Hvor mye kontakt er det mellom besteforeldrene og barnebarna?

[Anonym bruker]

Vi bor langt unna foreldrene mine, og treffer dem ikke så ofte som vi skulle ønske. Men når vi er sammen, tar foreldrene mine mye initiativ overfor barnebarna.

 

Svigerforeldrene mine, derimot, tar aldri kontakt med barnebarna, til tross for at vi bor ikke bor så langt unna hverandre. Det hadde f.eks vært naturlig å dra på kino eller i svømmehallen, eller rett og slett invitere barna på overnatting, men noe sånt har de aldri foreslått. De sier ja hvis vi spør om de kan være barnevakt, men de tar aldri initiativ til noe som helst selv.

 

Hvordan er det hos dere?

[blond]

Har du prøvd å snakke med dem om hva slags rolle de vil ha overfor barnebarna? Kan tenke meg at de er redde for å være til bry eller forstyrre dere. Det er nok en del besteforeldre (kanskje farmor/farfar) som gjerne skulle hatt en mer aktiv rolle, men som ikke tør. Da er det opp til dere å ta opp saken.

[Anonym bruker]

Mine foreldre bor 10 minutt unna med bil. De stiller opp som barnevakt når vi spør (kanskje to ganger i året) og da med et lite sukk... så vi spør sjeldent. De har aldri tatt initiativ til noe som helst, og eldste er 4 år.

Svigerforeldrene mine bor i en annen by og de er av helt annet kaliber. Stiller opp hvis det er noe og forguder barnebarna. De kommer ca annenhver måned og styrer med barna hele tiden Barna kjenner de best selv om de bor lengst unna.

Dette med mine foreldre plager meg noe voldsomt, men har ført til at jeg i alle fall vet hvordan bestemor jeg IKKE skal bli...

 

[Rut Bram]

Folk er jo så forskjellig! Og besteforeldre er forskjellige de og. Mine foreldre er barnevakt stort sett når vi spør hvis de ikke er opptatt med egne ting da. De er ikke så flinke til å ta jenta vår med på "opplevelser" som svømmehall eller kino eller sånt som du nevner, samtidig har hun vært med på juletrefest og en tur på hytta en gang... De er vel barnevakt omtrent en gang mnd. De drar ofte på tur i skog og på fjellet når de passer henne. Det er vel litt med hva de er vant til å gjøre selv? Foreldrene mine er mer friluftsmennesker enn bymennesker hvis du skjønner. Ellers merker jeg godt at foreldrene mine også har sine liv, mamma har en ansvarsfull jobb og arbeider mer enn 100%, trener og har sine venninnner, de reiser mye bort og lever et aktivt liv! Derfor er de ikke alltid så opptatt av barnebarna... men det skjønner jeg også. De er unge ennå, og har mye å oppleve selv også! Så jeg vegrer meg også litt for å spørre dem for mye om hjelp. Svigerfar er eldre og alene, og bor i en annen by langt borte, så der er det ikke så aktuelt med barnevakt ennå - kanskje når barna blir større...

[ceso]

jeg har to barn med forskjellige fedre. hos familien til faren til den eldste jenta mi er det null interesse what so ever. Greit nok, de bor 30 mil unna, men allikevel når vi var det på besøk da datteren min var lita og slet med kolikk, kunne hun godt tilby seg å skifte bleie på sitt eneste barnebarn èn gang!

iløpet av de 2 årene jeg var der med barnet før jeg gikk fra faren skiftet hun bleier 3 ganger og ga henne mat 2 ganger, passet på henne 3 ganger på kvelden i noen timer -etter at hun sovnet og hadde henne `en morgen. Etter at jeg hadde gitt henne frokost og tatt morgenstell på henne.

farmor og farfar til nummer to tar seg mer av begge mine barn enn det den eldste min sin noen gang har gjort så der er det ikke et stort tap!!

De tar ofte initiativ til å ta med seg barna på turer og slik. Kan ikke det med den yngste enda siden hun bare er 2,5 måneder gammel, men all avlastning er en fryd... hehe

 

min egen mor har 5 barnebarn som hun elsker og forguder mer enn alt annet her i verden. Hun tar mer enn gjerne initiativ til å passe barn og elsker hvert sekund.

[godiva med 3 gull]

det er veldig stor forskjell på besteforeldre.

Min mamma døde før jeg fikk barn, men hun var veldig opptatt av barnebarnet til sin samboer og hadde henne mye. Både barnevakt, og med på ting.

Min far så min eldste datter da hun var baby (ble nå 3 i mars) og min minste som kom til verden i mars i år har han da ikke sett. Nå bor han riktignok i Spania, men jeg vet han har vært i Norge flere ganger de siste 3 årene... så interessen for barn og barnebarn er ikke akkurat stor..

 

Foreldrene til min samboer er midt i 70 årene. Moren (farmor) ser de kanskje 10 ganger i året (og da tar jeg godt i) mens farfar og hans samboer er her hver uke. Tegner, bygger lego, og nå om sommeren er de ute og plukker blomster..

De er for gamle til å ta med seg 3 åringen på tur, men bidrar her hjemme. Og datteren vår blir helt vill når farfar og Baboa kommer. (klarer ikke uttale navnet på farfars samboer som har et vanskelig navn he he)

 

 

[PrinsesseSjefen]

Mine foreldre forguder sine barnebarn (har foreløpig bare mine 3)! De bor ca 24 mil unna. De er vel her ca annen hver mnd. Og da skjemmes de bort, ikke med ting, men med kjærlighet og omsorg. Særlig mor min. Hjelper med kveldsstell uten å bli spurt. Leser for de om kveldene, minst dobbelt så mye som jeg gjør (litt til, litt til bestemor....)

Mannen min er mye borte med jobben og de stiller ekstra opp. Jeg jobber turnus, og de legger ofte deler av ferien, jul, påske hos oss hvis det kræsjer med helligdager eller stengtsfo/barnehage i juli og jobben min.

 

Svigermor og -far bodde 4 mil unna. For de skilte lag var de her av og til, men ikke særlig oftere enn mine foreldre. Nå bor bare svigermor 4 mil unna. Etter bruddet så vi henne av forskjellig grunner så å si ikke i ca 2 1/2 år. Er blitt bedre i det siste, så vi har faktisk sett henne ca en gang i mnd. Hun har passet ungene 2-3 ganger til sammen.

Svigerfar bor 12 mil unna og er her et par ganger i året, og vi hos han et par ganger i året. Helt greit forhold. Han har ikke vært barnevakt (men så har vi hatt bleiebarn, og jeg tror ikke han har skiftet bleier...hehe), men mulig jeg spør han en helg til høsten.

 

Så det er hos oss som mange flere, et sett er veldig ivrig og det andre ikke så ivrig. Vet ikke hvordan det hadde vært om det var motsatt (mor/far) siden min bror ikke har unger, og svigers har bare gutter....

 

Men det som irriterer meg en del med svigers er at de aldri husker bursdager, hvis ikke jeg minner de på det. Min mann er elendig på datoer, så kanskje det er arvelig... Hvis ikke jeg sier noe eller ber til bursdag (kan ikke be de sammen...) får de ikke en gang et kort, eller tlf (det gjelder og onklene på den siden).... Det synes jeg er dårlig. Det går an å ringe. Og alle har fått slik fødselsdagskalender av oss, så de bør kunne huske datoene da.

 

jeg vil bli en mormor som er akkurat som min mor:)

[Anonym bruker]

Det er egentlig en del kontakt, men å forvente barnepass fra besteforeldrene er bare å glemme. Vi bor på samme sted (som både mormor og farmor), de stikker av og til innom, men er snar ut igjen. De er så opptatt med golf, syforening, andre foreninger, trimgrupper etc., etc.

 

Ble veldig skuffet første året, men nå er det gått over. De får heller stikke innom når de vil, så får jeg finne barnevakt annet sted.

 

Eneste jeg savner fra dem er at de kunne tatt initiativ til litt aktivitet (eks. ha barnebarna på besøk og bake boller, lage vaffelkaker, tegne eller noe slikt). Føles noen ganger som de bare er innom for å se hvordan barnebarna ser ut nå.

[Anonym bruker]

Her er mormor den som vil ha henne på overnatting og finner på ting med henne. Morfar bor i en annen by og hun aner ikke hvem han er engang... Farmor og farfar er småbarnsforeldre ennå (!) så de kan ha henne om vi spør, men blir som en av deres, og de er ikke besteforeldreaktig.. tar henne aldri med på ting. De har aldri vært bare farfor og farfar, men foreldre til sine små..(de har barn strekt over 22 år..) så synes det er litt dumt da, at det bare er min mor som virkelig bryr seg..og tar seg tid. men hun jobber fullt og er aktiv med andre ting, så er jo ikke så ofte det heller.

[Hufsla]

syns de har et veldig godt forhold. Svigers bor bare 50 m unna, og guttungen på tre år springer mellom de to husene. De stiller opp som barnevakt når vi spør, det gjør mine foreldre også.

 

På meg virker det som om mange forventer at besteforeldre skal tilby seg å avlaste foreldrene både titt og ofte, det syns ikke jeg er riktig. Tidene har forandret seg, og dagens besteforeldre har mer enn nok å gjøre med jobb og fritidsysler.

[Cybermom♥]

Mine svigerforeldre bor 90 mil unna, så det blir ikke så mye kontakt med dem. Men de er flink når vi treffes. Synes vel at de godt kunne kommet å besøkt oss en gang i blant. De har ikke vært her siden august i fjor, men de drar ofte andre plasser (både med fly og bil) som er minst like langt.

 

Mine foreldre bor ca 30 mil unna, og de treffer vi litt oftere. Men også her er det vi som drar dit og ikke så ofte andre veien. Mamma var her sist i mars, og pappa var her sist i april. De bor sammen og alt, men det har ikke passet for dem begge å komme samtidig på lenge.

 

Vi er ikke akkurat bortskjemt med barnevakt. Mannen min har et søskenbarn som har passet gutten vår på snart 4 etter at han har lagt seg. Det skjer ca 10 ganger i året. Ellers har vi ingen "frihelger" og sånt.

[Anonym bruker]

Vi bor langt unna både bestemor og bestefar og mine svigerforeldre. Men det er allikevel mamma og pappa som stiller opp og er barenevakt når vi trenger det. Vi er ikke noe særlig glad i å spørre, men det hender jo at vi har lyst til å pleie forholdet oss imellom også. Selv om svigersene er besteforeldre til mange, er det vår sønn som får minst oppmerksomhet. De har vanskeligheter for å stille opp, og hvis vi spør er det bestandig så mye om og mén at vi ikke orker det. Vi spørr heller mine foreldre, for de syns det er stor stas å ha barnebarnet. De tar han til og med med på campingturer uten å tenke seg om, slik at vi kan få ei helg helt alene.

Selv om svigerforeldrene mine er gamle, slipper de alt de har i hendene hvis det gjelder noen av de andre barnebarna sine....og det irriterer meg noe forfeldelig.

 

Jeg priser meg lykkelig for at mine foreldre og deres engasemang for deres barnebarn.