Ønske om å bli mor er så sterkt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

[Benedicte <3]

 

Mitt ønske om å bli mor er så sterkt at det faktisk går utover den daglige funksjonen min. Jeg vet det er et stort ansvar og at det ikke alltid er like greit å være mor. Jeg jobber av og til i barnehage og kan si at det gir meg såå utrolig mye. Jeg merker bare på de få timene i uken jeg er der at det ikke bare er en dans på roser. Men de barna som er der de gir meg så mye glede at det veier opp mot det andre.

 

Jeg er bare 15 år enda og vet jeg er utrolig ung. Jeg planlegger ikke å få noe barn enda, men vet med meg selv, visst det skulle skje det uhellet at jeg skulle blitt gravid i den nærmeste fremtid at jeg ville nok beholdt og gjort alt i min makt for at det barnet skulle ha det bra.

 

Dette er igjen noe jeg ser i barnehagen. Jeg jobber på den avdelingen som er fra 10mnd og oppover og ser allerede der tegn på at enkelte av barna som er der, ikke får den oppmerksomheten de trenger av foreldrene sine.

 

Lurte på om noen av dere her inne har noen råd til meg, om hvordan jeg kan unngå at dette "problemet" som går utover den daglige funksjonen min.? Jeg tar meg flere ganger i at jeg sitter med hånden på magen og dagdrømmer om at det ligger en liten inni der.

 

Off, dette ble litt langt, men godt å få luftet tankene sine til noen som kanskje forstår, for vennene mine kan ikke fatte at jeg kan ønske meg barn i en så ung alder.

 

Klemmer

[Poteto]

eg sjønner at du har lyst på unge, men kan du ikke prøve å tenke at du ikke har tid til det, gjøre deg ferdig med skolen.. finne ut hva du vil videre med livet, jobbe som osv..

du har hele livet foran deg til å få barn.. det er veldi slitsomt, å mye av fritida di forsvinner.. er en 15 åring klar for dette?

[Benedicte <3]

Jeg vet hva jeg vil bli, og jeg har mål her i livet, men likevel, dette ønske er så sterkt at det river i meg. Jeg blir 16 i november, men ja, det er sikkert ikke en ideel alder å få barn i, må være enig i det:)

[Benedicte <3]

men det skal nok gå på et eller annet vis, det har vel også litt med at jeg ikke er så lykkelig for tiden. Det er helt sikkert litt hormoner inne i bildet også, jeg holder jeg på å forme meg til å bli en kvinne. hehe. Nei, men det går helt sikkert over.

[Benedicte <3]

jeg holder jo på å forme meg til å bli en kvinne*

 

skulle det stå

[Poteto]

ja, det er godt muligt.. har du type eller noe?

 

men vent til kroppen er "ferdig" utviklet du

[Benedicte <3]

Nei, har ikke type eller noe. Har ikke debutert med sex enda. Eller jeg var igjennom en voldtekt for snart 3 år siden, men det snakker jeg ikke om

[Gjest]

Hei!

at den biologiske klokken begynner å tikke på den tiden der er helt normalt. Biologisk sett er du jo i stand til å bli mor, og instinktivt ønsker nok kroppen din å videreføre genene...

var selv skikkelig babysyk da jeg var 15, men lot heldigvis vær...

det er ikke noe i veien for at du kan bli en ung mor da, men å vente noen år til er nok best. kanskje når du er ferdig med videregående? det er jo bare 3 år til er det ikke? obs obs obs - hvis du skal planlegge noe barn vil jeg anbefale at du ikke begynner å prøve før du er ferdig med skolen OG har begynt i jobb. dersom du jobber eller er sykemeldt har du VELDIG mange flere økonomiske rettigheter enn om du blir gravid mens du fremdeles går på skole. Og når du er ferdig med skolen og er noen måneder på vei, er det jo litt vanskelig å få en jobb... Bare et lite tips, så du klarer deg økonomisk =)

 

Syns det er bra at du jobber i den barnehagen, der får du jo mettet litt av barnebehovet du har. kanskje du har noen naboer e.l. som trenger hjelp med barnepass også, som du kan hjelpe?

Jeg tror nok du ville blitt en god mor dersom du hadde fått et barn, det er bare det at det nok er mye lettere å klare seg økonomisk sett dersom man er ferdig med skole og har en fast jobb... Og du virker jo som du ønsker å gi barnet ditt et best mulig liv...

 

Jeg regner med at du om et par år sitter her inne med en baby i magen - slike som deg venter sjelden til de er 40 med å få barn, for å si det slik =) Men det er ingenting i veien med det da, bare vente littegrann til =)

 

Hilsen sauen, 20 år og snart mamma =)

[Delirium]

Av egen erfaring (og jeg påstår ikke at alle reagerer likt) er det mulig at når du i så ung alder har et intenst ønske om å bli mor. Så intenst at det går utover andre ting i livet ditt..så er det noe mer enn å ville videreføre genene sine som ligger bak. Du slenger inn som en liten "ikke noe" at du gikk igjennom en voldtekt for ca 3 år siden, man at dette snakker du ikke noe om? Jeg tror du absolutt skal gå til noen og snakke om dette. Det er en MASSE følelser rundt dette som kan påvirke deg i valgene dine fremmover.. Bevisst eller ubevisst. Før tanken dine blir mer en tanker er dette følelser du bør jobbe deg igjennom.

 

Kos deg med barnehage jobben, jeg vet hvor mye det gir En gang når både du og kroppen din er klar for det vil det være dine egne du passer.

 

 

[VinterSol+2]

hei du!

 

kan du ikke prøve å drømme om DEN dagen du blir mamma da?

Ikke at det trenger å være akkurat NÅ?

 

Det er nok hormoner, og det er lett å tenke at dersom du er litt ulykkelig nå, ville alt vært mye bedre om du hadde noen som elsket deg og som du elsket helt uten forbehold..

 

MEN; kanskje du kan bruke denne omsorgen du har i deg, for å gjøre livet litt bedre for noen andre? Det er så mange som trenger deg, om du har mulighet!

 

Jeg har selv jobbet med ei jente i mange år nå. Hun er funksjonshemmet, men veldig smart, men fordi hun bl.a ikke kan snakke, og trenger hjelp til det meste, så er hun ganske ensom.

Jeg har vært så heldig å være litt "ekstramamma" OG venninne for henne i flere år. helt fantastisk for oss begge!

 

Men etter at jeg blei gravid, har jeg ikke kunnet jobbe med henne på samme måte mer. Det er jo en sorg for oss begge. Fordi hun trenger så mye hjelp, kan jeg ikke lenger ha henne på helgebesøk når jeg har baby i huset, og heller ikke stikke på jenteturer og shopping med henne, fordi jeg snart har en liten en som er avhengig av meg.

 

Hun, og mange andre, leter etter noen som kan tenke seg å bruke litt eller mye tid på å gjøre hverdagen deres bedre! feks som støttekontakt.

Ta kontakt med kommunen, tiltak for funksjonshemmede, der du bor, og hør om det er noen som trenger deg?

 

Det er mange barn, både babyer og litt eldre, som trenger hjelp eller selskap! Da får du både brukt den flotte omsorgen du har i deg, øvd litt på det å være mor, og du får oppleve at noen er kjempeglade i deg, som du blir glad i!

Kanskje roer savnet seg litt da, så det ikke tar helt over hverdagen din?

 

Og så kan du glede deg til den dagen du føler at alt er klart, og at du kan planlegge å bringe et lite barn til verden. da blir det nok et heldig barn, som har en mor som tar ansvar og som gleder seg veldig over det!

 

*lykke til*

 

 

[Benedicte <3]

Jeg tror kanskje jeg formulerte meg litt feil ovenfor her, dette med voldtekten. Jeg snakker om det, men jeg mente her inne:) Jeg snakker med en lærer som jeg kommer til å savne utrolig mye til neste år. Hun er det eneste faste holdepunktet i livet mitt. Eller jeg har jo en familie som bryr seg om meg og alt det. Men det er noe spesiellt med denne læreren. Det er vanskelig å sette ord på det. Men jeg snakker om det, det med voldtekten altså

 

Det eneste jeg ikke har sagt til henne om meg selv, er dette ønske om å få barn. Ellers vet hun ALT om meg.

 

Men tilbake til saken, Jeg håper dette bare er en fase, men denne lysten på barn har vært der siden jeg begynte ungskolen, men aldri så sterk som nå, men jeg tror jeg skal gjøre som hun over meg sier. At jeg skal vent til jeg har fullført tre år med skole og har fast jobb. Det kommer sikkert til å bli hardt til tider, men jeg skal nok greie det.

 

Tusen takk til dere som har svart til nå. Setter stor pris på det:)

 

Hilsen fra

[FruAnonym]

Hei

Jeg gikk gjennom omtrent det samme som deg. Hadde et enormt ønske om barn i ungdomskoletiden. Mulig noe å gjøre med at jeg vokste opp i en familiebarnehage og så gjerne ønsket meg en egen.

Men så gikk den trangen litt over, greide å funke normalt osv. hehe..

Og nå er jeg i ferd med å avslutte 1 året på en bachelor. Er snart 21 og greid å stå i mot enda! Så langt.... Får se hva som skjer for kan trygt si ønsket om et barn har kommet tilbake, særlig nå som jeg har flyttet hjemmefra, har samboer og holder på med en høyere utdannelse. Har litt mer å tilby en for 6 år siden. Har et innlegg om det litt lenger ned her...hehe.

Så jeg anbefaler deg å vente. merker selv hvor mye jeg har vokst både mentalt og kroppslig. Alt skal utvikles noen år til

Ønsker deg lykke til )

[mamma&urokråka]

Tidligere hadde jeg også et veldig stort ønske om det. Jeg trengte at noen trengte meg. Det er vanskelig å forklare, men jeg følte hele tiden at jeg trengte andre, og jeg ønsket å bli trengt av noen jeg og. Jeg var veldig ulykkelig på den tiden, og jeg visste at hvis jeg hadde fått en baby hadde den elsket meg over alt. Men samtidig skjønte jeg at det ikke var et godt nok grunnlag til å få en baby. Jeg har jobbet mye i barnehage og er så misunnelig på de foreldrene som kommer og henter ungene sine. Når ungene lyser opp og løper mot mammaen eller pappaen sin, og plutselig er det alt som betyr noe. Men siden jeg er tante til fire så vet jeg også at det er utrolig slitsomt. Prøv å være barnevakt en uke, og du begynner å skjønne hvordan hverdagen egentlig er. Jeg syns du høres ut som en veldig fornuftig jente med masse å gi og det er noe du ikke må glemme. Det at du ønsker deg et barn for å gi det kjærlighet er veldig viktig å huske på til senere. Etter et par år gikk lenselen etter å bli mamma over for meg. Jeg møtte kjæresten min og begynte heller om å drømme om et stabilt liv med han, en utdannelse, et lite hus også barn. Av en eller annen grunn hoppet vi fra stabilt forhold til barn, og på en måte er jeg litt lei meg for det. Det er ikke gøy å vite at du har 30 000 kr å leve på i ett år fordi du ikke har utdanning! Heldigvis for meg er jeg sammen med barnefaren og kan bli forsørget av han det året jeg må være hjemme med ungen min. Det er ikke alle som sier "ok, dette ordner vi" når du kommer og forteller at du er gravid.

 

Jeg vil påstå at det å få et barn er det største en person kan oppleve. Men vil du ikke ha et godt grunnlag så du har noe å tilby når det gjelder det praktiske og?

[Vesla89 - Er lei!]

Da er vi like! Akkuart de samme tankene, men jeg må prøve å holde ut litt til... Men jeg er 3 år eldre enn deg da. Men babylysten er så stor at jeg snart ikke klarer å holde ut så mye lenger. Er helt jævli. Men er vel sånn det skal være...

 

Vi må nok vente litt til. Hatt det samme, store ønske siden jeg var lita. Fødte bamsen min flere ganger om dagen jeg da, fordi jeg ønska meg en baby... Tok vare på den så godt så... Var jo barnet mitt.

[Frøken Fjong og Prinsene]

hei! hvor i landet bor du da? skulle fått passe min lille tass så mye du ville! hehe.

 

Ble selv gravid som 16-åring,ved et uhell. sønnen min er nå 17 mnd og jeg elsker han av hele mitt hjerte! men det er nok lurest å vente med barn til man er ferdig med utdannelsen,skaffet seg jobb fått et ordentlig sted og bo osv..

 

det er jo fullt mulig å ta seg av et barn i ung alder,men jeg vil anbefalle å vente.du kan jo risikere og miste hele ungdomstiden,økonomien er heller ikke noe å skryte av hvis man er ung alenemor.ingen luksustilværelse med andre ord:)

 

Har planer om å begynne på vgs til høsten,men er ikke sikkert jeg greier å gjennomføre det. hadde vært mye enklere uten barn,men for all del angrer ikke på at jeg fikk sønnen min:)

 

 

Skjønner at du har veldig lyst på barn nå, men jeg råder deg til å

vente noen år! men det er jo ditt valg når alt kommer til alt:)

[Gjest]

jeg ha rfølt det som deg siden jeg var ganske lita:) har alltid skrevet dagbøker som om barna mine en gang skal lese de, har alltid tatt vare på minner og historier jeg vil de skal høre, tenkt på hvordan oppdragelse mine barn skal få, hva slags mann pappaen skal bli osv, osv:) jeg tror det er bare sunt å glede seg til å bli mor, det er nok mange kvinner som gjør det fordi det ligger i vår natur! men så er det nok fornuftig å vente til tida er riktig, i alle fall til du har en ordentlig mann og dele barnet ditt med:) og det er nok ingen mor som har vondt av noen få år på baken.. og kanskje litt penger til og med;) hehe..

 

men som du sier, skulle det nå skje i nærmeste framtid, ikke ta abort på grunn av økonomi eller utdannelse, jeg ble gravid for fire måneder siden, 17 år gammel. det var ingen tvil om at vi skulle beholde barnet, jeg skal gå færdig skolen, en får masse støtte derifra, vi begynte begge å jobbe mere og legge opp penger, vi har kjøpt oss ei fin leilighet og nå er alt klart for den lille:) jeg er sikker på at vi kommer til å bli like gode foreldre som noen andre her i verden kan, til tross for vår unge alder:)

 

men det er mange ting å tenke på når du skal ha barn. jeg hadde bodd hjemmefra ei god stund allerede, så jeg var kommet over utfordringene som følger med det og jeg må si at jeg tror ikke jeg hadde takla de store forandringene det er med både å flytte ut og å bli forelder på en gang.. så kanskje er det ikke så dumt å leve litt før du bestemmer deg for å bli mor. det må være opp til hver enkel:)

[Snart mamma! :)]

Jeg er like gammel som deg og venter ei lita jente når som helst nå. Hun er ikke planlagt, jeg ønsket meg ikke barn engang! Men, jeg klarte ikke å ta abort. Jeg blir alenemor til den vesle skapningen og jeg har "akkurat" fylt 16 år, det kommer ikke til å bli lett, men jeg har bestemt meg for å klare det.

Poenget mitt er (som mange andre allerede har sagt), vent til du er ferdig med videregående og litt til. Da blir alt myyye enklere!

Det er ikke lett og være mamma uansett hvor ung eller gammel du er, men når man er 15/16 år som oss er det ekstra vanskelig.

 

Ta deg god tid, fullfør videregående, skaff deg en jobb eller begynn på høyere utdannelse og ikke minst, skaff deg en kjæreste som kan hjelpe til med babyen=)

 

Lykke til:D

[Gjest]

Vet kordan det e gitt...

for et år sia(trur æ?) så va æ utrolig babysyk! satt å dagdrømte om at æ fikk baby i timan på skola, når æ ikke fikk sove osv... trodde æ skulle bli gal! og trodde aldri det skulle gå over heller.

så fikk æ mæ type, babysykheta forsvant:p hadde ikke nåkka spess "trang" for å få baby. men no e æ gravid! uplanlagt, brukte p-pilla. glede mæ selvfølgelig til å bli mamma, men æ kunne godt venta noen år til før æ stifta familie.

 

Klem:)