Trassalder allerede eller har jeg fått en baby med skikkelig temperament?

[meg og jentene]

Jenta mi, 9 mnd, er så ofte rasende. Og det varer kjempekort, dvs til hun får viljen sin! Som eksempler kan jeg nevne; når jeg ikke er rask nok med å lage grøten hennes, når hun ikke vil ha mer grøt, hvis en annen baby dunker borti henne, hvis noen andre vil holde henne og hun helst vil være hos mamman sin, hvis hun er lei av å ligge på gulvet og vil bli løftet opp. I disse tilfellene er det ofte hun kommer med noen kjempeskrik. Så høyt at andre kan tro hun har skadet seg eller at det er noe alvorlig galt. Jeg har skjønt i det siste at det ikke er noe alvorlig, for med en gang hun får viljen sin, skifter humøret på under ett sekund. Skrikingen kan rett og slett avløses med et smil eller et fornøyd da-da-da-da-da mens hun ser kjempeglad ut.

 

Jeg har alltid vært av typen som har villet ta babyen min sine signaler på alvor og har f.eks. alltid løftet henne opp når hun har grått osv. Men nå helt i det siste lurer jeg på hvor dette skal føre hen. Har tatt meg selv i å "løpe" til kjøkkenet for å lage grøten, skynde meg med å ta henne opp fra pleddet ute i parken når hun vil bli løftet opp osv, både fordi jeg synes det er litt ekkelt at andre skal stirre og lure på hva som har skjedd, og fordi jeg faktisk selv blir litt "skremt" av den høye lyden og det rasende utrykket. Morsinstinktet mitt sier at hun f.eks. skal bli løftet opp umiddelbart (eller andre ting hun vil), men de siste dagene har jeg altså begynt å lure på om hun er unormalt "aggresiv"? (Må legge til at hun stort sett er en blid og god tulle, smiler og ler og virker trygg og fornøyd gjennom dagen).

 

Noen gode råd eller oppmuntring eller andre som har lignende babyer?

[Anonym bruker]

Det var som å lese meg selv der,akkurat som meg! hehe,var egentlig litt godt å lese at andre barn er "slik",for jeg begynte å lure om det var normalt at di kan være så siiiinte når di enda er så småe.Jeg har alltid "lest" signalene på min sønn,tatt han opp når han har gråte(Altså,ikke bare småsutring)og diverse.

Han er egentlig en kjempeglad og snill baby,men sinne,-det har han!! Min er 7,5 mnd.

Tenkte faktisk spørre på helsestasjonen neste gang jeg er der,for noen ganger virker det som han slår etter ansiktet mitt når han er sint og skriker høyt til meg..Jeg får ganske vondt inni meg når han gjør det,men tenker han kansje er lei av å s trynet mitt en hel dag..ikke vet jeg..

[Anonym bruker]

Hehe, litt av ett temperament de små kan ha!! Gutten min på 9 måneder er også litt slik, han hyyyyler med en gang jeg setter han ned, går ut av rommet, eller legger han i vognen og sengen..

Når jeg går inn på rommet igjen, ser jeg at han ligger og smiler.. Hender jeg har gått ut av rommet, og han setter i å skrike i sengen sin som besatt, og jeg går inn å løfter han opp, og hører da et lite "whee", en slik lyd som kommer når noe er spennende, og jeg blir så provosert!! Men så smiler han så fint, og m¨å bare le..

 

Litt slitsomt når de er slik, men ungene våre er nok bare veldig bestemte, og kanskje funnet ut at vi gir litt lett etter....?

[meg og jentene]

Det er akkurat det siste du skriver jeg har lurt på. "Om jeg gir for lett etter..." Altså, er det noe jeg bør gjøre for å roe ned temperamentet hennes? Ikke at jeg forventer noe fasitsvar her, bare deilig å få luftet tankene litt og å få litt respons.

[californiamama]

Det hørtes ut som babyen til ei venninne av meg det der. Han er forresten ikke baby lenger, og ikke trassig heller (hvis det kan være en trøst:-), han var bare "veldig intens" som liten. Han var vel ikke oftere sur/sint/trassig enn andre, han bare skrek så veldig intenst når han ble sint...

 

Kan ikke skjønne at du gjør noe som helst galt i å løfte opp jenta di når hun skriker (det gjør jo vi som har barn som ikke er fullt så høylydte også det). Grøten sin skal hun jo også ha uansett, ville prøvd å overse at hun skriker for å få den, og bare smile og si "vær så god". (Siden kan de lære å snakke/spørre fint istedet for å skrike, men det er jo litt "down the road" for ei lita tulle på 9 mndr:-) Det kommer mer enn nok anledninger etter hvert som hun blir større til å "være bestemt og ikke gi etter". (Når de hyler for helt urimelige ting som feks å gå i gata i stedet for på fortauet, eller de vil ha lørdagsgodt på mandag osv:-)

 

 

[meg og jentene]

Tusen takk californiamama, det var faktisk litt beroligende det du skrev.