Hva med studiene?? og ungdomstiden...

[mamma&urokråka]

Jeg lurer på hva alle gjør med studiene sine jeg? Jeg er så lei meg for at jeg ikke kommer meg noen vei på noen år nå. Jeg droppet ut fra vgs. for 1 1/2 år siden og angrer så utrolig! Er så lei meg for at jeg må vente enda lenger med å bli ferdig med det. Hva gjør dere andre med studier og sånt? Har tenkt å prøve å ta litt fag på nettgymnas, men blir vel ikke noe særlig tid til det når babyen kommer? Noen andre her som har studert hjemme med baby? Selv om jeg er glad for at jeg er gravid, føler jeg at livet mitt blir mer og mer bundet alt for tidlig. Jeg er bare 19 år og har samboer, leter etter hus og skal ha barn. Jeg føler ikke at jeg har fått vært skikkelig ungdom. Dette er litt fordi jeg hadde en vanskelig oppvekst som "tvang" meg litt til å vokse opp. Men likevel.. alle sier at ungdomstiden er den beste, og jeg føler at jeg ikke får opplevd den noe særlig.. Samboeren min er mye eldre enn meg og er ferdig med det, så han vet ikke hvordan det er. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. Blir så fortvila innimellom...

[to-store-to-små-en-liten-en]

Jeg fikk mitt første barn når jeg akuratt hadde fylt 18 år. (altfor ung, men likevell...)

Jeg tok allmennfag, med veslegutt på slep. KJEMPETØFT, men jeg greide det. Det er bare å bestemme seg for at livet stopper ikke opp bare for at man får barn. Om du ønsker det virkelig, så klarer du det!!!

Nå er jeg tredve, sykepleier og barn nummer fire er på vei!!

Jeg har veldig god erfaring med nettstudier, det krever litt disiplin, men en grei måte å ta fag på.

Barnet vokser fort, og du har samboer som kan hjelp deg!! Dette kommer til å gå så bra!!LYKKE TIL!!!

[PintSizedDictator]

Eg gjennomførte Vk1 og Vk2 selv om eg hadde barn. Hun var ca 9 mndr da eg begynnte og 2,5 ca da eg var ferdig... Fikk barnehageplass til henne det siste året:)

Var 20 da eg fikk henne...

Har hatt masser av tid og muligheter til å rase fra meg pga. fantastiske svigerforeldre. Nå venter eg mitt andre barn og gleder meg masse:) Har hatt en barndom som deg eg også...måtte bli voksen fort og ta vare på meg selv...eg tror at det e derfor eg klarer meg såpass bra nå.

 

Where there's a will there'a a way;)

 

Lykke til uansett:)

[Gjest]

Dette ordner seg skal du se! Fikk førstemann som 20 åring, hadde da kastet bort årene på videregående. Trodde livet var over på en måte. MEN det var det ikke. Føler jeg har fått oppleve masse av (uten å være uansvarlig) om jeg fikk et barn. Ble alene med omsorgen for barnet, tok utdanning og jobber idag som sykepleier, har samboer og venter nummer to. Og det i en alder av 28 år. Er like langt i karriære som mine jevnaldrende som nå først begynner å få barn.

 

Du har alle muligheter foran deg selvom du blir mamma, det er opp til deg hva du velger å gjøre utav det. Og du får en stoooor ekstragevinst med deg videre, sammenlignet med folk på din egen alder: Uvurderlig stor livserfaring gjennom det å være mamma og ha ansvar for et annet menneske. Det vil med tiden telle ekstar på din CV! Lykke til videre! Stor klem!

[Ioren]

Dette går nok kjempebra

Har ei venninne som fullførte allmennfag på nettgymnas mens hun var hjemme med babyen sin, bare pass på å ikke sett edeg for store mål.. Fordel heller fagene på flere år enn du ville gjort ellers Det er det eneste tipset jeg har til deg egentlig

Også må du huske at vi er her inne hvis du vil ha ut tanker og slikt Du er nok ikke den eneste med følelsen av at livet plutselig ble veldig bundet på 1-2-3...

 

God klem fra meg:)

[Gjest]

skolen er så hjelpsom bare du tar kontakt:) jeg er gravid nå, første år vgs. jeg skal gå på skolen som vanlig så lenge jeg orker, og når jeg selv vil fortsetter jeg med studiene hjemmefra og leverer oppgaver over internett:) det spørs jo om jeg får gjort så veldig grundig arbeid når barnet kommer, men jeg skal nok komme meg igjennom det på et vis, er veldig takknemlig for at skolen er så fleksibel at jeg får gå gjennom studiene i mitt eget tempo når barnet kommer! må selvfølgelig gå på skolen til det nærmer seg, men etter det styrer jeg alt selv! utrolig hvor mye hjelp man får bare man krever litt;) dessuten kan man jo alltids ta det opp senere om man ikke klarer å gjøre seg ferdig med en gang..

 

jeg er 17 år og har bodd hjemmefra i ca ett år. jeg går skole og jobber gjennomsnittlig fire dager i uka for å ha råd til husleia osv. de dagene jeg har til over med fritid går gjerne til lekser, eller aller helst å besøke familien. så dette med å gå glipp a vungdomstida når jeg får barn.. ja, jeg ser ikke at jeg går glipp av noe! blir jo å permitere meg fra jobben, så da får jeg fylle dagene mine med noe meningsfylt og noe jeg virkelig vil: nemlig å ta vare på mitt eget barn:)

 

jeg har hatt min del festing, begynte alt for tidlig med den slags og har bare sett positive sider med å feste mindre (da jeg flytta for meg selv brukte jeg helgene til å jobbe i stedet for å feste) og nå har jeg jo ikek drukket en dråpe siden jeg ble gravid, og savner det heller ikke:) joda, har vært på en par fester for å være sosial, og det er fortsatt like arti det:) skal vel få tid til vennene mine selv om jeg får barn!

 

i det store og det hele ser ikke jeg så mange bakdeler med å få barn så tidlig.. ungdomstida som aller skryter av er kanskje ikke noe for meg. er kjempe glad for at jeg har en jeg skal dele i minste fall mange år med framover, og overlykkelig over å skulle bli mor og oppdra barnet mitt! hva er det egentlig som er så fantastisk med ungdomstida? kan noen fortelle meg det? oppsummering av ungdomstida mi til nå er: dager med skole fra 8 til fire, jobb fra fire til elleve, lav lønn, mye lekser, masse press, stress, "fest?? hva er det?", lite tid til nære og kjære... ja, rett og slett bare evig kjas om å tjene nok penger og få gode nok karakterer. håper ikke hele livet mitt blir å handle om det, nå som babyen kommer får jeg i alle fall en veldig god grunn til å slite med galskapen det er å bruke så mange år på å få en god jobb som gir nok penger:) barnet mitt blir et stort ansvar, men også en stor motivasjon!

[~emin~ og Lillingen april-10]

Vi fikk storesøster da jeg var 20, så begynte jeg å studere da jeg var 23. Har 3/4 år igjen av studiene (en praksis og 2 eksamener) før jeg er ferdig sykepleier, og det gjør jeg ferdig etter at permisjonen er over (skal ha 1 år permisjon fra jobb og studier).

 

I forhold til ungdomstida så var jeg mest lei av å gå på byen før vi fikk storesøster, så det har ikke vært noe å ofre egentlig. Har jeg mot formodning lyst til å ta meg en fest så gjør jeg det; enten så passer mannen storesøster eller så er vi så heldige at slekta ringer og spør om å få låne henne på overnatting.

[MegOgAlleMine]

Det handler om hva man vil og er villig til å gjøre. Jeg tror at man mestrer det man ønsker!

Er selv 22 år. Venter barn nummer 3, gift og har et år igjen på bachleorgraden min igjen, som jeg begynner på nå til høsten. ferdig utdannet med 3 barn og mann når jeg er 23.Alt går. men det er tøft både for mann, barn og økonomisk.

[=)Line]

Bestevenninna mi fikk gutten sin da hun var 20. Noen måneder etterpå begynte hun å studere medisin! Nå er vi ferdigutdanna leger begge to, hun har faktisk tatt mesteparten av studiet som alenemor. Ja, selvfølgelig er det tøft, men det er absolutt ikke umulig! Og det finnes mange støtteordninger, blant annet studentbarnehager, studentbolig for familier/eneforsørgere, ekstra støtte fra staten osv.