Når bør man ta imot hjelp?

[Anonym bruker]

Har en gutt på snart 3 og en liten baby på 5 uker. Babyen er ganske krevende, med lett kolikk...

Føler jeg er en ganske sterk person, men har virkelig kjent på det "svake" i meg de siste ukene. Det er utrolig slitsomt med baby synes jeg. Og jeg blir så innmari sint! Over at han ikke kan roe seg. Blir nesten litt skremt over meg selv. Og merker at gleden over å ha ham blir litt overskygget av at jeg er sint og lei og trøtt. Er langt fra på bunnen når det gjelder søvn- så derfor er jeg litt skremt over hvor lite glad jeg er over barnet mitt.

Var hos helsesøster i dag for å veie han, og snakket litt om hvorfor han gråter så mye. Helsesøster begynte å spørre meg om jeg hadde hatt angst for fødsel, om jeg hadde hatt depresjon tidligere, og om det føltes like slitsomt første gang jeg ble mor. Kunne sikkert sittet og grint ut litt der og da, men bet i meg tårene- og fortalte henne at jeg er jo ikke den eneste som har det stritt. Andre har mye mer krevende unger enn meg. Hun tilbød meg samtale med psykolog hvis jeg følte behov. Men jeg sa jeg skulle se det an noen dager og heller ta kontakt. Er ikke sikker på om det ville føltes som et nederlag å ta imot slik hjelp....Jeg har aldri trengt noen slik hjelp før. Men jeg lurer litt på om jeg klarer å vurdere meg selv- om jeg egentlig bare må ta meg sammen å slutte å sutre over en tilstand jeg selv har valgt, eller om jeg fornekter at jeg er på vei ned i en værre tilstand som ikke er bra for familien min og meg selv.

Vet ikke om dette er et slags spørsmål....men kanskje er det andre som har følt det slik, og kanskje hatt god bruk for hjelpen de tok imot. Eller er det noen som kan si at det som hjalp var å ta seg selv i nakken og ta problemene for det de er- nemlig en helt vanlig tilstand for en nybakt mor.

 

 

[Mamman til casper]

hei hei!

syns absolutt du burde ta imot den hjelpen du kan få nå!

Hadde det slik når casper ble født jeg og men gjorde ingenting med det,når han da ble ca 4 mnd nådde jeg bunnen helt og måtte bli sykemeldt slik at mannen min kunne ta over permisjonen.Jeg orket ikke å være i nærheten av sønnen min.

Jeg har gått til psykolog de siste mnd og alt er mye bedre! Det er utrolig hvor mye det egentlig hjelper!

jeg anbefaler deg å få hjelp før det er for sent!

Og det er absolutt ikke et nederlag!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om du bør ta i mot hjelp eller ikke da, men:

Min opplevelse av å bli mor var litt voldsom må jeg si. Vanskelig fødsel og tiden etterpå var jeg ikke forberedt på i det hele tatt. Jeg synes at selve opplevelsen ved å bli mor med alt det innebærer, på en måte er noe som forties, eller litt vanskelig å forklare, noe som gis et helt skjevt bilde av. For det er jo utrolig slitsomt! Det er en vannvittig stor jobb, som liksom ikke er noen jobb! For det er jo kvinner som utfører den og da er ikke arbeidet som utføres noen jobb å snakke om. Men hvis det hadde vært en mann! Da skal du se at jobben hadde blitt oppgradert. Da hadde det vært lov å bli sliten. Da hadde du ikke tenkt, kanskje jeg må gå til psykolog. Hadde du vært mann hadde du rost deg selv for å være på jobb hele dagen - og hele natten! Og så hadde du ansatt fire mann.

Kanskje var det ikke dette du trengte, men jeg har fått et nytt perspektiv på kjønnsroller etter å ha fått barn. Det er på en måte dårlig gjort av kvinnene å ikke støtte hverandre mer.

En treåring og en baby (og en mann, he, he), det er ikke rart du blir sliten. Jeg vet hvordan det er.

 

[2småkrapyl]

Takk for svar. Det hjelper å høre om noen som har fått den samme overveldende følelsen over seg. Å få barn kan være vannvittig slitsomt. Har tenkt mye på dette i dag, og tror noe av problemet mitt ligger i at jeg var så naiv at jeg trodde nr 2 skulle være så mye lettere. Hadde hørt om venninner som sa at nr 2 må jo ta til takke med mindre oppmerksomhet, og blir lettere å ha med å gjøre. Kan ikke si det føles sånn for meg. Av og til tenker jeg at jeg kunne ønske jeg bare hadde 3 åringen, for da var alt så mye lettere....uff.

Men i kveld har jeg plassert 3 åringen hos bestemor, og mannen jobber i kveld, så jeg har hatt tid til bare meg og babyen. Det tror jeg er lurt innimellom, for nå har jeg hatt litt tid til å kjenne litt på hvordan jeg kan bli kjent med han..og se hva han trenger. Det blir så fort et mønster med at jeg går rundt å vugger og vugger til ryggen er skjev uten å kanskje stoppe opp å se om noe annet kan gjøres...

Vil ikke si jeg er oppe og nikker igjen, men kjenner at dystre tanker er litt lenger unna. Men hører hva dere svarer, og skal virkelig vurdere en samtale hos psykologen hvis det fortsetter å føles trist og leit.

Tror jeg skal ta opp med min mann at jeg føler det litt sånn også. Og få han til å tvinge seg til å være litt positiv, bare for å dytte meg litt opp igjen. Kanskje han trenger det han også.

 

HI

[Anonym bruker]

jeg gir meg ikke helt på det med flere "jobber" jeg da. I kveld har du "bare" en 5-uker gammel baby å ta vare på. som om ikke det var nok! De første ukene er jo uansett unntakstilstand, har du glemt det? Alt blir lettere etter hvert, når du får sove litt mer og får litt tid til deg selv, utover å dusje en hel dusj og drikke en hel kopp te/kaffe mens den er varm. Du gjør verdens kjempejobb og skal være stolt av det!