Da Sienna kom til verden ^fødselshistorie^

[Gjest]

Ved midnatt torsdag 24.mai begynner riene. Jeg tror det bare er de vanlige maseriene og tar det derfor med strålende ro. Ligger og leser litt, sitter på BIM og facebook. Klokka tre tenker jeg at det er på tide å legge seg. Men i det jeg tørker meg etter å ha vært på do, oppdager jeg at jeg blør. Ikke så veldig mye, men nok til at jeg går inn og vekker Odd-Børge for å si fra at det er mulig noe er på gang. Jeg ringer føden, og får beskjed om å komme inn. Tar meg allikevel god tid, pakker ferdig baggen, sminker meg (veldig viktig å se fin ut til fødselen, haha) I fem tiden kjører vi til sykehuset. Odd-Børge klarer å kjøre veldig feil, litt panikk tilstand en stund, men vi greier tilslutt å komme oss på riktig vei. Vi kommer til sykehuset i seks tiden, riene har tatt seg opp litt, men jeg er fortsatt sikker på at dette bare er maserier. Jeg blir lagt i ctg og vi fyller ut noen skjema. Kvart på syv blir åpning målt, ”her blir det baby i løpet av dagen” sier Jordmor. 4cm åpning, yey! Nå begynner også nervøsiteten å komme. Jeg skal føde for svarte, hjeeelp. Jeg og Odd-Børge springer opp og ned i trappene og frem og tilbake i korridoren med prekestol, det skal vist gå fortere om man beveger seg litt. I ni tiden får vi tildelt fødestue, Jordmor måler åpning igjen, fortsatt 4cm. NEDTUR. Og sann ca. nå begynner helvete. Riene har hittil vært helt greie, nå blir de plutselig kjempe vonde, og begynner å komme tettere og tettere og tettere. Herregud, skal det være sååå vondt? Jeg begynner å tenke at jeg ikke kommer til å greie det, men det er bare å puste å pese seg igjennom det. Litt før klokka ti, sjekker jordmor åpning igjen. 6cm! Yey, det er jo kjempe bra! To cm på under en time! Nå er riene sinnssykt vonde, jeg skriker som en gal, og stakkars Odd-Børge vet ikke helt hva han skal gjøre. Jeg spør etter smertestillende, jordmor foreslår akupunktur, dette føler jeg bare vil være et irritasjons moment, så jeg sier at jeg ikke vil. Jordmor får det for seg at jeg skal i dusjen, jeg syns først det høres greit ut, og går med på å gå med prekestol til den andre enden av korridoren og inn til en dusj. Når vi kommer inn til dusjen, og får kledd av meg, så får jeg plutselig for meg at dette vil jeg virkelig ikke, og etter en del gauling er det bare å sette kursen for fødestua igjen. Der blir åpning målt igjen, 8cm!!! Jeg skriker etter narkose, eventuelt en kule i panna(haha) Jeg får en stikkpille av et slag. Klokka er nå snart 11. Rett etter åpningen ble målt får jeg plutselig for meg at jeg må besje. En mann kommer inn for å sjekke åpningen en gang til. Den ble akkurat målt til 8cm, men i følge mannen har jeg nå full åpning og er klar for å føde. Jeg derimot er helt sikker på at det er besje jeg må, og kjemper imot riene fordi jeg helst ikke vil besje på alle folkene der. Etter en del krangling med jordmor og mannen tenker jeg at, nei vel da for helvete, nå har jeg sagt fra om at jeg må besje, så da er det ikke min feil om det her går galt. Jeg legger meg til å presser det jeg kan når riene kommer. Stikkpillen jeg akkurat har fått kommer ut igjen, så den var det liten vits i. Nå når jeg lar riene komme og presser med dem, er det helt seriøst, ikke vondt lenger! Bare sinnssykt uutholdelig slitsomt. 25.mai- en dag før termin, klokka 11:28 kommer lille Sienna Sophie til verden. Hun er helt perfekt!

 

[Gjest]

gratulerer:) fin og litt morsom historie:)

[Gjest]

:-) Gratulerer masse masse :-)

[OhMyGod!!!]

*ler* gratulerer!