Jeg er så utrolig ensom...

[Anonym bruker]

Denne graviditeten var ikke planlakt men jeg og samboer har bestemt oss for å bli foreldre, å oppdra dette barnet sammen. Men hvorfor føler jeg meg helt alene om dette da? Føler ikke han engasjerer seg i det hele tatt. Han drar ut og fester i helgene til langt på natt mens jeg sitter hjemme å kjeder meg. Ingen av vennene mine har barn så alle er ute i helgene, mens jeg bare sitter her helt alene. Hvorfor kan ikke min samboer støtte meg å holde meg med selskap? Er vi ikke to om dette?

I dag hadde vi planer om å finne på noe sammen i finværet, men han var ute i går, d skulle ikke bli sent, men det ble d. Tidlig morgen før han var i seng, å nå ligger han der fortsatt. Jeg blir så lei meg å såret, er så utrolig ensom. Å når jeg begynner å gråte, klarer ikke å la være, blir han sint. Når jeg da sier at jeg føler han ikke bryr seg en dritt, blir han bare sintere, aldri er noe bra nok for meg sier han.

 

Jeg sa til han i stad at jeg ikke vil at han skal være med på 1.svangerskapskontroll i min frustrasjon, og jeg tror jeg mener det. Sa at jeg ville prate me legen om hvordan jeg har det å da kunne ikke han være dær. Han driter jo i det uansett. Å siden jeg føler meg ganske så alene om dette hvorfor skal han da være med?

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er så utroli lei meg. Er det bare jeg som er idiot? Er der andre som har det slik som meg?

 

Godt uansett å få luftet tankene...

[Queen_of_the_road*2_gull]

huff da. Jeg føler virkelig med deg.

Og ja, man er to om dette, og det syns jeg samboeren din virkelig burde ta hensyn til.

Greit at han vil ut å feste av og til, men ikke hver helg. Dere skal nå bli en familie, og jeg mener han bør være såppas voksen at han er der å støtter deg, og setter ville fester litt til siden for å pleie forholdet dere har og for å være sammen med deg om graviditeten.

 

Håper dere finner ut av det, og at han skjønner at dere er to om det.

 

Masse lykke til.

 

Varme klemmer fra meg.

[Anonym bruker]

Dersom du er i god form, er det jo også mulig og være med ut på festen, selv om du ikke drikker.

 

Vi er ikke syke, bare gravide

 

Jeg er også førstemann av veninnene mine, men har aldri hatt problemer med å bli med dem ut. Da har di i tillegg en sjåfør

[Erisa*]

Huff, føler med deg!

Tror nok det kan være litt vanskelig å takle det at du er gravid, kanskje. Det går jo ikke an å se det på deg enda, og kanskje han egentlig prøver å flykte litt fra realiteten ved å feste så mye? Forhåpentligvis så våkner beskytter-instinktet etter hvert når magen titter fram.

Det kan sikkert være lurt å gå til legen alene første gang, men allikevel tror jeg du vil tjene mye på å involvere ham så mye som mulig! Fortell ham litt hva som skjer i magen din nå, for eksempel les det som står på DinSide her på BIM hver uke, om hvor stor fosteret har blitt og sånn.

Når du kommer lenger vil flere av vennene dine vite at du er gravid, kanskje de gleder seg med deg da?

 

Men sånn som du har det nå, virker det ikke så kjekt. Man blir jo rene hormonbomben av å være gravid, og fryktelig emosjonell. Det blir i alle fall jeg. Da er det vanskelig å akseptere slik oppførsel som typen din har...

 

Ønsker deg lykke til, håper han forstår hvor fantastisk heldig han er snart, og får mer lyst å bruke tid sammen med deg!

 

klem