Mister snart motet jeg nå

[Athene75]

Etter 5 pp, 1 MA og en kjemisk graviditet begynner jeg å miste motet. Det er 3 uker til jeg egentlig skulle hatt termin. Vet at jeg ikke har prøvd lenge i det hele tatt, som mange andre her inne har gjort, men jeg begynner likevel å miste motet. Noen som har noen solskinnshistorier å fortelle? Jeg beundrer alle som har vært prøvere lenge og som klarer å holde motet oppe

[stratosen_er mamma_]

heisann athene:)

jeg og du er nesten i samme båt..

jeg hadde en Ma i januar og en sa nå...

innimellom tenker jeg at jeg ikke orker mer..men samtidig så har jeg stort pågangsmot. vet at det kommer til å gå bra en dag:)

tenker at vi bare har hatt uflaks...

det er ikke så lenge til jeg heller skulle hatt en liten en i armene om jeg ikke hadde mista i januar..men jeg prøver heller og se på de positive tingene...jeg kan gjøre det jeg vil, vere ute i sola uten å vere høygravid og tung:)

jeg kan kose meg med kvitvin og jeg kan finne på alt mulig.

seff håper jeg at jeg blir gravid igjen snart..men jeg tror min oppskrift er å prøve å roe helt ned. kutte ut stresse og gjøre mer ting jeg har lyst til:)

tror det funker for meg:)

ønsker deg lykke til. vi er flere i samme båt.noen dager er tyngre enn andre, mens dager som i dag med sol og masse varmegrader er livet godt og leve:)

 

[Athene75]

5 pp er jo ikke lenge, og jeg klager ikke. Det er sikkert bare det at det blir tungt når terminen hadde nærmet seg, og jeg hadde så inderlig håpet på at jeg skulle være gravid på nytt da. Men til slutt går det nok bra ja. Kanskje har jeg stresset for mye med å ønske å bli gravid igjen. Vurderer å ta en pause fra prøvingen denne måneden....roe helt ned...og så får jeg bare ta ting som de kommer

[Gjest]

Hei Athene )

 

Uansett er det vel greit å ta tingene som de kommer , men har du lest innlegget til Kirsty om stress??? Jeg tror ikke det har noe med saken å gjøre. Nå sier også Emblamamma som har aktivt forsøkt i 13 mnd, at stress ikke påvirker det, for denne mnd har stressfaktoren vært på høyden hos dem ettersom de akkurat har begynt med utredning.

 

Skjønner veldig godt at det er sårt å tenke på AT dere kunne blitt foreldre snart. Selv har jeg hatt en sa og jeg har aldri tenkt at det kunne bli noe barn. Har ikke noe forhold til det lenger, det var aldri meningen at det skulle bli barn av det. Håper du slipper de tankene på at dere skulle bli, og heller tenker på at dere SKAL bli om tid og stunder....plutselig er det din tur igjen til å sitte med den positive testen i hånda )

 

Det er en psykisk påkjenning å ikke bli gravid så lett som vi er opplært til å tro. I tenårene er vi opplært til å forebygge, og at det nærmest holder å vifte med en boxer, så er en gravid. Når er kommet til det punktet i livet og kjenner at man ønsker seg barn, er det naturlig at en stiller mange spørsmål når en ikke blir så lett gravid som vi skulle tro. Forventningene til å ha sex uten prevenasjon, og resultatet av det er ganske høye de første månende....men så lar det vente på seg...og det er ikke til å kimse av at det er slitsomt uansett om du har vært prøver i 5pp, 9pp, 15pp osv....det er skuffelser over at mensen dukker opp som en klokke hver måned, og at ikke strategien funket denne måneden heller. Hver måned har nesten ett mønster....bygger opp tanker op hvordan unnfange den lille spiren ved el, også den slitsomme og forventningsfulle tiden mellom el og ikm....alle tankene flyr rundt oppe i hodet jo nærmere ikm man kommer....også dukker TANTE opp!!!!, og hjertet synker ned i magen av skuffelse. Lov å si at du er litt motløs.....MEN jeg håper at dere også snart kan glede dere over en postiv test.

 

Vi klarte det etter 9pp, og litt hormonhjelp. Nå har emblamamma klart det etter 13pp, og jeg kan bare fortsette å ramse opp alle de som har klart det. Gyn min sa at 85% klarer å bli gravide selv før året er gått, resten bruker litt lenger tid....

 

Det er fortsatt god sjans for at dere er blant 85% )

 

Håper dette hjelper litt på motivasjonen og lykke til )