Mor liker ikke at vi skal ha en til...

[Bjøma]

..., og det gjør meg ganske nedstemt i perioder. Nå er jeg snart 17 uker, men "tørr" ikke fortelle at vi venter nr 5. Og det som jo er en stor og koselig nyhet! Kall meg tullete, skjør eller hva du vil, men dette går temmelig inn på meg. Hun nevner det aldri med ett ord, men jeg ser jo at hun gransker meg da.. Sukk. Måtte bare få det ut.

[miomia]

å gud er det sant? Uff....*klemme*

Det er jo deres valg.. og det er jo en kjempe nyhet. Trist at du føler du ikke kan glede deg så mye over det fordi moren din ikke syns dere bør ha flere...uff....vet det er lettere sagt enn gjort, men prøv å bare "rist" det av deg, ikke la det gå innpå deg..jeg vet det ikke er så lett. Men du kan ikke la dette gå utover svangerskapet osv...

Håper det endrer seg.

[jyda med nr 4 i magen]

Vet akkurat hvordan du har det.

 

Sist gang jeg ble gravid og gikk for å fortelle den gode nyheten ble jeg møtt med herregud hva er det dere har gjort. Denne gangen turde jeg ikke si det i det hele tatt, men jeg ble syk i helgen og måtte ha en ul på nyrene. Da benyttet jeg sjangsen med å komme med en hvit løgn. jeg sa at de hadde oppdaget det med en tilfeldighet og at jeg var helt sjokket. Da kunne hun ikke gå til angrep på meg. Men jeg gruer meg til å si det til resten av fammilien. De kommer heller ikke til å være positiv.

 

Syns de er helt teite som er sånn, og at jeg ikke burde bry meg. Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg bryr meg.

 

Håper det ordner seg for dere.

[37 år og 5 barns mamma;)]

Hei. Sukk sånn har eg det og. Venter nr 5 og er 6 uker på vei. Har andre barn som er 10, 2, 16 og 18 år gamle. Hu kommer sikkert til å komme med noe slik som at dette trodde eg dere var ferdige med og at eg er for gammel. Eg gruer meg.

[Gjest]

Ååååå, kjenner meg igjen! Mamma har, de gangene det har vært babysnakk, kommet med kommentarer som "håper DU slipper å få dårlige nyheter, da...."!

 

Og da jeg kom lykkelig fra legen på mandag med helsekortet for gravide i veska, ringte jeg henne. Veldig dumt. Hun sa: Du er den største idioten i verden... er du ikke fornøyd med de du har????

 

Ble helt satt ut, visste ikke hva jeg skulle svare. Men, jeg orker ikke å la meg nedpsyke av henne, jeg synes dette er en fantastisk ting, og jeg og mannen gleder oss stort. Så får heller bitchen være så sur hun bare vil!

[UngVoksen-over termin]

Jeg har det litt også på samme måte.

har to stk. egenproduserte, og to stebarn - i alderen 12 til 16 år-

Min mor kan ikke forstå at vi vil ha flere barn :-)

 

Jeg har bare sagt at : Godt det er meg som skal ha det da, og ikke du :-)

 

Min mor har 6 barn selv, og har alltid hatt lyst å reise - men ikke hatt mulighet.

Sikkert derfor hun er negativ. Men vi har reist masse - og jeg ønsker mer enn noe å ha ett felles barn med min mann :-)

 

Er bare 4 uker på vei.. :-) Min mor vet det ikke enda, men vet at vi forsøker...

[yogamamma]

Vi må lære oss å leve på egne vilkår og jobbe hardt med å "drite" i hva de her mer eller mindre velmenende mødrene våre mener eller sier eller tenker. Har hatt en årelang prosess med dette- begynner å komme seg. Mye fordi jeg har sagt i fra noen ganger og hatt noen heftige runder- det er himla mye dynamikk i disse relasjonene... Koster tid og penger, men hun har i allefall blitt mer forsiktig med hva hun sier- uansett hva nå motivene hennes nå er for det..

Mødrene våre har gjort jobben sin- de har nå det privilegiet at de kan trekke seg tilbake og observere/høste godene av sin egen innsats. Nå er det vi som skal forsøke å lære av mødrene våre sine både positive og negative sider. De er jo ofte veldig sårbare. Av og til må de få skryt for noe av det de gjorde mot oss, selv om det klør litt i halsen å få det ut. Tro meg, det hjelper.

Lykke til, det er veldig tungt å stå midt opp i det.

[Gjest]

Uff, det synes jeg er trist. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det hadde vært for meg hvis min mamma hadde hatt den innstillingen. Det er jo mamma'n min jeg går til hvis det er noe jeg lurer på! Vel nå har jeg jo gått fra henne rent erfaringsmessig for lenge siden, siden jeg er enebarn og jeg venter nummer 3, men det er jo greit å få litt støtte når man trenger det! Hvorfor er disse mødrene deres så negative? Er det fordi de mener at de har annet å gjøre enn å være barnevakt, eller fordi det blir dyrt med jule- og bursdagspresanger, eller hva?

[Bjøma]

Hei igjen, og tusen takk for støtte!!

Det var veldig koselig å lese meldingene fra dere, det hjelper litt. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor hun reagerte som hun gjorde, men jeg tror litt av grunnen er at hun er redd for at ikke alt skal gå bra, og at det skal bli alt for travelt for oss. Men samtidig så vet jeg jo at hvis det var ett av søsknene mine som skulle ha, hadde jubelen vært til stede... Og det gjør det på en måte enda sårere og vondere. Vi er jo en godt etablert familie, selv om vi ikke kan skryte av å ha verdens beste økonomi. Vi har så vi klarer oss, men har verken ny bil eller masse nye klær hele tiden. På den annen side har vi jo eget hus, som vi har pusset opp gjennom flere år, så helt nedpå er vi ikke! Det som vel sårer oppi alt sammen, er vel mangelen på støtte - for det hadde jeg forventet! Vi har hatt ett ganske nært forhold, men nå føler jeg at det mese har blitt mye vanskeligere. Så får vi håpe det endrer seg når junior melder sin ankomst... Så prøver jeg å bry meg minst mulig så lenge...

[Gjest]

Jeg tror faktisk min mor er misunnelig... Hun var ganske opp i årene da hun fikk meg, og er nå godt over 70. Jeg merker det på andre områder også, som når vi skal reise på opplevelsesturer osv, at hun ikke klarer å være veldig glad for at vi har mulighet til dette.

 

Så jeg tror rett og slett hun er sjalu.

[5.barnet]

Uff, jeg vet også hvordan det er, men jeg tror det vil endre seg underveis i svangerskapet.

 

Jeg fant ut at jeg hadde blitt gravid med nr 5 pga styrtblødninger, da var jeg 12 uker på vei. Min mor sa: Ja det beste er vel at du mister. Og dette var det siste dere trengte. Ja det er jo nesten sant det da, men hun trengte ikke si det! Vi hadde allerede bestemt oss for å ta imot barnet (fikk tilbud om abort)

Jeg brukte min mors tro for det den var verdt og sa at hun måtte tro at det var en mening fra Guds side å sende oss dette barnet!

Hun hadde også snakket med min søster om at barnet sikkert feilet noe osv, så jeg spurte henne, javel, hva gjør vi hvis det er tilfelle da? Kvitter oss med det?

Det er mye tankeløshet ute og går blant mødre, jeg har sverget på å ikke bli en slik for mine 5 barn :-)

 

Sist jeg så min mor for en uke siden, smilte hun når hun så magen min og sa: Jeg ser veslefrøkenen vokser. Så kanskje er det den umiddelbare reaksjonen som medfører dumme kommentarer. Skriv ett brev og fortell henne det, og at du ikke ønsker kommentarer hvis de ikke er positive ;-)