Jeg er gravid

[Anonym bruker]

Og vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg er alenemor til ei flott datter på to år, og har nå klart å bli gravid igjen (på pillen denne ganga) nå med en kamerat gjennom 8 år.

Vi er ikke sammen, og vi blir ikke sammen.. det vet vi begge to.

Han ønsker jeg skal ta abort, men jeg klarer ikke forstå hvordan jeg skal klare det etter at jeg vet hvordan et lite liv blir til.. (har vært motstander av abort etter at jeg fikk erfare hva en graviditet og et svangerskap er..)

 

Men saken er den at jeg er under utredning hos en psykiater, psykiateren er sikker på at jeg er bipolar (2) og dette embryoet ble til på en av oppturene mine..

 

Hvordan skal jeg klare ta abort, når jeg egentlig ikke vil?

Men alle rundt meg, inkl psykiateren mener det er det eneste riktige..

 

Datteren min på to år begynner i barnehage nå til høsten, og jeg skal begynne i gruppeterapi på sykehuset hvor jeg bor..

Endelig skal jeg få litt tid for meg selv, og få livet på rett kjøl..

 

Men samtidig vet jeg at jeg er skapt til å være mor, jeg gir min datter alt som er i meg, og hun er verdens lykkeligste lille jente

Jeg vet jeg kan gi det samme til flere barn.. så hvordan skal jeg klare velge bort dette barnet, og velge meg selv over det?

 

Dette er en forferdelig situasjon!

[Celina`s Mamma18]

lytt til deg selv kjære... du kan jo beholde barnet, også kan han møte barnet når d passer han. og dere kan fortsette og ha sammen kontakt som før.. då merker han nok etter hver kor gla han blir i barnet, og då kommer han ikke til å angre... vi jenter e bare nødt til å begynne og høre på oss selv:)

 

lykke til

klem fra

[skjotta]

du spör om hvordan du kan velge bort barnet til fordel for deg selv? men dersom du tar abort, prioriterer du ikke bare deg selv. du prioriterer ogsa den datteren du har, og du prioriterer a vente med a bli mor igjen til den daen da du er psykisk stabil og utrustet nok til a kunne föle deg trygg pa dine egne reaksjoner.

 

dersom legen / psykiatrer mener det beste for deg er abort, sa er det verd a i det minste vurdere det. du har en datter som trenger deg.

 

der er ingen skam i a innse at man er nödt til a komme seg pa beina selv, för du gar gjennom en graviditet med alt det press, hormoner, humörsvingninger osv det bringer med seg.

 

födselsdepresjon er ikke noe a leke med, og det er ikke bipolaritet heller.

 

det höres ut som om du har ett kjempe apperat rundt deg. benytt deg av det! snakk med psykiatriker om disse tankene og bekymringene, og ta en avgjörelse du ikke bare kan leve med, men som du föler deg trygg pa at blir det beste for DEG.