Noen som også føler det slik?

[ღFiskenogPrinsessa2007ღ]

jeg har aldri noensinne følt meg så ufattelig trist, alene og ensom som jeg gjør nå!

Jeg er i uke 24 nå og vet at jeg er kjempe heldig som har en nydelig liten krabat i magen min, jeg er frisk og fin og jeg har egentlig ikke noe og klage over.

Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lengre..

Jeg er bare 20år, har en kjæreste som jeg har vært sammen med i noen år nå. Han engasjerer seg null i babyen, dvs han engasjerer seg i den grad at han stryker på magen ol men ikke noe mer.

De gangene vi prater om babyen, så er det jeg som bringer temaet på bane.

Når det gjelder utstyr som er kjøpt inn så lang så er det jeg som har betalt hvert eneste øre. Det er ikke pengene det er snakk om, men bare det at han ikke gidd og bry seg så mye at han ikke engang kan kjøpe en body til babyen sin!

Han er verdens herligste; og vi har alltid hatt det veldig fint sammen; men nå føler jeg at det er dette med babyen som "ødelegger" forholdet vårt.

Jeg føler meg så utrolig ensom og alene med alt ansvaret.

Jeg klarer ikke lengre og skjule hvor såret jeg er over dette, og det resulterer selvfølgelig i en rekke krangler.

 

Når det kommer til venninnen mine så er de kjempe interessert i både meg og babyen, men hva hjelper det med en melding/tlf i ny og ne når vi aldri møtes lengre? Jeg opplever det slik at jeg ikke er god nok for noen lengre, for i deres øyne er jeg "kjedelig".

Jeg går både på skole og jobber, og det blir skjeldent til at det klaffer med deres tidplaner at vi møtes.

Nå sitter jeg alene her lørdagskveld igjen, og jeg klarer ikke og ta meg sammen heller, for nå bare gråter jeg.

Jeg tenker at hvis jeg føler det slik nå, så kommer jeg hvertfall til og gjøre det nå den lille er født!

 

Jeg skriver ikke dette for og få moralpreken om hvor dum og ung jeg er, men håper på trøstende ord.

[PintSizedDictator]

Hadde eg ikke visst bedre så hadde eg trodd det var min mann du pratet om hehe...mn han stryker ikk epå magen en gang:P

 

Han var slik med første, og e slik nå også....mn han e værdens mest engasjerte pappa. Alt endret seg da jenten endelig kom ut:) Han tar rollen sin som far veldig seriøst, men svangerskapet var han ikke så intressert i...ikke nå heller. Så sent som i dag truet eg med å bytte ham ut om han ble mindre engasjert....da bare lo han å kysset meg:P

 

De føler ikke dette på kroppen slik som vi gjør, så for noen e det vldig vanskelig å engasjere seg fult ut. Bare vent til babyen kommer du, da endrer han seg nok til det bedre;) En ting e å vite at det e noe der, en helt annen å faktisk kunne se og føle det:)

 

Og husk på at du e veldig hormonell for tiden, så følelsene tar lett overhånd:) Hvis du e som meg så tar du deg lett nær sv ting fo tiden, og alt blir tatt personlig heheh.

 

Dette går nok så bra så

Lykke til med graviditeten:)

[VinterSol+2]

hei du!

du er overhodet ikke den eneste som føler det sånn, tror kanskje vi alle føler det sånn minst en gang i løpet av svangerskapet!

Det ER ganske ensomt å gå gravid!

 

Og disse mannfolka.. de engasjerer seg nok, skal du se, er mer.. at de ikke helt vet hvordan de skal gjøre det..

tok feks veldig lang tid før mannen min syns det var naturlig å stryke meg på magen.. og lenge følte jeg at han bare angret på hele greia, og var litt irritert på meg eller noe..

 

men det er lys i tunellen! Da jeg hadde kommet litt lengre på vei enn du er nå (en uke eller to) hadde han plutselig handlet litt babytøy! Det betydde så mye for meg!

Nå stryker og koser han på magen litt hver dag, og sier han er stolt av meg, og gleder seg til babyen kommer. Noen menn får ikke den følelsen før babyen er født heller.

 

Husk at vi går og kjenner på alle forandringene som skjer i kroppen hele tida, mens for dem er det litt snodig, alle de tingene som skjer med oss og kroppen vår..

tror faktisk mannen min har vært litt sjalu nesten, fordi jeg kan kjenne spark og sånn og har en helt annen kontakt med baby enn det han har!

Men etter at han fant ut at han kunne kjenne spark mens jeg sov og ikke kjente noenting, ble han så stolt! Plutselig hadde han og baby noe helt alene sammen, lissom..

 

og når det gjelder venninner;

inviter over. Ring en god venninne, og si "jeg er så ensom, har du tid til å komme over?"

noen ganger er de redde for å trenge seg på, og trenger en invitasjon!

 

håper ting snart ser lysere ut for deg! Vær litt åpen om at du kjeder deg, ikke vær veldig sterk og selvstendig hele tida:) Og vis interesse for hva de andre driver med i sine liv; det liker folk alltid!

 

Jeg har vært mye alene i svangerskapet, fordi mannen min har studert i skottland siste halvåret.. det har vært ensomt og slitsomt, fordi vi bor på et sted der jeg ikke kjenner noen,

-men fant etterhvert ut at mange var ensomme i klassen min, så jeg begynte å invitere dem over til å spise hos meg..

veldig koselig, og jeg fikk dekket masse sosialt behov, samtidig som de fikk spist middag og slapp å site alene på hybelen sin! Og på den måten har jeg jammenmeg fått noen nye venner også!

 

ok, langt og rotete dette her, sorry!

[Gjest]

velkommen etter tenker jeg, altså jeg har jo ingen mann, men det med venner og ensomhet og føle seg alene om den lille, den følelsen kjenner man til... det blir nok bedre skal du se:)

[Gjest]

det var ikke så mye trøst i hehe, men altså mente å vise støtte i at mange av oss føler det sånn, har selv grått mine modige tårer i dag over ensomhet på en lørdagskveld så jeg skjønner hvordan du føler det:)

[Fridulf]

Det er faktisk sant når dem sier at dem (menn) ikke skjønner alvoret før babyen faktisk er født. DA får dem det båndet som du har hatt i 9 mnd....

 

Vedder på at han blir kjempeengasjert når babyen er født og han kan se sitt eget skaperverk! :)

[<3 Adrian Leander <3]

Man skulle tro det var jeg som hadde skreve dette innlegget for en måned siden eller noe i den dur.

hadde det ganske likedan, jeg jobber og jeg går skole. er 21 år nå.

 

Vennene mine ser jeg ikke, det er bare vennene til sambo jeg ser ofte. men de er jo her for å treffe han og ikke meg. men det er bedre enn ingenting...

 

Jeg var den som tok opp ting når det kom til babyen, men jeg tok meg en lang prat med sambo og nå tar han tema opp av og til, og jeg er fornøyd med det, når jeg tenker tilbake til hvordan det var i begynnelsen.

 

Det er en situasjon de er nødt å venne seg til. det er ikke bare bare for dem har jeg oppdaget. Jeg er i svangerskapsuke 24 nå.