Dag Harald Hovind - spm. om Pes Equinovarus

[Anonym bruker]

 

Hei Dag Harald!

 

Jeg lurer på om du kan hjelpe meg og prøve å berolige meg litt.

Hvor skal jeg begynne..... Jeg er 30 år og er nå gravid i uke 30 etter 3 år med prøving og flere prøverørsforsøk.

Sliten, men lykkelig......ihvertfall frem til uke 27.

 

Vi var på UL i uke 7 for å konstantere graviditet. Etter det var det UL i uke 12 og 18. Så bestemte vi oss for en "kose-UL" i uke 27 der vi kunne få se gutten vår i 3D.

Alt har frem til dette gått på skinner og UL og prøver har vært fine. Alle parameter er sjekket OK. Nakkefolden var 1,4mm i uke 11+6 og neseben er funnet. Han er nyyyyydelig i profil for å si det sånn:) Vi har en fin gutt sier gynekologen og skryter over et kraftig hjerte og peker ut alle detaljer.

 

Da UL i uke 27 gikk mot slutten sier gynekologen nærmest i en bisetning at han får ikke sett hele foten strukket ut. Fotbladet forsvinner på en måte og vi får beskejd om at han mistenker PEV. Det norske ordet nekter jeg å bruke da det er svært ødeleggende for meg og en skal lete lenge etter et mer destruktivt ord enn det.

 

Dette er snart 4 uker siden idag og vi var tilbake hos gyn nå i uken. Ny UL og alt ser fint ut, men fotbladene er vridd innover og mulig oppover. Gutten har under alle UL "stått" i magen min, altså sittet på bena sine. Gyn sier at ingen "varsellampe" går av hos han og det er ingeting annet som skulle indikere at noe annet skulle være galt bortsett fra PEV. Han sier gutten min er flott:) Vi har brukt samme gyn hele tiden. Han er godt kjent her og har godt rykte og god erfaring.

 

Jordmor skjønner at jeg har fått sjokk og sier det er normalt. Alt gikk jo så fint, men nå er jeg liksom tilbake "der jeg slapp" - rett i kjelleren... Legen min skjønner meg ikke helt og sier at jeg krisemaksimere dette og at jeg ikke må la dette ødelegge de 10 siste ukene.

 

Jeg skal snart tilbake til jordmor og prate med henne igjen, men jeg trenger å høre andres meninger og erfaringer også. Hodet mitt spinner hele tiden og tankene mine raser mot at gutten min må ha noe annet siden PEV mistenkes. At han har en tyngre sykdom/syndrom som gjør at han har PEV. Noen dager er gode, andre verre. Jeg går fra å være en stor realist til den største pessimist. Av og til tror jeg at jeg holder på å bli gal og det å være gravid har bare blitt en stor sorg. PEV i seg selv bekymrer meg ikke og jeg er forberedet på at han har det og er godt informert om Ponsetismetoden med gips og skinner og ofrer ikke det en tanke. Skal møte en ortoped via føden før fødselen.

 

Som sagt, alt er fint sier alle og gutten er frisk. Alle UL, alle prøver og parameter er fine. Han ligger akkurat der han skal mtp mål og størrelse. Morkaken ligger foran på magen min, men jeg kjenner han sparker hver dag - morgen som kveld.

Gyn så ikke noe på UL i uke 12 og 18 mtp PEV. Som sagt så har gutten hele tiden "stått" i magen min, noe som gyn sier gjør det vanskelig for han å få ordentlig bilde, helhet. Og han sier at han sitter på bena sine, noe som gjøre at han ikke kan være 100% sikker. Kan gutten ha fått dette pga sittestillingen over lengre tid?

 

Jeg hadde all verdens gode følelser for gutten og dette svangerskapet frem til uke 27, men nå tviler jeg sånn på meg selv og min egen kontroll og kontakten med meg selv. Men sjokket jeg fikk og det at jeg er sliten kan jo drive meg fra vannvidd vil jeg tro?

 

Men egentlig så vet jeg ikke hva jeg skal tro og hvem jeg skal tro på... Hvorfor er jeg så redd? Har jeg noe mer å være redd for?

 

Utrolig takknemlig for svar på dette litt for lange innlegget her...

 

Klemmer fra meg og lillegutt