tror jeg har fått en fødselsdepresjon... :-(

[Anonym bruker]

:-(

jeg er alene med 2 barn.

Har en samboer som jobber så mye at jeg ser han kun 3-4 ganger i mnd.

Er uten nettverk. Uten familie..

Alt er et pes. Det eneste som holder meg nogenlunde oppe er at jeg må ta ansvar for barna mine.

Jeg gruer meg hver kveld til morgenen for da er det en ny dag med disse småtrollene som sliter meg ut.

Angst for at de skal bli alvorlige syke på natta for jeg har ikke bil..til å kjøre på legevakt.

Hver dag er et ork over hva jeg skal aktivisere ungene med :-(

Har så dårlig samvittighet for at ialfall den eldste kjeder seg så mye.(de er under 2 år begge 2...)

I tillegg er de umulige å ta med ut. Den ene er hysterisk for vogna, og den andre stikker bare av.

 

Merker at jeg begynner å få litt dårlige nerver. Og litt paranoid kanskje.hehe.

Bor i boligområde der alle er venner med andre og har nok med sitt.

Skulle ønske noen kom å tok kontakt. Har prøvd forsiktig selv og ta med ungene ut og gå rundt i boligfeltet og hilse på naboer å prøve bli kjent, men folk virker så overfladiske og unnvikende..

Det er liksom bare "hei" og "hadet"...og alle er småbarnsfamilier...

Og det gjør kjempevondt. Spesielt når jeg ser andre unger på den eldste sin alder som leker med hverandre i hagene og min snuppe vil være med. Hun kikker på de med glitrende øyne og har SÅ lyst å være med.. Men så er det ingen som enser oss særlig.. sier bare hei og fortsetter med sitt. Kan jo ikke akkurat bare gå rett oppi hagen til de uten invitasjon liksom.. litt frekt..

Har bodd her i ett år....

Er ikke rart man blir deppa.. skulle gjerne hatt henne eldste i barnehage, men det er alt for langt å gå. Bussen er et mareritt, for hun slår seg alltid helt vrang der. Dessuten tar det lang tid å få plass i bh.

Jeg klarer fint å leve i ensomhet jeg.. Men får så vondt av barnet mitt..som vil være med de andre, men som folk ikke bryr seg om....

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt at du får vondt av barnet ditt, som ikke har noen å leke med. Føler selv at jeg har blitt avvist en del, og synes det er så utrolig vondt å se når det samme skjer med andre. Hadde tenkt å foreslå at du kunne gå i åpen barnehage med barna dine. Men hvis du ikke kommer deg dit er d jo ik så lett... Det er jo ihvertfall en fin måte for både deg og barna dine å bli kjent med folk! Kanskje det er noen i nærheten av deg som du kunne kjørt sammen med...? Eller kanskje noen som kunne vært dagmamma for den eldste? Jeg prøver bare å komme med noen forslag... det høres ut som du har det veldig ensomt og slitsomt. Har du pratet med helsesøster om dette når du er på helsestasjonen da? Kanskje de kan komme med noen forslag.

[Anonym bruker]

Hei

 

Skjønner godt hvordan du har det. På en måte er det godt å høre at det ikke bare er meg som føler at andre folk har nok med sitt. Men egentlig vet jeg vel også at de fleste har det ikke så rosenrødt som vi tror, og de fleste vil egentlig at noen skal spørre dem om de vil f.eks. kommer over på besøk i deres hage eller finne på noe sammen. Det som er problemet tror jeg er at mange ikke tør for de vil ikke være til bry for andre. Kanskje problemet er at du ikke er flink nok til å ta initiativet til å be folk til deg, eller engasjere deg i noe i lokalmiljøet?

Det har i allefall jeg kommet fram til med meg selv, og etter at jeg skjønte det at min lykke ligger ikke i andres tilbedelse av meg, men i min egen innsats for å få til noe; ble ting bedre.

 

Du må få gjort noe med situasjonen din! Du kan ikke bo borte fra familien din og i tillegg kun se din samboer 3-4 ganger pr. mnd. Det går ikke med to små barn! Da blir du som nå...helt utslitt. Du trenger avlastning av familie / venner / samboer og tid til å kunne finne på ting du har lyst til.

 

Se for deg hvordan du vil ha det, og få det slik. Be strong