Gå til innhold

Er redd for min lille!


Anbefalte innlegg

eg er så redd for at når eg får min lille så blir eg ikke glad i h*n..

ja eg gruer meg skikkelig til fødsel, skal til samtale med JM på torsdag.

 

å eg blir bare enda mer skremt av det folk skriver.(ja eg leser det selv).

eg har ikke hatt noen plager med å være gravid, (så langt) er følelsene som tar helt overhand..

 

eg skikkeklig Livredd, men eg vet nå at eg har ingen vei tilbake, ungen MÅ ut.

 

å det dom irriterer meg og er når eg spør folk hva som skjer rundt fødselen (ikke selve fødselen) så er det ingen som svarer eller så svarer det bare på "hvordan fødelen min blir" hvordan kan de vite det?

 

sorry, eg må bare få ut litt frusrasjon.. er bare redd.. sambo forstår meg ikke, han sier at det er ingenting å være redd for eller gå å tenke på.. går ikke ann å ikke tenke på det!!

 

Lenke til kommentar
https://forum.klikk.no/foreldre/topic/9489493-er-redd-for-min-lille/
Del på andre sider

Fortsetter under...

vet ikke helt hva du mener, mener du psykiske eller fysiske forandringer med deg selv eller mener du mer hva som skjer med babyen og babystell osv.?

 

Har og vært redd for liknende følelser selv ved sist fødsel, var da for mye annet enn fødsel og graviditet å tenke på og hadde ikke hatt så mye tid til å forberede meg mentalt på det å få en baby. Men det gikk faktisk fint, selv om jeg hadde angst noen uker før og virkelig grudde/var redd. Det verste som kunne skje meg ; at jeg måtte føde alene, skjedde pga. at mannen min ble syk og nektet adgang til sykehuset. Men det var akkurat som jeg plutselig fikk en indre styrke og ro da jeg skjønte at sånn måtte det bli; at jeg skulle føde alene, og så gikk det helt fint. Det var til og med en fin opplevelse, for jm var tilstede hele tida og tok seg god tid. Hadde i tida før også hatt hjelp av psykolog på helsestasjonen; det hjalp å sette ord på hva jeg var redd og gå gjennom det med henne. Anbefaler deg å snakke med psykolog.Som høygravid pleier man å bli prioritert.

 

Det er også helt vanlig om det tar litt tid å bli glad i babyen, for det er tross alt et helt nytt menneske og det tar tid å bli kjent. Du skal ikke føle det unormalt om det tar tid med følelsene og. Håper dette kan være til hjelp! Ellers så er det morsinstinktet og hormonene som kan hjelpe deg til å føle en sterk tilknytning til barnet rett etter fødselen--det gjorde jeg selv om det og var en sorg at det ble "feil" kjønn....Lykke til!

Annonse

Tusen takk;) var dette eg tenkte på.. beklager at spm ble litt rart. hehe. viste ikke helt va eg mente selv, men dette var noe eg ikke viste eg var redd for en gang, eg var redd for ett eller annet men klarte ikke å formulere spm rett.

men igjen. tttusen takk;)

Jeg har født en gang før (ca. 10 år siden) og venter min etterlengtede nr. 2 om 7 uker. Tenkte jeg kunne dele litt av min erfaring rundt den forrige fødselen.

 

Egentlig hadde jeg en helt normal fødsel, tror jeg. Det tok ca. 12 timer fra riene var igang til min skjønne datter ble født. Det var selvfølgelig vondt, men smertene bygde seg jo gradvis opp og selve utdrivningsfasen gikk greit. Syntes det tøffeste under fødselen var da jeg fikk pressrier og jeg måtte holde igjen fordi det ennå ikke var full åpning - det krevde alt jeg hadde av viljestyrke å stå i mot pressetrangen. Der tror jeg det kan være lurt å ha øvd på avspenningsteknikker i forkant, slik at man lettere har kontroll på kroppen (tenkte jeg skulle øve litt på Lamaze-teknikkene som er beskrevet her inne, uten at jeg har planer om å kjøpe boka). Øyeblikket datteren min gled ut av kroppen, var kanskje det aller mest smertefulle, men samtidig var dette et så sterkt øyeblikk at jeg får tårer i øynene av å tenke på det - selv etter så mange år. Det er her urkreftene kommer inn!

 

Det jeg var aller mest redd for i forkant var om jeg skulle revne og bli nødt til å sy etterpå. Nå skjedde akkurat det, men det var så vidt jeg registrerte at det skjedde (revningen) - det skjer jo i løpet av et øyeblikk- og jeg fikk bedøvelse under syingen og var egentlig likegyldig til det hele. Jeg hadde jo da datteren min på magen og var full av endorfiner og lettelse over at det hele hadde gått bra. Saken er at man henter fram så mye indre styrke og krefter at man nesten ikke tror det selv...

 

Samme dag som fødselen hadde skjedd (jenta mi kom kl. 9 om morgenen) følte jeg meg sliten, men oppglødd, og tok i mot en del besøk av venner og familie. Ser i ettertid at jeg burde satt ned foten, men jeg var jo så stolt, og det var så mange som ville hilse på. Tilsvarende fikk jeg mye besøk de to neste dagene, og da vi skulle hjem var jeg ganske utslitt. Denne gangen kommer jeg til å være mye mer restriktiv i forhold til å ta i mot besøk (tror jeg,..).

 

Gråt også mye innimellom de første dagene, hormonene løper litt løpsk, og man er jo i tillegg ganske sliten (da kommer tårene lett hos meg i alle fall). Jeg vekslet mellom å føle meg helt fremmed overfor jenta mi, og å elske henne høyt og være fullstendig betatt. Tror det er ganske normalt uansett hvordan man opplever den første tiden i så måte.

 

En ting jeg var uforberedt etter fødselen var hvor ubehagelig det var å gå på do etter fødselen (var livredd for å presse), men det gikk heldigvis over etter noen dager (heldigvis er jo også systemet ganske tomt i utgangspunktet, så med mindre man spiser masse er jo ikke dette noe stort problem). En annen ting var at det sprengte slik i brystene, tror det var 2. natten. Det var da melkeproduksjonen kom i gang for alvor, og jeg fikk ikke sove om natten. Ble litt bekymret for at noe var galt da, men sykepleieren kunne berolige meg med at denne "Dolly Parton"-natten var helt normal... Hm, hadde ikke fått med meg denne detaljen på forhånd...

 

Det er jo vanskelig å forberede seg på alt, og alle fødsels- og barselopplevelser er jo forskjellige. Håper ikke jeg har skremt deg med min historie. Jeg gruer meg ikke til fødselen denne gangen heller! :) Ønsker deg lykke til!!!

 

Takk for det! Godt at jeg ikke skremte deg! :)

 

Nei, det er riktig at man uansett ikke kan forberede seg på det som kommer... Det viktigste du kan gjøre for å dempe frykten, tror jeg, er å tenke på at det faktisk er utrolig mange kvinner som har flotte og sterke fødselsopplevelser - og hvorfor skulle ikke du være en av dem? Smerten man gjerne frykter i forkant, takler man når man er midt oppe i det. Tro meg, du henter krefter du ikke aner at du har... :)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...