Sjalu stemødre ble til fordeling av arv

[Travelmor]

Debatten under startet med noe av det mest såreste i mitt liv og sikkert i mange andres, for så å gå over til å omhandle arv og teknikker på å gjøre særkullsbarna arveløse. Jeg blir faktisk kvalm av dette.

 

For å prøve å få et litt positivt fokus igjen: HURRA for alle dere stemødre og mammaer som ikke er slik! Jeg har gått gjennom profiler i dag, og sett at det er mange skjønne stemammaer og mammaer der ute:-)

 

For å være litt faglig eller konstruktiv. Man kan lese mye om arv på nettet, for dem som måtte bli skremt av skrekkeksemplene fra debatten. Tror nok mange glemmer at de eier halvparten av boligen, og at gjelden også skal trekkes fra den halvparten som skal fordeles. Par på vår alder har vel mest gjeld! I alle fall vi. Det er den største bekymringen om en av oss skulle falle fra, og ikke at mine barn må betales ut dersom min mann sitter igjen.

 

Selv har jeg kikka på en veiledning fra politi- og justisdepartementet. http://odin.dep.no/jd/norsk/dok/andre_dok/veiledninger/012081-120006/dok-bn.html

 

Der står det blant annet: "Du arver en fjerdepart av dødsboet dersom din ektefelle hadde livsarvinger (barn, barnebarn). Utgjør dette mindre enn minstearven på fire ganger folketrygdens grunnbeløp, økes arven din opp til minstebeløpet".

 

"Avdødes livsarvinger, enten avdødes og dine felles livsarvinger eller avdødes særskilte livsarvinger, skal ha opptil 2/3 av avdødes bo som såkalt "pliktdelsarv", dvs. at avdøde ikke kunne ta fra dem denne arven ved å opprette testament. Derimot kan din rett til minstearv føre til at livsarvingenes pliktdelsarv reduseres eller faller helt bort".

 

Dette siste er viktig. Det betyr at om det ikke alltid er pliktdelsarven som gjelder.

 

Merk dere dette jenter som brenner for uskiftet bo:

"Særlig yngre gjenlevende ektefeller må være klar over at det i det lange løp ikke alltid vil være noen fordel med uskifte, fordi, som nevnt, en økning av formuen i uskiftetiden senere må deles likt med den avdøde ektefellens arvinger. Dette er aktuelt når den gjenlevende øker formuen gjennom inntektsgivende arbeid, ved arv eller på annen måte.

 

Ha en fin dag alle sammen!

[ostekaka]

Jeg er enig med deg at den juridiske kompetansen der ute når det gjelder arv ikke alltid virker like høy, og folk bør virkelig anbefales på det sterkeste å søke profesjonell hjelp og ikke bare tro, anta og søke veiledning i dette forum.

 

Men over til det opprinnelige innholdet i tråden, om sjalue stemødre som ødelegger familiebånd. Jeg kan ikke gå inn å si at din opplevelse av din far og din stemor er feil. Det er godt mulig at hun har ønsket å ødelegge, prøvd å ødelegge og fått det til. Det er også godtmulig at din far er dust og en dott, som har latt seg styre.

 

Men sånn generellt sett vil jeg tro at i de fleste tilfeller der det blir splittelse i en familie og der det brytes mellom foreldre og barn, vil være andre ting også som ligger bak. Jeg tror at det i de fleste tilfeller er veldig lett å skylde på denne onde stemor som kommer inn og ødelegger. Jeg tror det kan være vondt for barna, samme om en er voksen eller liten, å sette fingeren på det som virkelig saken gjelder, nemmelig hvorfor var det at min far gjorde som han gjorde, gjør som han gjør. Det er også myelettere å ha forståelse for sin far, enn denne stemoren, det er lettere å tilgi og ha omsorg. Jeg vil tro det er en forsvars mekanisme hos de aller felste som føler sånn.Men bevares det finnes da sikkert eksempler på dette også.

 

Nå er det ikke særlig med dramatikk i vår stefamilie, vi har vanlig samvær, men i realiteten er barna hans hos oss halvparten av tiden. Men det er de helt utrolige ting jeg som stemor blir anklaget for sjalusi for. Både av hans eks, av min mann et par ganger, av min familie, av venner og ikke minst i forum som dette. Ting som hadde vært helt fint om det var i forhold til fellesbarn. Samme hva det gjelder, samme hva en sier og gjør, så kommer det tilbake at det teller jo ikke det er jo baren noe jeg vil fordi jeg er sjalu, jeg vil ødelegge og jeg vet ikke hva. Og jeg blir sikkert gjort ansvarlig for hans valg også.

Det er ikke alltid like lett å skulle forsvare seg mot denne påståtte sjalusien, ofte ligger den der bare, uten at noen sier noe.

 

Litt på siden av det opprinnelige kanskje, men litt nærmere enn arveoppgjør, i alle fall en forelngelse av :-)

[alfaalfaalfaalfa]

Jeg vil gjerne se hva jeg har gjort/regnet feil i "skrekkeksempelet" som du sier... Selvfølgelig er jeg klar over at jeg evt. ville eie halve boligen om jeg ikke hadde hatt særeie. Det har jeg da også tatt hensyn til i regnestykket. Eksempel som er nærliggende: Takst: 2. mill. 2/3 av 100000 (som ville være hans del) er 660.000 som ville bli delt på hans tre barn = 220.000 pr barn. Det blir 440.000 kr på hans to barn fra før. Jeg er heldig og tjener ok, i tillegg har jeg fått en del penger av familie i forbindelse med kjøpet. Derfor er det ikke mye gjeld. Om ca. 5 år er jeg nok gjeldfri. Det er også da min far som har solgt meg gården til en billig penge. Vær så snill å fortell meg hvorfor hans barn fra tidligere skal dra fordel av at min famile/ far har vært særdeles snill mot meg??

Hadde det ikke vært slik at min familie hadde hjulpet meg, ville vi mest sannsynlig ende opp med å leie (mannen min tjener ikke spesielt bra). Da ville det jo ikke vært en dritt å arve!!

 

Vi har skrevet testamente og jeg har særeie, så alt har gått gjennom advokat og er lovlig.

[~~DoraDora~~]

abc...

 

Ta det helt med ro... de fleste har full forståelse for deg og din situasjon... Alle utenom biomødre... som har stemor til sine barn.

 

Min historie er faktisk utrolig lik din. Min mann er mye arbeidsledig, hadde flere hundre tusen i bidragsgjeld da jeg traff han....etc. Jeg har høy utdannelse, tjener veldig godt, har arvet mye etter foreldrene mine. Hadde også måttet leie dersom det ikke var for meg...

 

[alfaalfaalfaalfa]

He, he... blir bare så provosert vettu, når enkelte mener det er umoralsk og kvalmt. Noen her forstår meg nok, men de fleste her inne henger seg KUN opp i at far har gjort har gjort barna sine arveløse. Uten å se det i et annet perspektiv.

 

Akkurat som om noen kan regne med arv. Om moren min tar opp lån når hun er 70 år, med pant i boligen sin. Så er det helt greit for meg! Hun skal kunne få kose seg på sine eldre dager, og ikke spise grøt hver dag for at jeg skal få en så høy arv som mulig. En liten digresjon det der....

 

ja, ja.. nå har jeg sagt mitt...!

[ostekaka]

Jeg snakket ikke nødvendigvis om deg, når jeg snakket om uvitenhet og misoppfatninger når det gjelder det juridiske som har med arv, og skifte, og eiendomsforhold å gjøre, både innenfor og utenfor ekteskap.

Du forteller jo at dere har søkt råd fra kompetent hold, og kommet frem til noe som ser ut til å være en både god og lovlig løsning. Men når en hører på det som blir sagt her på siden, så er det jo klart at det langt fra gjelder alle.

 

Men igjen er jo dette litt på siden av hvordan sjalusi kan ødelegge forholdet mellom far og barn :-)

[~~DoraDora~~]

Sånn er det faktisk veldig ofte...

 

at vi som har foreldrene våre sammen, tenker ikke over arv etter dem. ( Synes det er ekkelt og skremmende å tenke på det...). Vi regner ikke med arven. Jeg og mine søsken har sagt til foreldrene våre at vi vil de skal kose seg mye, og ikke tenke på at vi må få arv. Mens feks en venninne av meg diskuterer dette med meg ofte, for hun irriterer seg på at jeg har særeie. Hun er skillsmissebarn, og faren har giftet seg på nytt, fått en sønn som nå er 25 år etc. Venninna mi er dødssjalu på halvbroren. Hun snakker mye om dette med arv. Er livredd for at halvbroren skal få mer osv. Hun har til og med nevnt det for faren. Han ble veldig irritert på henne. Nektet å si noe annet til henne enn: JEG ER DA IKKE DØD ENDA

 

[♥Snulder]

Jeg stiller meg noe uforstående til hvorfor du blir så provosert av særeie i ekteskap??? Så lenge det er jeg som har spyttet inn egenkapitalen på flere millioner kroner.... så er det jammen meg jeg og mine egne arvinger som skal skal dra nytte av det også. Jeg gjør ikke slikt for å "ta fra" min manns datter hennes arv, men for å sikre at mine får det som er deres. Heldigvis har jeg en mann som ser nyansene og er enig! Han har sitt firma og sine verdier som sikrer hans datter fra før samt våre fellesbarn arv.... I tillegg har min stedatter en mor, så hun er sikret fra to kanter. Mine særkullsbarn har meg... og en avdød far.

 

Hypotetisk spørsmål til dere som er imot særeie: Hvis JEG hadde vært deres barns stemor..... Vær så vennlig å fortell meg hvorfor jeg er et menneske dere blir kvalm av ut fra min forklaring over....

[ana baroma]

jeg blir ikke provosert av særeie i et ekteskap der hvor dette er naturlig. Men der hvor det blir det blir gjort av en eneste grunn, nemlig å frata stebarn rettmessig farsarv, da blir jeg provosert. For det er jo også tilfelle noen ganger. I ditt tilfelle har jo far verdier selv, og det er du som har betalt for hjemmet deres, da stiller saken seg i et helt annet lys synes jeg:)

[Travelmor]

Jeg har ikke nevnt særeie, men jeg blir kvalm når fedre i samråd med stemødrene ordner det slik at barna fra tidligere forhold ikke får sin rettmessige del av arven etter sin far på lik linje med sine søsken. Da snakker jeg selvsagt ikke om verdier som er stemor sine og det kanskje er opplagt at hun har særeie på.

 

Dette handler mer som i eventyret om dumme menn og troll til kjerringer. Troll til kjerringer for det skinner igjennom at stebarna skal skvises ut i et fremtidig arveoppgjør, og dumme menn. De får jo ingenting med seg om forholdet skulle ryke når de overfører alt av sine verdier og det de måtte opparbeidet seg på samboer/ektefelle.

 

 

[ostekaka]

Det er nå engang slik her til lands at det ikke er så lett å fra ta barn plikdelsarven. Vi kommer tili å legge oss på lovens normalordning, som jo er at det jeg eier nå eier jeg også da, og det han eier nå eier han også da. Dette passer oss.

Det kan i mange tilfeller være vanskelig å si hva som er et barns retttmessige del av arven. Hos oss tjenerhan mer, og jeg mindre, jeghar mest penger,hanhar ingenting. Han har lagt igjen alt han hadde ihuset han eigde medhenne før, og ikke tatt ut noenting fordi det skal være barnas arv. Det betyr jo videre at alt jeg har kommet bort i helte livet blir tatt inn i huset, all inntekt, all arv, og alle sparte midler.

Han bidrar kun med det han kommer over, etter skilsmissen. Det han hadde fra førstehalvdel av livet, skal kun deles på hans særkullsbarn.

Dette er en situasjon som vi søker å utgjevne ved at jeg eier mer en 50% i huset. Som i hvilke som helst andre foretnings investeringer, den som stiller med kapital får en større eierandel enn hva beløpet skulle tilsi :-) Jeg sitter også med støst risiko i tilfelle boligmarkedet snur, og noe skulle skje. Vårt mål er å sikre at alle barna sitter igjen med likt fra sin far.

Noen ville sikkert sagt at vi snyter dem fra sin rettmessige arv, andre ville sikkert ha full forståelse. Det er ikke alltid så veldig lett å si hva som er det rette og det gale, det rettferdige og det urettferdige. Noen ville sikkert blitt kvalm. De fleste synest sikkert det er veldig lite både romantisk og idealistisk og generøst.

Det er fullt lovlig og i mine øyne er det også rett.

[ostekaka]

Vi har også et syn begge to at ingen av oss skal skulle kunne sko seg på den andre. Vi er begge voskne mennesker i stand til å sørge for oss selv. Har aldri tenkt at jeg skal bli forsørget av en mann, og har heller aldri tenkt at jeg skal bli forsørget. Han får sørge for seg og sine og jeg for meg og mine. Noen av dem er jo også felles :-)

Han tjener enda mer enn meg, det vil trolig endre seg. Vi er heller ikke gift og har ingen planer om det.

[*-*]

Det var jeg som satte i gang hele denne arvegreia, var jo ikke meningen å lage noe stort rabalder ut av det, men som et eksempel på hvordan nyfamilier oppfattes annerledes enn andre familier. Jeg er veldig opptatt å ikke ta fra mine stebarn deres arv, samtidig forsøker vi å finne ut hvordan vi skal sikre oss som familie. Jeg ville på mange måter tro at det også kan være til stebarnas beste at hjemmet vårt beholdes hvis min samboer skulle bli borte, det har tross alt også vært stebarnas barndomshjem og forhåpentligvis vil de, jeg og eventuelle nye barn fortsette å ha en relasjon.

 

Vi har som sagt sikret oss ved å forsikre min samboer sånn at jeg eventuelt kan betale ut stebarna den arven de har krav på. Det var mer det at vi har lurt på om vi i lengden kanskje skulle se om det var et alternativ å tenke på det med uskiftet bo, det ville på en måte være mer naturlig i lengden all den tid vi er en familie sammen og de vokser opp her. Men jeg skjønner jo at det er en komplisert prosess med mange fallgruber.

 

Tanta Bassa, du sa dere hadde ordnet det med testamente, hvordan har dere gjort det? På grunn av pliktarv så er ikke det så enkelt trodde jeg. Foreløpig har ikke vi felles barn, så vi har satt opp at min samboer arver meg hvis noe skulle skje, så kan han og stebarna sitte med huset uten problem. Men hvis noe skjer med han kan ikke jeg arve ham, og vil ikke kunne beholde hjemmet vårt - derfor denne forsikringen. Kan vi feks skrive et testamente hvor deler av stebarnas arv arves gjennom meg, slik at jeg slipper å kjøpe dem ut med alt på en gang? Det er vel ikke lov? Eller er det der vi trenger mors underskrift nå, og så eventuelt stebarnas underskrift når de blir 18? Det er der jeg syns det hele blir så guffent hvis noen da begynner å tenke at det er noe vi vil gjøre for å snyte stebarna. Jeg skulle ønske at det da fantes måter å gjøre det på slik at det var helt klart at barna hans får det de har krav på, selv om de skulle arvet deler av det etter meg. Tenkte kanskje at det etterhvert gikk an å sette opp at noe av arven til barna hans kunne bli igjen i huset, fast eiendom er jo ganske trygt. Da måtte det være med en klausul om at jeg ikke får lov til å belåne den summen, og at de skal får den uavkortet etter meg eller hvis jeg selger. Men dette er jammen ikke lett. Vi får vel fortsette å betale den forsikringen tenker jeg

[SommerBris]

Lindsay!!!!

 

Ser du har skrevet at dere har forsikret i tilfelle samboeren din faller fra.

 

Vi er oppe i en situasjon nå, der jeg har mye egenkapital. og han ingenting. Jeg vil sikre meg, mine barn i tilfelle noe går galt.

 

Problemene er nesten enklere å løse nesten ved et samlivsbrudd enn ved død. Hvis min mann skulle falle fra, står jeg der med lån og hans datter som har krav på arv med en gang. Er hun under 18år (som henne er)så kommer overformyderiet inn å passer på arven til hun er myndig.

 

Jeg vil at vi skal dele såmye som mulig, samt at jeg sikrer meg selv og barna mine hvis det skulle skje noe. Eneste måte å sikre på er å få en underskrift da de er 18, hvis de vil det. da kan man leve der til man dør og arven deles etter min bortgang.

 

Men som jeg sier, hvis noe tragisk skule skje nå, så er utfallet ganske vanskelig. Så vi har blitt enig om halve huset som jeg betaler med min egenkapital, blir mitt særeie. Skal til advokat og ordne det.

Man vet aldri hva livet bringer. Og datteren hans skal få arve av han, men ikke av min egenkapital. Det skal mine barn. Hun arver av sin mor, mine barn arver ikke av hennes mor.

 

Men hvordan forsikring har dere valg? Livsforsikring? Hva betaler dere imnd og evnt hva får du hvis han skulle falle fra. Vi vurderer og opprette en sånn forsikring på begge. Sånn at den som blir igjen kan sitte med huset og ikke selge pga for mye lån.

 

 

[*-*]

Hei Sommerbris!

Vi har i utgangspunktet forsikret han for 1,5 mill, det er ikke såå kjempedyrt altså, husker ikke riktig, noen tusen i året. Vi forsikret gjennom If. Hos oss er det samboeren min som har mest egenkapital, slik at barna hans ville hatt krav på størstedelen av huset, noe jeg ikke ville klare å betale ut. Vi har jo et felles lån også i tillegg som jeg ville blitt ansvarlig for.

 

Jeg syns egentlig det er ganske grusomt å måtte ta stilling til sånne ting, men det føles uansvarlig å la være. Nå har bruker vi en ganske stor sum tilsammen på alle slags hus og personforsikringer, inkludert uføre og alt, er vel nesten den faste største utgiften vi har i året. Men for meg hjalp det masse. Syntes det var mye jeg ikke kunne forutse eller styre når ble sammen med en mann med barn og ekskone, ble bekymret av å tenke på det. Så meg hjalp det veldig å få ordna forsikring, ble mye roligere med en gang:) Samboeren min er enig (både i at det er nødvendig og at jeg ble roligere, hehe) og vi betaler forsikringene med glede - nesten da:)

[ostekaka]

Om det er du som har egenkapitalen, og han ikke, beholder jo du den. Den blir ikke hans, verken før eller etter han dør.

Hun arver jo bare det som er hans, eier han ingenting så arver hun heller ikke noenting.

Probelmet er jo der han eventuellt eier en så stor del av fellesbolig, at stemor som sitter igjen ikke både greier å holde sin del av boligen, samt kjøpe ut barna på hans del. Problemet med å sitte med et lån alene, er jo ikke noe særskillt for nyfamiliene.

[SommerBris]

Når vi blir gift så er det andre regler som gjelder, hvis man ikke ordner det hos advokat. Alt vi betaler sammen går til bade våres og hans barn.

Det jeg vil sikre meg er at jeg ikke står der å måtte flytte, fordi jeg vil stå igjen med felles gjeld og arveplikt.Datteren hans skal få sin arv, men ikke av min egenkapital.

 

Vi vil lage en livsforsikring som går begge veier, så hvis jeg dør først så sikrer jeg min mann og omvendt. Ja det koster litt, men er verdt det hvis noe skulle skje. Da har vi muligheten til å beholde huset og beherske lånet og evnt pliktarv. Og det er sånn vi ønsker det.

 

Så for all del, jeg er ikke ute etter å ta fra hans barn noen arv. Men jeg har levd en stund alene, betalt huslån og regninger og spart. Ikke levd med mest penger, har valgt å satse på å etablere et hjem.

Og det er kun min fortjeneste som har gjort at jeg har litt egenkapital, og det vil jeg sikre meg og mine barn hvis det skjer noe.

 

Min mann skal få bo der selv om jeg velger særeie, hvis jeg dør først.

Ingen tanke om om å gjøre det vansklig for han eller våres og hans barn. Men som sakt jeg vil sikre meg ved et brudd, eller ved at han går bort før meg.

[~~DoraDora~~]

Vel... min mann får ikke forsikring pga at moren hans døde av kreft... og han røyker. ( På farssiden hans er det også mye utbredt kreft), så her var ikke det et alternativ vi kunne velge.

[Inaring]

Hei.

 

Denne debatten er gammel nå, men fortsatt åpen. Jeg fant denne artikkelen da jeg søkte på "særkullsbarn+arveløs" på google. Det er nemlig det jeg er.

Jeg fikk servert min nye status av min bror (halvbror) på nitten. Han sa det var ordnet slik at han slapp å dele med meg. Jeg skjønte det ikke først. Jeg har aldri tenkt på det. Så har jeg undersøkt litt. Det viser seg at dette er et vanlig prblem. Far overfører alle eiendommer og kapital til ny kone som tar særeie på dette. Hvorfor kan ikke far skaffe seg en forsikring? Det er enkelt og ufarlig i forhold til familieforhold som kan ryke over dette.

 

Det verste er ikke at jeg ikke arver noen penger, jeg har alltid klart meg selv og trenger ikke min arv når jeg er 70 og far er 90. Det som svir er at det blir gjort! Hvordan kan min stemor, som jeg har et så godt forhold til, synes at hun fortjener å gjøre meg arveløs? Fortjener mer enn sin del? Hva gjør at far og stemor ønsker å gjøre denne forskjellen på broren min og meg? Hva tror de det gjør med søskenkjærligheten? Og å fortelle det til min lillebror som om det er en fin ting.

 

Det å bli gjort arveløs for meg handler ikke om å ikke få penger. Det handler om statusen "arveløs". Det gir en vond smak i munnen. Dagens samfunns pariakaste.

 

Det er så utrolig sårt å bli eksludert og forskjellsbehandlet. Jeg har aldri brydd meg en døyt om arven min inntil jeg fikk vite dette. Hadde pappa kommet med tinglysningspapirer om at hun fikk sitte i uskiftet bo hadde jeg skrevet under uten å blunke.

 

I tillegg synes jeg det er flaut at jeg har en så trist familie. Kjæresten min, faren til barnet i magen min, var der da jeg fikk vite det. Min første reaksjon var å føle meg flau og nedverdiget. Så ble jeg lei meg. Ingen liker urettferdighet eller forskjellsbehandling! Jeg gråt og sørget i tre dager og bestemte meg for å skifte etternavn. Det er mitt svar på det hele.

 

Håper dere kan se dette litt fra særkullsbarnets side. Og se at det ikke bare handler om penger.

[ana baroma]

Huff, dette hørtes veldig trist ut.

Dessverre er det nok en del som tenker kort nok til å såre mennesker de egentlig innerst inne ikke øsnker å såre. Men man vil sikre seg og sine... Å fortelle slikt til det ene barnet, men ikke det andre (åpenhet og informasjon er et stikkord) - sånn at du får vite det slik, er et hån mot deg.

Det kunne ikke falle meg inn å be min mann ordne det slik, og han ville heller aldri gått med på det.

For dette handler ikke om arv og penger, men om å bli behandlet likt som de andre, behandlet som en hvilken som helst datter/sønn. En som regnes med.

Man kan forsvare sin borg med nebb og klør, og det er det tydeligvis en del som gjør.

Føler med deg, det er ikke store trøsta, men...

[to-store-to-små-en-liten-en]

Jeg er selv i en slik lignende situasjon, der jeg er arveløs da min far giftet seg på nytt og satt alt på sin kone.

Det er ikke pengene det står på, men alle tingene som JEG har en tilknytning til, som ikke barna til min stemor har tilknytning til, men som likevel ender hos dem!Om at MITT barndomshjem som ender opp hos tre andre som ikke har noen tilknytning til det, unntatt at deres mor bor der nå!At hytta som jeg var på nesten hver eneste helg i 18 år, arves av tre andre enn meg!

Det er følelsen av å å være så klart og tydelig satt til side og "kastet", fordi han heller ville sikre sin nye kone i stede for sitt barn....

[ostekaka]

jeg trodde ikke at slike ordninger sto sseg om en ønskte å protestere mot dem, at domstolene ville gripe inn å si at det etter norsk rett faktisk ikke er lov til å ordne det slik at ens arn i realiteten blir arveløse.

jeg er ingen ekspert på dette, men jeg tviler sterkt på at de kan sette alle eiendeler over på nye kona. men da blir det jo disput og muligens rettsak, og det er jo ikke alle som orker den biten, og det dreier seg jo gjerne også om mer enn penger dette, eller om noe annet enn penger.

men tror jeg ville sjekket det opp, funnet ut hva de kan og ikke kan gjøre og gjerne komme med noen kommentarer til far, stemor eller halvbror om at dette faktisk ikke er så gjevt, at det faktisk i norge er rettstridig, så uetisk er det.

 

ville også forsøkt å finne ut av litt mer om dette, muligens er det naturlig at de eier ulike brøker av hus og andre ting om det er din stemor som har bidratt mest. er det hennes forretninger og investeringer som ligger bak er det jo mer naturlig at hun eier mest. jeg eier mest av vår bolig rett og slett fordi jeg har bidratt mest. ville forsøkt å finne ut hva som ligger bak. er det fordi hun har bidratt mest er det jo ikke så unaturlig.

[to-store-to-små-en-liten-en]

Desverre kan han disponere sine ting akurat som han vil, så lenge det ikke er en dødsdisposisjon!

Han kan gi bort alt, eller drikke bort alt, eller tenne på barndomshjemmet mitt om han ønsker det ( og på et vis er det jo riktig at voksne folk skal få gjøre hva de vil med sine egne ting, det er ikke det det står på....)

Det er følelsen av at hans nye familie betyr alt, og jeg ikke er vert noen ting....

[~~DoraDora~~]

Flere menn setter alt som særeie på kona si også i dag, for å sikre henne og deres fellesbarn i fra å risikere å måtte gå fra hjemmet dersom han skulle falle fra.

 

Vet at flere advokater ofte råder menn til dette når de egentlig er ute etter å skrive testamente.

[Helene Harepus]

Enn så lenge har vi ikke fellesbarn, så vi har ikke gjort noen "planer" angående dette. Men det er klart at hvis vi får barn sammen, så må vi gjøre noe for å sikre meg og barn(a), hvis noe skulle skje min kjære. Hvis noe skjer meg, oppstår ikke samme problematikk i og med at jeg ikke har noen barn fra før, da kan min mann bare fortsette å bo her med barna - forutsett at han ønsker det. Nå håper jeg selvfølgelig at vi lever livets glade dager sammen til i hvertfall 2050, men man vet jo aldri hva fremtiden bringer og hvis det verste skulle skje, så vil jeg nødig havne på gaten med mine barn. Det er ille nok for de som opplever å miste sin make/forelder, om de ikke også må flytte fra hjemmet sitt. Jeg vet ikke hvordan vi eventuelt gjør det, men det må da finnes noen måter av å gjøre det på, uten at noen blir frastjålet rettmessig arv.

 

Helene