Levere mastergrad og gravid:(

[Anonym bruker]

Jeg skal levere min mastergrad om en måned og har fått vite at jeg er gravid og skal føde i begynnelsen av januar. Jeg trenger noen støttende kommentarer om det faktisk er så lurt å få barn, når man skal ut i arbeidslivet for første gang? Jeg er 25 år, men føler at jeg er svært ung i forhold til min omgangskrets som ikke har tenkt i de baner i det hele tatt. Plutselig er livet snudd på hodet fullstendig, og jeg føler at jeg ikke er klar i det hele tatt. Problemet er at barnefaren gjerne vil ha dette barnet. Blir man mer klar og positiv til å få barn utover i graviditeten? Må man venne seg til tanken på en måte? Noen som har erfaringer med dette?

 

Hilsen tankefull.

[embarazada84]

man blir definitivt vant til det, men så kommer hormonene og gjør deg usikker igjen!men så blir du gla igjen!

du kan motta fødselsstipend og forsørgerstipend og deg en pause med babyn før du går ut og søker jobb (selv om du ik studerer lenger)

mange arb givere ser det som en fordel at du allerede har barn,

hvis du byner å se seg litt om på uni er det mange gravide og folk med barn. studentbarnehage er 600 per måned

synes 25 er akkurat passe, var min plan å vente til etter master med barn, men så gikk det ikke sånn likevel

[Gjest]

Studentbarnehagen er ikkje så billig altså! Det er berre om du er åleineforsørgar eller begge foreldra er studentar. Meksikanaren er jo i jobb og vi må betale full pris (2300kr/mnd i Oslo)

[Gullgrisen m/ novemberspire]

Hei,

 

jeg leverte diplom nå for noen uker siden og har termin i august. Vi hadde forsåvidt planlagt barnet, men det lot vente på seg. Jo mer vi tenkte på det etter å ha testet positivt var vi begge glade for at det ble sånn det ble. Er jo deilig å være ferdig med utdannelsen først, så mammaperm og så ut i jobb. Planen var i utgangspunktet å ha termin i desember/januar, så et år hjemme før jeg skulle ta diplom. Jeg er selv 24 år og er førstemann ut i min vennekrets med barn, sambo er 33 og der går snart alle rundt med en bylt på armen.

Men det har vært noen runder med panikk, det tror jeg man får nesten uannsett. Får vi penger nok? Klarer jeg å levere på skolen? Får man barnehageplass? Får jeg jobb når jeg har vært et år hjemme?

Tror man aldri er 100% forberedt på å bli mor og far, og det å prøve å tenke seg til hvordan livet blir som tre er helt umulig! Jeg har vært positiv til å få barn under hele graviditeten så der kan jeg ikke hjelpe deg med utviklingen, men ting bli mer og mer virkelig. Husker da jeg fortalte det hjemme og til venner. Da trodde jeg det egentlig ikke selv engang. Og etterhvert som alt kommer i hus, man titter gjennom gamle babyklær med vordende bestemødre så er det plutselig en realitet, jeg skal bli mamma:) Rart er det fortsatt.

Nå gleder jeg meg bare over den store runde magen, og gleder meg til august og til vi kan møte krabaten.

 

 

[nr2 i mai:)]

Jeg har tatt første året av masteren min i år..så skal ta fatt på masteropg mi etter jul (etter 5 mnd med mammapermisjon:)) Fekk samme følelse som deg då eg fant ut at eg var gravid..eg som skulle blir ferdig med studiane mine, komme meg ut og etablera meg i arb før det vart noko baby på oss. Så panikken spredde seg litt med ein gang når testen var positiv.. Men dette har endra seg...det skal eg love deg:) Når du er ferdig med permisjonen din står du klar til å begynne å jobbe...for arb.givaren din er jo dette egentleg bra...då "sparar" du dei vfall for ein fødselpermisjon. No veit eg ikkje kor langt du er komt i graviditeten, men slik eg skjønnar det er det ikkje så langt. Etterkvart som du kjem lenger i graviditeten og knyttar meir og meir kontakt med nurket i magen vert det berre bedre å bedre:) MEN tenk deg nøye om, og ta hensyn til dine eigne følselsar...viktig at du er ærleg både overfor deg sjølv og barnefaren. For meg vart det ein tilvendingssak dei første 2-3 mnd...no (er 6 1/2 mnd på veg) er alt berre heilt fantastisk og gleda over den lille jenta i magen min er ubeskriveleg:)

 

Lykke til!!