Min fødselshistorie... noe sent.. men her er den.. :)

[fleXibel]

18.01.06

 

Mannen min og jeg var på omvisning på sykehuset. Jeg hadde ordnet med en omvisning litt sent uti svangerskapet, men tenkte bedre sent enn aldri, og dessuten var det rundt 3 uker til ul-termin, og jeg forventa og gå iallefall 2 uker til med diger mage og bekkenløsning. (gjett hvor sliten og lei jeg var, for ikke å nevne utålmodig etter å få treffe lille frøken)

 

19.01.06

 

Mannen min gjør seg klar til å dra på jobb, han registrerer at bikkja ter seg litt merkelig. Han ser på hu og sier; ”Ja, Anjo! I dag skjer det”.... Han fortalte senere at han fikk en følelse av at den dagen kom det til å skje saker og ting.

Og det gjorde det....

En time etter han dro på jobb våkner jeg av at jeg får en merkelig følelse i kroppen og merker at jeg er blitt bløt mellom beina og at det fortsetter å renne.. Jeg blir da kjempe-sjokkert og reiser meg opp av sengen, og det siste som faller meg inn er at det er vannet som har gått. Jeg tror at jeg har mistet all blærekontroll og tror at jeg da tisser på meg.. jeg kniper for alle penga og tenker; ”herligheten så flaut..voksne jenta tisser på seg og greier..”.. knipingen hjelper ikke og det fortsetter å renne.. jeg spurter inn på badet med ei forvirret Anjo som tilskuer.

Etter å ha sendt par meldinger til ei god venninne av meg, etter råd og svar så blir det slått fast at det er vannet som har gått og at det da ikke er lenge til jeg blir mamma

 

(MERK:Jeg var førstegansfødende, og ble sjokkert da vannet plutselig går...ble helt blank i hodet og glemte alt som jeg hadde lest og blii fortalt...... da var det godt å ha hu som kunne hjelpe meg med å roe meg ned og holde hodet kaldt..)

 

Jeg sender meldig til mannen min som blir ikke lite stresset og som kaster seg i bilen og setter nesen hjemover.

Jeg hadde ringt sykehuset og jeg fikk beskjed om å komme på en sjekk. Så da han kom hjem var det å hoppe i bilen og komme oss avgårde....men så enkelt var det ikke. Det hadde lavet ned så mye snø at bilen ikke kom seg av flekken.. vi klarte å kjøre den par meter, men opp bakken ville den ikke. (for å komme ut av boligfeltet vi bor i, må vi opp en bakke) han ble mer og mer frustrert (han stresset til de grader..) og til slutt kom det en nabo ut for å hjelpe oss. Han klatret baki bilen (vi har varebil) for å gi litt tyngde, men ikke det hjalp.. så jeg også måtte klatre baki bilen sammens med naboen ... (for et syn).. men det hjalp (heldigvis) så vi kom oss på hengende håret opp bakken...

Sjekken viste at alt var i orden, og fikk beskjed om å komme når veene var godt igang eller kl 08.00 dagen etter hvis veene ikke hadde startet, for da skulle jeg settes igang..

 

20.01.06

 

Klokken halv ett begynner veene så smått. Jeg vekket ikke gubben, lot han få sove, visste at dette kom til å ta sin tid..

 

Klokken 08.00 møtte vi opp på sykehuset (etter å ha strevd opp bakken med naboen som passasjer baki bilen). Veene hadde kommet godt i gang og jeg pusta og peste til den store gullmedalje .

 

(MERK: Jeg husker ikke så fryktelig mye fra da jeg kom inn på sykehuset og til jeg fikk epidural da jeg var opptatt med å prøve å komme meg gjennom veene som bare ble vanskeligere og vanskeligere å klare)

 

Veene begynte å ta seg opp kraftig da jeg kom inn, prøvde lystgass, men det hjalp ikke (gjett om jeg ble skuffet), gikk da oppi badekaret, noe som hjalp godt en stund. Men da jeg skulle opp fra badekaret kom veene så tett at jeg måtte få hjelp av gubben og Jordmoren til å komme meg borti sengen. Jeg prøvde lystgass igjen, men nytteløst..

Jeg begynnte å bli mer og mer sliten, fikk jeg i meg litt mat eller drikke kom det opp igjen med en gang, jeg klarte ikke å ligge, og når jeg satt så hang jeg med overkroppen helt slappt.

 

(MERK: Jeg hadde knapt spist eller sovet i 2 døgn, så planene jeg hadde om å føde naturlig med kun lystgass som eneste og sterkeste bedøvelse virket med ett litt vanskelig å kunne oppfylle.... men jeg ville såå gjerne føde naturlig, da jeg hadde fått for meg at jeg ville være en dårlig mor hvis jeg ikke fødte naturlig)

 

Jeg sa til jordmor at jeg ville ha bedøvelse, med andre ord, epidural. Begynnte å gråte da jeg ba om det da jeg følte at det var et enormt nederlag. Men jeg visste at å føde naturlig var noe jeg ikke hadde krefter til, jeg klarte knapt å holde hodet oppe. Jordmor prøvde å overtale meg til å prøve akupunktur først, noe jeg prøvde (lå på fødestuen, som går mer på naturlig fødsel, skulle jeg ha epidural måtte jeg bli flyttet til en annen avdeling), men opplevde at smertene bare ble overført til et annet sted på kroppen. Men da hadde jeg prøvd det, og ble en erfaring rikere.

Jeg ble endelig overført til den andre avdelingen hvor jeg da skulle få epidural. Fra jeg flyttet over og til jeg fikk epidural tok vel 15-20 minutter, men føltes som timer. Jeg fikk mer og mer problemer med å ta riene, og skrek og kjeftet mer og mer.... men endelig fikk jeg den etterlengtede epiduralen

Jeg hadde lest på andre fødselshistorier at like etter de fikk epiduralen så var det som om en følte en enorm lettelse.. og det er faktisk sant. Veene ble øyeblikkelig mindre smertefulle, eller rettere sagt jeg kjente ikke smertene lengre, veene kjente jeg kun som en form for press. Jeg følte og at jeg fikk litt mer krefter i kroppen og humøret steg... jeg erklærte anestesilegen for å være min beste venn også... he he

 

Press-riene begynte like etter, jeg trengte ikke å bli fortalt hvordan de kjentes ut som....navnet sier seg selv Jeg begynte å presse og ble hjulpet av ei kjempeflink jordmor (og selvfølgelig verdens beste ektemann, han var den beste støtten) og 1t og 30min etter var vi foreldre til verdens skjønneste jente..

 

3130g

46cm