

Nå er jeg 24+1 og følelsen når jm sa at nå kan barnet overleve om noe skulle skje var himmelsk.

Men ikke alfa og omega. Enda er veien helt frem lang.

 

 

Leste for en tid siden en bok som hett "9måneder i helvette"

Det føles til tider slik. Jeg nyter virkelig det å endelig være gravid. Men det finnes mange skygger over gleden.

Til tider skulle jeg ønske at jeg aldri hadde hatt problemer med å bli gravid. At jeg bare kunne være naiv nok til å ta det å få barn som en selvfølge. At dette ville gå bra, noe annet var ikke tenkelig.

Samtidig som de årene med prøving, sliting og alt det andre har lært oss (meg) noe viktig. Noe mange andre ikke har eller ser. Noe "alle andre" ikke vil få innsikt i.

Hvor verdifull hver lille milepæle faktisk er. Så herlig, så viktig og endelig vårt.

 

Vår voksende mage, vårt barn i vente. Vårt eventyr! En fantastisk reise.

Finnes det egentlig ord til å beskrive det?!

 

Prøv å la gleden komme over skygge-sidene, og bare nyt det.

Til lengre tid det går, til bedre kan det virkelig bli (";)

[*Lenn* :-))]

Kan bare si meg enig i det du skriver.....

Selv når vi så hjerteaktivitet, klarte jeg ikke slappe av....

Du er helt normal, det er naturlig at du er redd og engstelig.

 

Etter å ha mistet 4 på rad, hadde jeg dager der jeg bare gråt og gråt.

Faktisk har jeg ikke klart å slappe skikkelig av før nå..., etter ordinær UL og etter at nurket har begynt å sparke jevnt hver dag og jeg VET at der er liv.(21 uker i dag)

 

Men snakk med legen din og få til en avtale om UL når du ønsker det! Det er en enorm lettelse å få sjekke lillebabyen jevnlig. Du skal ikke gå og være redd vet du Er ikke bra for dere det

 

Og når det gjelder sykemeld, som jeg så i et innlegg nedenfor, så hadde jeg klart ville tatt det med ro nå. Ingen tvil.

 

Masse lykke til videre Sunniva - det er din tur nå.

 

 

Klem fra

[Vilde78]

Skjønner hva du mener, første trimester er slitsomt med alle mulige bekymringer!!! spesielt bekymret blir man når man får blødninger. Jeg hadde også endel blødninger, men det gikk bra med lillegutten likevel. ikke mist håpet! Håper dagene dine går fort til dere skal på ul igjen.... Masse lykke til!!!