Fortvilet - hva kan jeg gjøre???

[Anonym bruker]

Vår datter er nå 2 måneder gammel og var planlagt og ønsket. Vi gledet oss begge til hun skulle komme og vi var i syvende himmel da hun endelig så dagens lys. Vi hadde planlagt og forestilt oss hvor koselig det skulle bli i tiden fremover, men ting har ikke akkurat gått slikt som planlagt.. Min mann ble fort stresset av babyen og ble helt satt ut da hun gråt. Nå er det jo sånn at babyer gråter og gir fra seg lyder, men han påstod han trodde han skulle takle det bedre. Han ble stressa, lei seg og sint fordi hun gråt og han ikke fikk sove. Han begynte etterhvert å sove på gjesterommet og tok henne ikke om natta. Han lovet derimot å ta sin del etter arbeidstid, men da var og er alltid det første han sier når han kommer hjem "Jeg er så sliten.." Så om jeg ber ham skifte bleie, gi henne mat (får mme) el, er det enten !Ok" med et tungt sukk, eller "Men jeg er så sliten"...

 

Babyen sover lite på dagtid og er urolig på kvelden, pluss at hun våkner et par ganger om natta. Jeg får aldri tid til å sove ut, og da jeg ymtet frempå at han kunne ta henne en dag i helgene om ikke noe annet, så sier han at han er så utålmodig når hun gråter at han er redd for hva han kan gjøre med henne. Så da tør selvsagt ikke jeg overlate henne til ham så mye.. Jeg ser at han er veldig brå med henne om hun skriker, og prater dritt til henne som feks "Er du sinnsyk?" Han påstår han ikke mener det, at det bare er noe han sier, men som mamma så sårer det meg veldig...

 

Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker denne mannen så uendelig mye, men måten han håndterer det å få barn på både skuffer og skremmer meg. Hva i all verden skal jeg gjøre??

[Mamman til M&E]

Huff, stakkars deg!

Vet ikke om jeg kan gi deg noen gode råd men en trøsteklem kan du få.

Jeg tror jeg hadde flydd i flint om samboeren min sa det til nurket vårt. Han får kjeft om har sier "jada" med litt hard stemme når han gråter (og han har sluttet med det nå :-))

Høres ut som om mannen din har fått panikk eller noe, og at han trenger hjelp til å takle det. Har du foreslått at han kan snakke med en kamerat (som har barn selv) eller noe slikt?

 

Uansett, masse lykke til, håper han bedrer seg når han blir mer vant til farsrollen..............men for all del still krav til han, det er hans barn også!

[Isabella.04.10]

oi! dette hørtes ikke bra ut!! stakkars deg, kan ikke være lett! Jeg selv er gravid med min første nå, og har termin om 24 dager.. så jeg kan ikke svare på hva du kan gjøre Men det høres helt jævlig ut, og jeg har hadd mareritt om at min samboer skal bli akkurat slik.. håper ikke han blir slik, og håper det ordner seg for deg snart!

 

Har du prøvd å sette deg ned me han og fortelle hvor ille dette føles for deg? Få han til å innse at nå er han faktisk blitt pappa, og må lære seg hvordan han skal behandle barnet.. Om han MÅ bruke tid med barnet og klarer å binde seg til det.. så kanskje det blir lettere for han å se lyst på ting?

 

Håper dette ordner seg snart, for slik kan det ikke være

klem fra Anette

[GuriMalla - ♀♂♂]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jenta vår hadde kolikk de første 3,5 mnd og jeg følte det var min feil at hun var sånn. Jenta vår var akkurat som du beskriver og det er jo veldig vanlig at de er så urolige når de er helt små. De er jo helt nye her i verden og utrygg på omgivelsene. Prøv å få mannen din til å forstå at det er helt normalt at babyer er sånn.

Har dere ikke noen venner som har små barn eller har hatt baby for ikke så lenge siden? Det kan være lurt at noen prater med mannen din om dette slik at han får høre det fra noen andre enn deg. Da kan det fort virke som kritikk fra din side. Ellers ville jeg snakket med helsesøster om dette, kanskje har hun noen tips? Det kan jo være at mannen din har fått en slags reaksjon, nesten som en fødselsdepresjon, og trenger noen utenforstående å prate med.

Lykke til!! Håper det ordner seg for dere!

[Gjest Riga+hippiesnulla & piratspira]

Høres ikke ut som mannen din har takla overgangen til å bli far så godt. Det er helt vanlig å bli stressa når en ikke vet hva en skal gjøre...sånn var jeg rundt babyer og barn før jeg selv fikk snulla. Jeg takla heldigvis overgangen til å bli mamma, så jeg har ikke erfaring med denne situasjonen. Men en ting dere kan gjøre er å ta dette opp med helsestasjonen for å få tips der...jeg ville tro at de har erfaring med dette. Han må få opplæring i åssen det er å passe på babyen sin med ett steg om gangen,- han lærer jo aldri hvis han ikke får passet henne, men han kan jo risikere å få totalt sjokk hvis han må gjøre alt med engang!

 

Fødselsdepresjon kan forresten også forekomme hos menn...virker han nedstemt?

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, råd og oppmuntrende råd. Jeg har prøvd å ta det opp med ham men da tar han på seg offerrollen med en gang og sier "Alt jeg gjør er feil, jeg skal slutte å si og gjøre noe". Han blir kjempefornærmet, går ut og sutrer og sier det er ikke så lett for han heller. Alt dreier seg om han har jeg inntrykk av og jeg går på tå hev for å gjøre det behagelig for ham. Jeg har foreslått å ta det opp på helsestasjonen, men da tror han at barnevernet tar jenta vår (uansett hva jeg sier). Han påstår også at han har ingen han kan prate med om det, noe som er feil... Så derfor øser han alle sine bekymringer ovenfor meg for som han sier, "Jeg må jo få lov til å si hvordan jeg føler det" men jeg derimot, da blir det sutring...

Huff...

[mammatilpia]

Mannen din er sikkert også fortvilet, han gledet seg til å bli pappa, men så svarte det ikke til forventningene. Prøv å få han til og se de positive sidene ved babyen. Si f.eks. "Se så søt hun er, hun smiler til deg."

Forsøk også å få han til å forstå at babyen ikke gråter fordi den er slem, men fordi den er fortvilet. Kanskje han kan lære å trøste babyen istedenfor å kjefte. Prøv om du kan involvere mannen din litt er ved å diskutere når hun gråter. Si f.eks. hvorfor tror du hun gråter? Kan det være at babyen er sulten, trøtt, har vondt eller er trøtt?

Det er klart at når man er trøtt får man kortere lunte. Jeg synes det er greit at mannen sover på et annet rom når han skal opp på jobb dagen etter. Mammaen kan jo sove på dagen, sammen med babyen. Husarbeidet kan som regel vente.

[Anonym bruker]

Har prøvd det også, noen ganger fungerer det fint, andre ganger ikke. Jeg tør jo nesten ikke la ham være alene med babyen. Jeg synes det fungerer fint at han sover på et annet rom nå, men når han i tillegg jobber overtid eller går ut for å møte venner eller trene etter jobb, så blir det ekstra tungt for meg.. Håper det endrer seg når babyen blir eldre, hvis ikke ser jeg mørkt på pappapermisjonen.

[mammatilpia]

Jeg ville også gitt han en oppgave. Nå har du fortalt om det som IKKE er bra ved å bli far. Hva er positivt ved å bli far, og hva liker du ved babyen.

[Anonym bruker]

Og forresten, babyen sover kun på dagtid når vi er ute og triller, får henne ikke til å sove inne...

[mammatilpia]

Hva om du triller en kort runde til hun sovner, og så la henne fortsette å sove ute i vogna?

[Anonym bruker]

Vi har prøvd det, men i det øyeblikket vogna stopper, våkner hun...