har det ikke bra

[lenifuss]

Sitter her på natten og tenker mine triste tanker. Har hvist i snart 2 uker nå at jeg er gravid. Samboeren min sa umiddelbart at jeg måtte ta abort, mens jeg i hvert fall har lyst å tenke gjennom saken før jeg tar en slik avgjørelse. Han har vært helt kald og kynisk siden han fikk vite det, og omtrent beordret meg til å avslutte svangerskapet. er bare litt i sjokk siden han kan reagere sånn måte, når jeg trenger hans støtte mest. Føler meg så utrolig sveket av den personen jeg er nærmest. Jeg har mest lyst å hoppe og rope av glede fordi jeg har liv i magen, men kan ikke p.g.a han.

 

Han fikk seg et lite sammenbrudd i dag, sippet som en unge og sa at det var jo hans barn også, og at en del av ham ville beholde det, men han måtte sette opp sperrer for ikke å miste grepet, og da ble han kald.( hva nå enn i svarte det skulle bety????)

 

Noen som har noen råd til meg? Blir helt sprø av mannfolk

[Gjest]

om du tar abort nå pga han.. hvordan vil du da føle deg? og vil du klare å elske samboern din etterpå?

 

rådet mitt er å kjenne på hva du virkelig ønsker og hva du føler og ta en bestemmelse som føles rett for deg... kanskje er den ikke rett for han, men da er han kanskje ikke den mannen du vil ønske å dele livet med heller?

 

lykke til:)

[syllan]

husk! ingen kan tvinge deg til å ta abort:)

 

men du må jo tenke på at det er hans barn også...

 

gi ham litt tid du å prøv å fortell han hvordan du har det osv:)

 

masse lykke til uansett hva valg du tar:)

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Tror faktisk det er lurt at både han og du snakker med noen...amathea f.eks. Det at en del av ham faktisk vil beholde viser at han ikke tenker 100% på abort, men da er spørsmålet hvorfor han absolutt er så for at du tar abort?

Er veldig trist å føle seg så sviktet...og det er jo bare forvirrende at han skal si så motstridende ting. Men uansett så er det ditt valg, og det virker som du er veldig glad over å være gravid, så antar at du vil beholde, og vil ha støtte til det. Derfor er det lurt at dere snakker med noen. Er vanlig at menn trenger myyyyyyye tid på å venne seg til tanken på å bli pappa, og de foreslår kanskje fortere abort siden det ikke er noe de personlig må igjennom...det alternativet er lettere for dem. Mannfolk er rare av og til!:-/

 

Lykke til uansett!:-)

[*kuli*]

Leste innlegget ditt og fikk så innmari vondt av deg. Det er som å lese om meg selv for ikke så lenge siden, og jeg vet det er kjempetøft og vanskelig. Kjæresten min reagerte også med 'abort' med en gang. Jeg var i tvil, men ville ikke helt gjøre noe han var helt imot heller. Samtidig var det ikke lett å prate med han om det som hadde skjedd,- han hadde 'bestemt' seg, og sånn måtte det bli. Ferdig med saken.

Selv om han hadde en og annen dag hvor også han gråt og sa at 'han ville gjerne ha barn om ting hadde vært annerledes'. Men hva 'annerledes' egentlig betydde fikk jeg aldri helt greie på...

 

Det var helt j* når det sto på, og uten støtte fra en jeg i hvert fall hadde trengt det fra, endte det til slutt med abort for meg. På en måte visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men når kjæresten min var så imot så jeg ikke helt noen annen utvei. Samtidig ville jeg helt innerst inne beholde, men jeg klarte liksom ikke ha bein nok i nesa til å faktisk gjøre det. Og angeren det førte med seg er langt fra moro å leve med hver dag. Det er ikke en mnd siden aborten engang, men jeg hadde gjort mye for å skru klokken tilbake...

 

Så det jeg igrunn prøver å si er at du bør være veldig sikker på dine egne følelser og meninger. Det er DU som sitter med noe i magen, og det er en følelse mannfolk aldri kommer til å få. Selv om samboeren din vingler nå og ikke vil dette i det hele tatt, så kanskje han bare trenger tid på å akseptere det, og også på å vende seg til tanken. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er sånn, men det er jo skremmende for han og!

 

Jeg er den dag i dag ikke sikker på om mitt forhold til kjæresten kommer til å bli så mye mer av/ i så fall bli det samme. Han såret meg innmari med holdninger, deltakelse og meninger, og sånt er vanskelig å glemme. Det er også noe å tenke på. Hvordan vil det bli mellom dere etter en evt abort? Og vil han være hos deg om du velger å beholde...? Vil det bli det samme?

 

Det er ikke meningen at innlegget mitt skal virke som at jeg kun sier 'behold' til deg. Jeg ønsker bare så inderlig at du tenker igjennom hva DU egentlig vil. Jeg syntes det virket veldig egoistisk å 'kun' tenke på meg selv i en sånn sammenheng, men når du ikke føler du får noen støtte der du virkelig trenger det må du lytte til deg selv. Jeg sitter igjen med en bitter erfaring, og har det ikke akkurat topp om dagen. Jeg trodde ikke jeg ville føle det jeg gjør i det hele tatt, men det har nå blitt sånn. Og jeg skulle gjort mye for å skru tiden tilbake noen få uker.

 

Håper inderlig du finner ut av hva som er lurest for deg, og at dere begge kan leve med valget:)

 

stor klem fra meg

 

[taswe]

me skulle ikkje ha fleire, og med ein gong eg sa det til han at eg var gravid, men at han ikkje trengte å tenke meir på det, fordi eg skulle ordne med det, endra stemningen seg totalt.

Eg fekk skikkelig reaksjon, for han er drømmen i mitt liv, og eg skulle så gjerne hatt et barn ilag med han, som me sammen kan oppdra ilag, å oppleve gode ting med. Han er eldre enn meg, og følte seg ferdig med barn, men sleit skikkelig med at eg hadde det så vondt.

Det me enda opp med å gjere, var å sette oss samen ned å prate grundig gjennom kaffor det eine og det andre valget.

Og dagen før eg hadde time for abort, så kunne eg ringe å avbestille å sei me hadde forandra meining.

Dåkke er selvfølgelig 2 om detta, men i Norge er det mor som har det siste ordet, og ingen kan tvinge deg til å gjer nåke som strider så masse mot det du føler.

Om du tar abort, og sliter med valget allerede nå, vil eg anta at du ikkje kommer til å ha det bedre etterpå, men at tankane dine vil gå tilbake til den antatte termin, antatte 1 bursdag 2. brusdag osv.

 

Tenk godt etter sjøl, det er tross alt du som skal bære på detta resten av livet ditt, og kan henda samboaren din endre meining slik som min, som faktisk gleeede seg til å få ei litå jenta i huset.

 

Uansett, masse lykke te, uansett valg.

[fremtidoghåp]

Så lenge du har lust til å rope av glede over det lile livet i magen din, viser det at du innerst inne har et sterkt ønske om å beholde det! Jeg ville nok gått for den magefølelsen og håpet at andre ting ordner seg uderveis.

[fremtidoghåp]

eh... her gikk det litt fort i svingene og det ble mange skrivefeil....

[lenifuss]

tusen takk for mange fine svar med mye råd og veiledning. Dere har nok rett, jeg hadde nok beholdt barnet. Nå har det seg slik at jeg mistet barnet i en spontan abort på fredag. Synes det var utrolig trist, før det skjedde hadde jeg og samboeren min i hvert fall kommet litt nærmere hverandre i avgjørelsen. Føler meg utrolig tom, og vil ikke gjøre annet enn å gråte ennå. Kjæesten min er også trist, selv om han ikke var klar. Vi har blitt enig om å få barn om et par år, men vet ikke om jeg lkarer å vente så lenge.

 

Utrolig trist at det skulle ende på denne måten, men nå er i hvert fall avgjørelsen ut av mine hender.

 

klem

[Anonym bruker]

hei du!

Jeg havna i samme situasjon når jeg ble gravid..

først så tok jeg en gravidtest for jeg trudde jeg var gravid, den sa at jeg ikke var det, da ble han litt skuffa lei seg.

så tok jeg en gravidtest en uke etter, å den sa jeg var gravid..

første han sa var jeg vil du skal ta abort, jeg sa jeg tar ikke abort.. vi sa det nesten på likt..

Han visste fra før at jeg ikke kom til å ta abort som jeg har sagt til han før..

 

En uke etter så slo han opp og stakk.. og jeg måtte flytte osv..

Det var utrolig trist å leit at han ikke ville tette lenge det var hannes barn og..

Hadde mange uker, måneder der jeg følte meg alene. Men etterhvert så har det gått over:9 bare gleder meg så sinnsykt til babyn kommer..

klem

[Gjest]

eeh damer... les hele tråden... hun mistet desverre den lille spiren!!!