er så lei meg

[Anonym bruker]

Jeg er ca 7 uker på vei. Samboer har fått jobb i oslo, ikke jeg. Får jeg babyen kommer vi til å ha det kjempetøft, når jeg ikke får fødselspenger. Jeg har også et ønske om å bo nærmere min mor, men det ønsker ikke sambo, pga jobben. Da ber han meg om å vokse opp. Jeg har ikke no far, og min mor og jeg er veldig nære hverandre. Hun betyr også kjempemye for meg, selv om jeg er 24 år.

 

Så i dag skulle jeg til legen for å få henvisning til sykehuset. Jeg ble helt dårlig av å gå, med tanke på hva jeg skulle gjøre. Og legesenteret hadde foresten flytta. Men jeg vet at jeg ikke vil ha dette. Det kommer til å knekke meg helt.

 

Jeg ønsker ikke å ende opp som alenemor, i hjembyen, mens han jobber i sin perfekte jobb i oslo. Han sier at om jeg tar det bort dumper han meg, og vil ikke komme til å ta kontakt med meg. Samtidig sier han at han elsker meg over alt på jord. Blir litt forvirra av det. Jeg tror heller ikke at jeg elsker han på samme måte, jeg ser ikke oss sammen for resten av livet.

 

Men jeg vet jeg ikke vil ha det. Jeg klarer ikke å knytte meg til barnet eller glede meg i det hele tatt, men det er så vanskelig å måtte gjøre alt dette helt alene.

 

Kan noen av dere komme med noen gode råd, jeg hadde blitt så glad for det!

[Gjest]

Slik jeg har forstått det så dumper han deg hvis du tar abort, altså han ønsker barnet... Hm, ikke så pent sagt av han det da men...

 

Uansett, til de økonomiske problemene... For å få permisjonspenger må du ha jobbet 6 av 10 siste måneder (er jeg ganske sikker på). Du er 7 uker på vei, man må ut i permisjon 3 uker før termin... Det blir 10 uker tilsammen, altså du har 30 uker å jobbe på. 6 mnd = 24 uker. Så hvis du skaffer deg jobb innen 6 uker vil du allikevel ha rett på permisjonspenger.

Hvis du velger å forlate mannen din og blir aleneforsørger, har du krav på en god del. husker ikke nøyaktig, men dette vet de nok inne på forumet "Snart alenemor" som er her inne på barn i magen.

Dersom du IKKE jobber i svangerskapet og bor sammen med barnefar, har du uansett rett på engangsstønaden, som er på ca 32 000. Denne får du utbetalt en stund før termin. Hvis samboeren din ikke tjener så godt vil jeg tro du har krav på andre stønader også.

 

Jeg kan ikke gi noe råd ang beholde/ikke beholde. det er et utrolig vanskelig valg, og jeg har gjort begge deler - tatt abort og beholdt. Dette er noe både du og samboeren din må finne ut av. Uansett så vil jeg si en ting til deg : jeg har møtt mange som har anret på en abort, men ingen som har angret på et barn. Så hvis du ikke er helt sikker, ville jeg ikke valgt bort barnet. Vi bor i Norge. her får du hjelp uansett, om du så må gå på sosialen.

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

det er så sant det Sauen og frøken blomkål sier!

en ting til bare; en kan aldri unskylde en abort, derfor er de som har tatt abort alltid i tvil om de gjorde det rette. Jeg snakker av erfaring, og det er vondt å leve med det. Hørres kanskje litt hardt ut, men jeg vil bare si det som det er...

Viktigeste er hva du vil, slutt å tenk på alle andre rundt deg og tenk på hva du vil, hvor du vil bu, hva vil du gjøre de neste årene?

Alenemødre klarer seg veldig fint her i norge, det har jeg mange venninner som har bevist:)

Lykke til videre!!

 

[skjotta]

nei. det er ikke alle som angrer pa en abort. jeg valgte abort fordi det var det rette for meg i min situasjon. jeg har ingen behov for a "unnskylde" aborten min heller for den saks skyld.

 

det er ett spörsmal om hva man vil. i Norge far man ökonomisk hjelp dersom man er alenemor, ja.... man har ogsa muligheten til a velge a ikke være alenemor. der er ingen skam i a önske a gi barnet sitt best mulig utgangspunkt med tanke pa to foreldre som elsker hverandre...

 

selvfölgelig er der ingen som angrer pa a ikke ta abort. det er mans eget barn det er snakk om her. man elsker barna sine, fordi de er nettop det... barna mine. man bygger opp et forhold til barnet gjennom graviditeten, og smabarnsarene. det er jo ikke mulig a angre pa et slikt mirakel?

 

men man kan angre pa situasjonen man var/er i. min mor sa alltid til min söster: "du var ikke et "önsket" barn nar du ble til. men du har ALLTID vært höyt elsket" g for meg summer det opp hele greia. samme hva situasjonen er, sa elsker man barna sine.

 

men som sagt. i Norge kan man velge dem bort. dette er ett personlig valg. noen ganger er det rett, noen ganger ikke. noen ganger angrer man, og noen ganger ikke.

 

jeg valgte a ikke bli alenemor til et barn med en lettere psykopatisk far, som jeg da ville vært bundet til for resten av livet. en mann som var voldelig mot meg, og lett kunne blitt det mot barnet og. jeg ville at, nar jeg ble mamma, sa skulle barnefaren være ved min side og vi skulle glede oss sammen over det vi hadde skapt. og jeg har fatt det na. jeg er snart 8 maneder pa vei, samboer med den snilleste mannen jeg noen gang har mött og jeg vet, at dersom jeg ikke hadde valgt abort den gangen, ville jeg ikke mött denne mannen, eller baret dette barnet.

 

i min mening, gjorde jeg det rette valget. jeg syntes det var ett fælt valg, og en tung opplevelse, men allikevel det rette. i disse dager ville barnet jeg ikke fikk fyllt 3 ar... rart a tenke pa... jeg tenker ofte pa det. spes etter at jeg ble gravid, men det er ikke anger jeg föler. sorg ja, men ikke anger.

 

men dette var meg. ditt valg blir opp til deg. du ma se pa livet ditt, hva du önsker for fremtiden. hva du önsker for deg selv, og hva du önsker for barnet ditt. snakk med familie, venner... noen du stoler pa at kan lytte til dine meninger, og respektere dine fölelser uten a pröve a trykke sine egne meninger nedover deg. og snakk med samboer. sorter ut dine fölelser for ham. dersom du ikke tror dere har en fremtid sammen, sa fortell ham dette. kanskje er han da villig til a "sloss" for a beholde deg?

 

lykke til med valgene du ma ta. jeg haper du finner ett som passer deg og din situasjon!