Trenger noen å snakke med jeg!

[Line_1982]

Vet ikke helt hvor jeg skal starte. But here goes.

Den 16 oktober i fjor fikk jeg og min kjæreste vårt livs sjokk. Jeg testet positiv! Vi var ganske forvirret begge to på hva vi skulle gjøre, men JEG fant ut at det ikke var noe allternativ for meg annet enn å beholde. Han vill ikke at vi skulle beholde siden vi akkurat hadde blitt sammen igjen etter 3 mnd brudd i forholdet våres! Etter 2 uker så ble han glad for nyheten og vi begge begynte å glede oss. Men så kom den vonde dagen. Vi mistet barnet vårt! Det startet med brun utflod og endte med et embryo som hadde fått ryggrad i trusa. Jeg var i uke 9, men fosteret hadde sluttet å vokse i uke 6! Den kvelden vi mistet lå vi å gråt begge to, og min kjæreste lovet meg at vi skulle prøve på nytt så fort vi kunne! Februar kom og ingen ny spire hadde funnet sin veg til oss og min kjæreste hadde begynt å trekke seg unna. Hadde en prat og krangel å så kom det! Han ville ikke ha barn ennå allikevel! Han ville at vi skulle vente litt til. Jeg var tøff tilbake, hehe. Han fikk beskjed om det at jeg vil ha barn, jeg begynner ikke på noe p-piller. Siden det er han som ikke vil får han beskytte seg! Vi bruker fremdeles ikke noe prevansjon, men han hopper av i svingen. Håpet mitt er der hver gang det er IKM, og hver gang blir jeg like skuffet! Det er som om noen tar en kniv å stikker det i hjertet mitt hver eneste gang! Jeg savner barnet mitt! Hadde hatt termin om 3-4 uker hvis vi ikke hadde mistet. Savnet etter det som en gang var der gjør meg syk! Min svigerinne er gravid! Var der på lørdag i komfirmasjon til hennes eldste sønn! Var så utrolig vondt å se henne gå der med magen sin. Hadde mest lyst til å bare skrike så høyt jeg kunne. Våkne opp av marerittet og havne tilbake da jeg var gravid og at alt skulle gå i orden! HVORFOR ER LIVET SÅ UTROLIG URETTFERDIG?

 

 

[moki, har fått sin prinsesse!]

Hei du... uff, jeg føler virkelig med deg. Har aldri opplevd å miste sekv, men kan tenke meg hvor hardt det er da jeg har 2 gutter selv. Sikkert vondt å se andre gå gravide da, men prøv å glede deg med henne. Du får trøste deg med at du vet du kan bli gravid! Din tur kommer nok, og da vil gleden bli desti større. Håper det klaffer for deg snart, og at din samboer virkelig ombestemmer seg! Lykke til videre:O)

[Gjest]

Huff, dette var trist!! Det er utrolig vanskelig å miste, og når det kommer sånne vanskeligheter etterpå som du beskriver, kan jeg forstå at det blir forferdelig.

 

Jeg har selv opplevd å miste, så jeg skriver ut fra min egen situasjon. Min mann var nemlig også negativ til å forsøke på nytt etter sa, og det var som du skriver som om jeg fikk en kniv i hjertet. Jeg bestemte meg for å ta det opp en kveld, og virkelig fortelle ham hvor dypt savnet lå i meg. Å møte andre mennesker som er gravide, høre andre fortelle sin glade nyhet, det var et mareritt. Som sagt, jeg "tok ham for meg" og fortalte hvor vondt alt var. At dette gjorde meg syk, og at det ødela hverdagen min. Svaret hans var litt uventet, han ville ikke prøve på nytt fordi han var redd for meg, og min reaksjon dersom det ble en ny SA. Så da jeg kunne fortelle ham at det var høyst usansynlig (her tok jeg desverre feil, jeg har en tilstand som gjør det vanskelig å beholde babyen), ble han med en gang mer positiv.

 

Jeg tror det er utrolig viktig å finne grunnen til at han nå ikke ønsker seg barn. Er det pga redsel for at du skal miste på nytt?? Ettersom han var like lei seg som deg da du hadde SA, kan det kanskje tyde på det.

 

Fortell ham hvordan det føles når han sier nei. Be ham fortelle hvorfor han ikke vil. Dette er en diskusjon og et tema som er ømtålig for alle parter, og kanskje ønsker han bare litt forståelse av redselen sin?

 

Håper jeg ikke har tråkket på noen tær, jeg skriver som sagt ut fra egen erfaring....

[Line_1982]

Hei!

Takk for svaret!

Uff, jeg føler meg så slem! Prøver virkelig å glede meg med henne, men det er så vannskelig. Hardt å se henne går der med min drøm, hvis du skjønner! Min kjæreste sier at vi skal prøve ordentlig igjen når høsten kommer, men han har jo allerede lovet meg at vi skal prøve igjen en gang før og tatt det tilbake! Vet ikke hva jeg gjør om han tar det tilbake en gang til! Du er heldig som har dine gutter! Er jeg er glad på alles vegne her inne som finner ut at de er gravide! Skulle ønske det var meg snart!

 

[Line_1982]

TAkk for svaret.

Neida, du har ikke tråkket på noen tær! Trenger å høre hvordan andre har hatt det og andres opplevelser innen for dette temaet!

Lei meg for å høre at du har vanskelig for å beholde!

Har fortalt han om hvordan det føles for meg når han sier nei! Knakk sammen etter vi kom hjem fra komfirmasjonen, gråt i 2 timer i strekk og han trøstet meg så godt han kunne! Grunnen for at han vil vente er fordi han er redd for at forholdet vårt ikke skal holde og at han da skal gå glipp av så masse av oppveksten til barnet sitt! Og det kan jeg og godt forstå at han er! Det er jeg og! Vi er begge oppvokst med foreldre som ikke har vært der for oss! Tror hans største frykt er å bli som sin far! Prøver å snakke med han om det og få han til å forstå det at det ikke trenger å bli på den måten der! Vet ikke hva jeg skal gjøre med han mere enn det jeg har prøvd å gjøre. Hehe, jeg kan jo ikke tvinge han til å få det til å gå for han i meg heller!

Uff, vanskelig dette her!

Livet er somsagt så utrolig urettferdig!

[Gjest]

Dersom dere har tro på forholdet deres, blir dere jo ikke som deres foreldre! Jeg mener at hvis man har stor nok tro på at ting skal gå den rette veien (både forhold og babymaking... )), har det en tendens til å gå bra...

 

Mannen og jeg, vi har hatt våre store svingninger. Vi har vært på nippet til å bryte opp, flere ganger. Vi har brukt mye tid på å jobbe med forholdet vårt i vanskelige stunder, men (det høres sikkert ut som en klisjè), vår kjærlighet har holdt oss sammen. Dersom dere har tro på den, og på hverandre, er det nesten utrolig hva man kan klare.

 

Og (huff for en negativ tanke) dersom man etter mye jobbing i et forhold finner ut at man ikke vil bo sammen, behøver jo ikke det bety at man kutter ut barnet sitt!! Veldig mange har et bra forhold etter et brudd og barna vokser opp med foreldre som er der og som respekterer hverandre til tross for at man ikke bor sammen. Og dersom dere går sånn som det høres ut som om dere har det nå, over lengre tid, kan jo det også ødelegge mye for forholdet deres...

 

Men som sagt, jeg ønsker deg lykke til, både med mann og barna dere sikkert kommer til å få!