Følelses messig hemmet?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er en gravid far som lurer på en del ang mor...

Vi er gravide i 20. uke, vi begge ble glade når vi fant ut at vi var gravide og vi hadde ett bra forhold.

 

Tror det gikk en uke etter at mor fant ut at hun var gravid, da jeg merket sterk personlighetsforandring hos henne.

Følte/føler det som om jeg er blitt gjort til fienden hennes, og hun skal hele tiden presse meg til hvordan jeg skal være/oppføre meg rundt ett gravid menneske.

 

Til å begynne med så tok jeg dette med ro, men det utviklet seg...

Det er så gale til tider at det har ført til kraftig diskusjon og krangel i hjemmet.

Diskusjonen kan begynne fordi jeg har gitt henne en klem ( i godt humør begge to ), og da begynner hun å legge ut i det uendelige om at jeg må være snill mot henne, og vise henne evig kjerlighet fordi hun er gravid, og at jeg ikke må vise noe sinne eller heve stemmen min ovenfor den gravide magen ( noe jeg forsovidt er enig om, men når det går i ett om de samme tingene begynner jeg faktisk å lure på hva hun tenker om meg ).

 

Hun har også funnet det for godt at hun kan gjøre akkurat som hun vil når hun er gravid, dette også iforhold til EX-kjerester!!

Når jeg da tok dette opp med henne kommer unskyldningen: "Jeg er gravid, jeg er irrasjonell".

Denne unskyldningen eller "sykdomsfortegnelsen (som jeg i min stille fortvilelse har begynnt å kalle den)" kan komme opp mot hver minste ting hun gjør.

 

Ikke nok med dette, men hun hevder at mine meninger, følelser, tanker og helse er ikke relevant i denne graviditets perioden, det er så gale at jeg ikke får lov å legge meg nedpå i 30 min etter jobb, jeg kan ikke si ifra hva jeg føler ang graviditeten ( Hva med meg?? jeg er gravid er svaret jeg får ).

Tanker og meninger blir behandlet på samme måte, jeg føler meg totalt kontrolert og avvist.

Ang, helse, så lider jeg av tidligere depresjon som har vært behandlet, men skal trygt kunne si at jeg føler den sniker seg tilbake i tider som dette. Jeg har prøvd å fortelle henne at jeg kanskje trenger disse 30 min på sofaen etter middagen (som jeg har laget), bare for å få ladet opp batteriene mine igjen. Men igjen blir jeg overkjørt med -"Jeg er Gravid hva med meg??"

Jeg tenker som så, at jeg skal kunne forsørge min lille familie, og er jeg ikke i stand til det.. da har jeg ikke mye å stille opp med.

Tidligere i en utbrent/depresiv fase så har alt rundt meg falt i grus, skal jeg ikke ta hensyn til helsen min når jeg merker symptomene komme snikende tilbake?

 

I det siste har hun fått for seg at det er meg som er problemet, at det er jeg som trekker meg unna fordi jeg mangler ansvarsfølelse.

Jeg har sagt til henne at: -"Ja, det kan være at jeg føler meg mere presset fordi det ligger ett stort ansvar på meg nå". "Men at jeg ikke vil stille opp er ikke ett alternativ".

Dette ble til at jeg psykisk trekker meg tilbake fordi jeg ikke handterer følelsen og tanken av å ha ansvar for ett lite barn.

Når sannheten er at jeg psykisk trekker meg tilbake fordi jeg føler meg overkjørt, avvist, sett ned på, tråkket på, misstenkeliggjort, sjalu, utbrent, presset, og kontrollert.

 

Jeg har også begynnt å spørre meg selv, hva om hun har rett, hva om det er jeg som er problemet?

Hva om jeg er så følelses messig hemmet at jeg faktisk følger hennes humørsvingninger og følelses utbrudd, at disse preger meg og at jeg prøver konstant å finne ut hvorfor hun er sånn.

Kanskje jeg psykisk ikke vil innse at hun er gravid fordi jeg faktisk har ett problem med ansvar?

Sånn tingene er nå så vil jeg bare flykte, jeg vil komme meg langt vekk, fordi jeg blir psykisk ustabil av å være i nærheten av henne.

 

Med minnene jeg har om hvordan ting var før vi ble gravide i minne så vil jeg ikke dette, jeg elsker henne, men er fortvilet og frustrert over hvordan livene våre er i dag.

Jeg føler meg ikke som den sterke støtte spiller, jeg er en belastning for denne nybakte familien.

Og jeg er en belastning for meg selv!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Må bare si at det som du skriver gjelde mange rundt om!

 

Jeg tenker først at hormoner, ja det er nok en forklaring på hennes oppførsel? Men når jeg leser videre og tenker meg om ligger det nok et behov for annerkjennelse høyt! Gravide kvinner mister kontrollen over kroppen og kan ofte føle at dere menn har det lett i forhold til oss kvinner, og noen ganger går det så langt at vi kan tråkke alt for langt for å vise vår egen fortvilelse.

 

Så jeg forstår godt at du ønsker å flykte innimellom, men tror nok det er lurere og unngå diskusjoner som ikkje er vesentlige og heller øke fokuset når gode samtaler oppstår!

 

Vi gravide er ikkje fritatt ansvar fordi om vi skulle ønske det, men vi er nok langt i fra fornuftige og ser langt i fra klart alltid desverre!

 

Håper det ordner seg for dere alle!

[Anonym bruker]

takk for ditt svar, men jeg vil gjerne vite mere om dette.. hvor langt kan dette gå, og hvor mye skal det gå ut over psyken min før jeg faktisk kan si ifra?

Om det er noen pappaer der ute som kan lese innlegget mitt og svare på det også så hadde det vært knall.

 

Ps. Ringte akkurat til legen min for å få ham til å kjøre meg på antidepresiva. (trodde det var kvinnen som ble føleslsesmessig ustabil!)

 

Takk:)

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta dette opp nå, og sette en stopper for denne oppførselen!

 

Jeg har selv vært gravid, og hatt mye trøbbel underveis, men noen rett til å trakasere eller kontrollere mannen min har jeg aldri hatt.

 

Det er klart at hun trenger litt ekstra støtte i denne tiden. Å få kjørtegn og små "bevis" på at du blir satt pris på er veldig godt i denne perioden, men hvis tilstansten virkelig er slik du beskriver den ja så ville jeg faktisk bestilt time til familierådgivning. Eventuelt prøvd å få en felles time hos jordmor eller på den lokale helsestasjonen, eller med din kjæres fastlege. Det virker som hun er rimelig ustabil for tiden, og det vil uten tvil være til det beste for dere alle tre at hun kommer i en annen modus. Heller ikke barnet i magen har godt av slikt!

 

Lykke til - og gjør noe i dag!

[Anonym bruker]

Takk for innlegget til deg også..'

 

Jeg vet ikke lengre, jeg er en oppgitt og en smule utbrent mann for tiden.

Og det blir ikke noe bedre heller.

Føler meg veldig ensom og forlatt, vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det.

Tror problemet er at jeg ikke klarer å få utløp for følelsene og tankene mine.

Det er helt fullt av tanker som surrer og går i huet mitt, og jeg vet ikke hvem jeg skal kunne snakke med.

Tørr ikke å snakke med damen min, er redd for å snakke om meg selv. Blir så fort noe som angår henne.

Jeg får heller ikke noe utløp av å grine, kjefte...osv. Følelsene mine er som om du skulle blandet masse farger sammen... det eneste du sitter igjen med er grått. En tomhet. Vet ikke hvilken av følelsene jeg skal kjenne på.

Alt jeg gjør føles som ett konstant ork, alt er tungt og slitsomt... Det jeg klarer best er å jobbe og gå rett til sengs og sove i 16 timer, for så å gå på jobb igjen.

 

Hver gang Damen går ut så klarer jeg ikke slappe av fordi jeg ikke stoler på henne, er redd hun stikker over til exen igjen.

Jeg er jo ikke mye hjelp i på denne måten... Føler meg utdanket og utplassert.

 

Vi snakker nesten ikke sammen lengre heller, i det hele tatt mener jeg, har sikkert mye med at jeg er som jeg er. Ikke mye koselig å være rundt mennesker som er deprimerte eller utbrente.

Stortsett det som kommer ut av meg er ett grynt eller ett snerr.

Total brain overload!!

 

[lerkeful]

hei

 

Jeg og kjæresten er gravide, veldig tilig sådan men vi har snakka en del om hvordan vi skal unngå det med at jeg skal bli urassjonell (jeg er da mammaen) for jeg har nettop blitt frisk av en depresjon som gjorde store skader på forholdet vårt i perioder, but what dosent kill you makes you stronger. Og han tok opp med meg med en gang at vi må passe oss og snakke om ting dersom han føler at jeg sklir ut og blir urimelig, selv merker jeg ikke noe enda men jeg tror ikke man trenger og merke det heller. Så det kan være at hun ikke skjønner selv at hun gjør dette mot deg for hun er så forvirra med sine hormoner og forandringer, og kansje er hun redd for det er ganske mye tanker rudnt det og ha et liv i magen sin. Kansje du kunne snakke med en vennine av henne eller noen som står henne ner og fått de til og tatt det opp med henne, da det ser ut som du ikke klarer og nærme deg temaet før det går galt.

 

Men du skal bli pappa og det er også en omveltning og det er ikke bare mor som har tanker så det ikke greit at du har det slik, og har du vært deprimert så MÅ du ta deg tid til den halvtimen det er veldig viktig for ikke å få tilbakefall. Du kan ikke yte noe hvis du blir deprimert igjenn så da er dere like langdt.

 

Og kan det være at hun bruker gravid som unskyldning? for det er ikke lov, vi er fortsatt kjærestene deres selv om vi bærer barn.

 

Ønsker deg lykke til, ikke la det ture å gå det skal ikke være slik!