Et lite tips til der "babysyke" (lang)

[Anonym bruker]

Har dere prøvd å sette dere inn i mannens situasjon eller.....??

 

Det har seg sånn at hos oss var det "andre veien", mannen var klar, men ikke jeg..... Ikke moro å være på den andre siden kan jeg fortelle. Han er litt eldre enn meg, og ville ha barn tidligere enn meg, mens jeg ville at ting skulle være i orden først (utdanning, jobb, hus etc...) Ville jo også ha barn, det var jeg sikker på, men ikke akkurat nå, liksom. Men ting tar tid, og en vakker dag sa jeg til ham at jeg var klar, for jeg skjønte jo at så sakte det gikk å få "alt perfekt" så ville jeg bli gammel før det ble baby på oss... Vi ble gravid, og alt var vel egentlig bare stas )

 

Videre var vi enige om at vi IKKE skulle ha noe enebarn, og atter en gang var min kjære klar lenge før meg. Nå skortet det BÅDE på jobb og hus for min del, samt at jeg fysisk trengte å komme meg etter fødsel nummer en (vekta var vel hovedproblem nr 1) Så ordnet det seg med jobb, og hus, men jeg følte meg enda ikke klar, og sa at innen førstemann skal starte skole så begynner vi å prøve. Men så kom "ultimatumet", nå prøver vi snart, eller vi får greie oss med ett barn..... Trengte litt tid i tenkeboksen, hadde et par "gode" unnskyldninger og fikk utsatt det et lite år, også "ble jeg med"...

 

Ble jo glad når jeg ble gravid, men den store gleden uteblir.... Har tre måneder igjen nå, og ønsker VIRKELIG at jeg iallefall går frem til termin slik at dagene med bare ett barn blir flest mulig..... Om jeg hadde vært mannen i forholdet så vet jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært i dag, for å si det sånn. Som kvinne blir man jo veldig knyttet til barnet enten man vil det eller ikke, men menn får jo ikke samme tilhørighet, iallefall ikke før fødselen, og om de i utgangspunktet er blitt "presset" til å bli med på noe de ikke er klar for......

 

Dere må tenke på at mannen deres er glad i dere og de fleste vil ha barn en eller annen gang, og derfor ikke ønsker at forholdet skal bli ødelagt/redusert pga ulike ønsker om tidspunkt. For mye press kan jo ødelegge et forhold (om det ikke blir sagt som et ultimatum: "barn nå, eller det er slutt", så kan det sikkert føles som det for noen) eller enda verre, han blir med på det, også angrer han seg..... Som sagt, jeg er kvinne, og jeg ble gravid og kan ikke rømme fra det hele, men som kvinne får jeg jo også en helt annen tilknytning til barnet enn hva en mann får. OG likevel sitter jeg her med litt bismak i munnen og delte følelser noen gang....

 

Håper virkelig dere får deres ønske oppfylt snart, det ER stas å bli mor, men det er nå best å være to hele veien ) Lykke til.

 

[Jumpy]

Hei du anonym )

Takk for et fint innlegg. Du har så rett så rett, det er garantert ikke noe artig å føle seg presset til å få barn. Jeg kan jo bare snakke for meg selv her, men det er klart at min kjære helst ville unngå å få dette med barn opp på bordet før han selv følte seg klar. Og jeg vet nok at jeg helt sikkert for hans del kunne latt det ligge. Men, så har vi den andre siden av bordet da: jeg er over 30 år og slik det ligger ann har vi nok tidligst barn når jeg er nær 32 (i beste fall). Dette med alder er helt klart et viktig element. Jeg skulle gjerne fortsatt det herlige livet vi har i mange år til jeg, men samtidig har jeg rett og slett fått et behov for å legge litt planer når det gjelder barn. Joda, jeg ønsker barn generelt, men samtidig så må jeg jo innrømme at alderen er med å få meg til å ønske det snart. Har ikke lyst til å være 35-36 år før vi begynner å prøve på første mann. Og dette er noe som jeg mener mannen like fullt har en "plikt" til å sette seg inne i. Akkurat som vi bør sette oss inn i hvordan det føles å blir "presset". Videre så er det vel kanskje ikke så helt unikt at det er jenta/dama som bringer barn på banen og gutten/mannen er nølende og ikke sjeldent sjokkert over at dette er et tema som i det hele tatt kommer opp. "jeg vil jo har barn, men ikke enda....". Det passer jo aldri... ikke sant!?

 

Jeg har respekt for deg og din historie, men tror samtidig at det du forteller er mindre vanlig. Men, igjen takk for tipset, vi bør nok alle bli fliknerer til å sette oss inn i situasjonen til vår kjære. men også, som sagt: han bør også sette seg inn i vår situasjon.

 

Det er ikke veldig overraskende at temaet barn kommer opp i et mann-kvinne-forhold, så så forbasket problematisk å bli konfrontert med eventuelle babyplaner fra jenta si kan det da ikke være????!!!!!

[Hemmeligheten]

Gode innlegg fra begge to! (selv har jeg mase-munnkurv)

 

Alder på mor og far er en klar faktor her. Venter man lenge øker risikoen for å få barn med spesielle behov. Down syndrom og autisme er jo blandt annet ting som kan ramme barn med eldre mor eller far.