Får kommentarer hele tiden

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg regner ikke meg selv for overvektig. Jeg har en del kilo for mye, og hadde nok følt meg mer vell om jeg veide 10 kg mindre. Har en BMI på under 25 så er ikke overvektig, men er i det øvre skiktet for normalvekt.

 

Jeg spiser som regel sundt, men spiser gjerne litt mye til middag (ettersom jeg spiser mindre til frokost og lunsj) og er det snop i huset klarer jeg ikke helt å motstå. Problemet er at vi i det siste har tilbrakt mye tid med min far der vi blant annet spiser middag sammen. Han kommenter hver dag at nå må jeg tenke på kaloriene! Blir så sliten av det.

 

Var nettopp ute og spiste middag på en familiefeiring og tenkte at jeg hadde lov til å kose meg. Etter middag får jeg beskjed av min far at jeg må slutte å gafle slik i meg ( Føler at det ødela den ellers så koselige dagen.

 

Har kjeftet på han og sier det er jeg som bestemmer. Synes det er ekstra ille for jeg har faktisk en del komplekser for vekten, men pga jobb, familie og studier har det blitt lite tid til trening. Nå gruer jeg meg til hver middag og tør ikke spise meg mett.

 

Hjelp - hva gjør jeg?

[Anonym bruker]

Du kan fortelle han historien min:

Foreldrene mine har kommentert vekten og spisingen min fra jeg kom i puberteten og begynte å få former. De første årene kommenterte de at jeg var kraftig og burde tenke på kaloriene hver gang jeg spiste sammen med dem. Nå har det gått snart 15 siden den gang og de har med hver annledning nevnt vekt og slanking. Jeg veide 68 kilo de første årene og har nå kommet opp i 105 kilo. Nå maser de ikke lenger....

[imsdal med julesmak]

Skriver under på anonym over her. Men jeg kom opp i 120 kg før jeg innså SELV at det kanskje var på tide å gjøre noe. Fatter ikke at folk ikke kan forstå at de faktisk gjør vondt verre!

Har en svigermor som påstår at hun konstant er på slanking, men hun har overhodet ikke skjønt hva effektiv slanking er. Hun maser i ett kjør om å spise lite og alt mulig rart som ikke er sundt, og så dropper hun frokost og spiser kun en boks med makrell i tomat til middag.

Det er faktisk flere mennesker i min familie som jeg rett og slett missliker fordi de var slike som sendte stygge blikk og kommentarer over middagsbordet da jeg var liten. De skulle visst hvor mye de faktisk ødela med kommentarene og blikkene sine!

[Anonym bruker]

Ja, de skulle bare visst!!!

[Anonym bruker]

Fy fan enkelte er frekke. At de ikke skjemmes over å sitte å si slike ting til folk. Man er da vel for fan klar over at man kanskje har litt for mye her og der, men det er jo ikke dermed sagt at man trenger påminnelser hele tiden.

Sliter tross alt nok som det er.

 

Og at foreldre begynner slik til barna sine, som er i tenårene eller yngere, er helt høl i huet.

Skulle ikke tro at de hadde særlig mye mellom ørene!

Er jo rett og slett mobbing de holder på med!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kan du ikke bare la være å spise sammen med han da?

Og hvis han lurer på hvorfor, så er det bare å si at du føler det som mobbing hver gang han kommenterer hvor mye du spiser!

Kanskje det går opp for han hva han egentlig holder på med?

[Anonym bruker]

Jeg er også vokst opp med en far som hele tiden har kommentert og sendt blikk under måltider og ellers når jeg har spist. Var helt jævlig.

Hva er det som skjer, jo, jeg spiser som en hest når jeg flytter for meg selv som ganske ung og hopper 30 kilo opp i vekt. Klart det er min egen feil, men alt dreier seg om følelser, og jeg vet at han ødela fryktelig mye for meg i barndommen/ungdomstida.

Det verste er at jeg følte meg like tjukk da som nå, 30-40 kilo tyngre.

Mens jeg på den tida kanskje bare var 5-10 kilo over det ideelle så fikk han meg til å føle meg som en ekkel stor elefant.

Har barn selv, og hvis det viser seg at det blir problem med overvekt der, så vet jeg veldig godt hva jeg skal gjøre og ikke gjøre.

[Anonym bruker]

Har det også litt på samme måten fra min mor. Hun har selv alltid vært overvektig, og sliter nok med spiseforstyrrelser. Hun har fra jeg var ca 10år fortalt meg at alt blir mye lettere omjeg bare passer meg og ikke blir overvektig. Det er nok hennes egen frykt som hun har lempet over på meg. Og iogmed at hun sliter med mat har ingen av oss søsknene fått med oss gode spisevaner hjemmefra.

Men i en alder av 27år så er det vel litt søkt av meg å bare skylde på min mor for min overvekt.. Men historien min er jo litt annerledes enn HI, der jeg får følelsen av at hennes far nesten gjør dette for å mobbe, og det setter nok litt dypere spor enn en mor som bare ville det beste, men som gjorde det på feil måte..

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar alle sammen )

Nei, faren min gjør det ikke for å mobbe. Han mener det faktisk godt. Problemet er at når han tar det opp ofte og med en tone som ikke får en til å føle seg vell (føler at man ikke ser ut) så blir det ikke noe bra selv om han mener det bra. Han er ikke den som er flinkest til å forstå hvordan det han sier og gjør påvirker andre.

 

Men vet dere - etter å ha sovet på det og fått det litt på avstand så har jeg funnet ut at jeg skal la det prelle av. Han skal ikke få gjøre meg lei mer med det ) Og det har virket ) Jeg har ikke tenkt på det og han har ikke gjentatt det (som han lovet). Håper vi begge klarer å holde det der )

 

Og som dere andre sier - han har lært meg mye om hvordan jeg ikke skal gjøre det overfor mine barn. (Også faren min kommenterte at dette var siste gang jeg spiste hvor mye jeg ville etter at jeg var kommet i puberteten og hadde fått litt rundere former - og den gangen var jeg faktisk tynn (hadde jeg regent BMI hadde jeg kanskje vært undervektig). Heldigvis så var jeg sterk nok til å ikke få spiseforstyrrelser - men noe slikt skal aldri vi si til våre barn!)

 

HI

[Anonym bruker]

Godt å høre at du vil forsøke la det prelle av deg:) Jeg har selv vært kraftig overvektig og vet hvordan d føles å få kommentarer og bli betraktet av nære og kjære. Det som til slutt ble avgjørende for meg i forhold til å ta av overvekten var erkjennelser jeg gjorde for meg selv. Jeg har vokst opp med en mor som konstant har vært på slankekur opp gjennom oppveksten min - og derfor har det blitt et enormt fokus på vekt og kalorier i mitt barndomshjem. Jeg ser på meg selv at dette har hatt en negativ effekt på meg . og det er noe jeg ikke kan tillate at barna mine skal vokse opp med. Det er uheldig for både barnas selvbilde og vurderinger de gjør i forbindelse med medmennesker. Vi fortjener alle å inneha opplevelsen og følelsen av å elske oss selv, for ikke å snakke om å lære seg å tro på at man er like verdifull som "alle andre" på tross av eventuelle kg ekstra. Alle vet jo (på et eller annet kognitivt nivå) at de er likeverdige alle andre, men det er det å kunne føle det som faktisk gjør en forskjell. Så jenter, rett opp ryggen og begynn å tro på dere selv, vekta definerer ikke hvem dere er;)

klem