tror jeg har fått en fødselsdepresjon... :-(

[Anonym bruker]

jeg er alene med 2 barn.

Har en samboer som jobber så mye at jeg ser han kun 3-4 ganger i mnd.

Er uten nettverk. Uten familie..

Alt er et pes. Det eneste som holder meg nogenlunde oppe er at jeg må ta ansvar for barna mine.

Jeg gruer meg hver kveld til morgenen for da er det en ny dag med disse småtrollene som sliter meg ut.

Angst for at de skal bli alvorlige syke på natta for jeg har ikke bil..til å kjøre på legevakt.

Hver dag er et ork over hva jeg skal aktivisere ungene med :-(

Har så dårlig samvittighet for at ialfall den eldste kjeder seg så mye.(de er under 2 år begge 2...)

I tillegg er de umulige å ta med ut. Den ene er hysterisk for vogna, og den andre stikker bare av.

 

Merker at jeg begynner å få litt dårlige nerver. Og litt paranoid kanskje.hehe.

Bor i boligområde der alle er venner med andre og har nok med sitt.

Skulle ønske noen kom å tok kontakt. Har prøvd forsiktig selv og ta med ungene ut og gå rundt i boligfeltet og hilse på naboer å prøve bli kjent, men folk virker så overfladiske og unnvikende..

Det er liksom bare "hei" og "hadet"...og alle er småbarnsfamilier...

Og det gjør kjempevondt. Spesielt når jeg ser andre unger på den eldste sin alder som leker med hverandre i hagene og min snuppe vil være med. Hun kikker på de med glitrende øyne og har SÅ lyst å være med.. Men så er det ingen som enser oss særlig.. sier bare hei og fortsetter med sitt. Kan jo ikke akkurat bare gå rett oppi hagen til de uten invitasjon liksom.. litt frekt..

Har bodd her i ett år....

Er ikke rart man blir deppa.. skulle gjerne hatt henne eldste i barnehage, men det er alt for langt å gå. Bussen er et mareritt, for hun slår seg alltid helt vrang der. Dessuten tar det lang tid å få plass i bh.

Jeg klarer fint å leve i ensomhet jeg.. Men får så vondt av barnet mitt..som vil være med de andre, men som folk ikke bryr seg om....

 

[Frk. Vable]

Tror jeg ville vurdert barnehage likevel... Barnet har veldig godt av å leke med andre barn og du får jo litt mer tid til deg selv og det andre barnet! Hun blir nok vant til buss etterhvert?

Og det kan jo hende naboene dine syns det er like vanskelig som deg å ta det første steget?? Kanskje du skulle tatt initiativet til en prat? Eller snakk med helsestasjonen din, kanskje de kan sette deg opp i gruppe med andre? Sånn har vi det her jeg bor ihvertfall. Da blir du kjent med andre med barn på samme alder...

[Anonym bruker]

ja, jeg pleier å ta meg i nakken og si til meg selv; dett klarer du!

 

Hodet høyt hevet og ingenting skal knekke meg!

¨Jeg SKAL klare dette!

 

Men, så kommer tvilen.. Opp som en bjørn og ned som en skinnfell.

Det skal så lite til før jeg får nedtur..

Så blir jeg bare apatisk. sur og irritert..og bitter...

[2barnsmamma og kanskje en til?]

Huff da... Det der høres ikke noe særlig bra ut!

 

enig med førstemann her at du bør få barnet ditt i barnehagen. Det kan virke på meg (uten at jeg er noen ekspert) at hun kanskje blir nervøs og stresset av at du kaver deg opp (i forhold til buss osv)

tenker og at du bør gjøre en ekstra innsats i forhold til å bli kjent med naboene dine. mulig at du overtolker signalene du får fra dem, for etter min erfaring er barn den letteste måten å komme i kontakt med andre mennesker på. Det er ikke du som trekker deg for tidlig ut da og ikke gir dem sjans til å få skikkelig kontakt med deg? Hiv deg ut i det, for hva er det verste som kan skje?

 

Høres ellers ut som at du trenger noen å snakke med. Trenger ikke nødvendigvis være psykolog, men kanskje noen på helsestasjon eller lignende kan være til hjelp?

 

Lykke til iallefall:)