1-2-3

[¤ my precious ¤]

Lørdag 7. april 2007 og påskeaften. En venninne og jeg hadde laget middag sammen hjemme hos henne, og så satt vi å glanet på TV'en med en bolle med popcorn mellom oss. Jeg hadde litt vondt i magen, nesten som mageknip, og begynte etterhvert å titte på klokken hver gang det kom ett knip - det hang nemlig en klokke rett over TV'en... Etter en drøy halvtime fortalte jeg venninnen min at jeg hadde magneknip som kom med gjevne mellomrom og lurte på om det var dette som var kynnere, hun sendte en SMS til moren sin og fikk til svar at kynnere gjorde magen hard å ta på og at de kunne kjennes ubehagelige. Ettersom magen min var relativt hard å ta på hele tiden, klarte jeg ikke kjenne om det var spesielt når disse knipene kom, men tenkte at det sikkert var kynnere. Jeg hadde ikke kjent noen kynnere tidligere i svangerskapet, så jeg visste ikke hvordan det var.

 

(Helgen før hadde jeg vært til kontroll på Ullevål, for jeg syntes at jeg hadde kjent så lite liv. Etter mange undersøkelser og en UL, viste det seg at alt var som det skulle. Men junior lå veldig langt ned i bekkenet og var klar for å komme ut, så det var "fare" for fortidlig fødsel hvis jeg ikke tok det rolig fremover. Da var jeg i uke 32+5. Da jeg dro fikk jeg beskjed om å ta kontakt igjen, hvis jeg følte noe ubehag.)

 

Etter 1 times tid syntes jeg at disse knipene ble mer markante, kjente de liksom litt i korsryggen også. Minnet egentlig mer om mensensmerter nå. Etter litt om og men, klarte venninnen min å overtale meg til og ringe til føden igjen. De sa at jeg kunne komme til en sjekk. Vi dro hjem til meg først så jeg fikk hentet helsekortet mitt, så dro vi. Ettersom jeg fortsatt trodde at det var kynnere, tok jeg det ikke så alvorlig, så jeg pakket ikke med meg noen ting.

 

På Ullevål(ca. kl.22.15) ble vi mottatt av en ung og hyggelig JM, hun viste oss inn på ett undersøkelsesrom. De tok en urinprøve og så måtte jeg legge meg på sengen, hun festet to "belter" på magen min som skulle registrere juniors hjerte og sammentrekningene i magen. Slik ble jeg liggende i en halvtimes tid, kjedelig. Venninnen min satt på en stol ved siden av og fulgte nøye med, hun er også gravid ) Da JM kom tilbake for å titte på registreringene viste deg seg at det jeg trodde var kynnere, var rier. Da ble jeg vist inn på et annet rom for å ta en UL - junior var våken og lå med tommelen i munnen :-) Legen som tok UL'en sjekket også livmorhalsen og den var litt forkortet, omtrent 1 cm.(normalt er 2-3 cm.) Wæææ! Var ikke kommet lenger enn i uke 33+4, så jeg ble lagt på drypp for å prøve å stoppe riene. Venninnen min fikk en sakkosekk å ligge på og et teppe, og slik ble vi liggende å telle minuttene mellom riene. De kom omtrent hvert 5. minutt og var enda vondere nå, men fortsatt helt overkommelig. Nattens JM, en hyggelig svenske som het Maria, kom inn med gjevne mellomrom og sjekket dryppet og juniors hjertelyd. Ved 04-tiden var det fortsatt ikke noe endring, riene kom fortsatt hvert 5. minutt - de var kanskje en tanke vondere... Da beordret jeg venninnen min hjem og hun dro motvillig etter at jeg hadde lovet å ringe henne hvis det skulle skje noe, i retning fødsel. Ved 05-tiden bestemte JM at dryppet kunne taes vekk, da riene ikke stoppet. Så sjekket hun livmorhalsen og nå var det 2 cm. åpning. Jeg ble vist inn på fødestue 4 og måtte rett og slett forberede meg på at fødselen snart var igang. Ved 06-tiden kom X'en(barnefaren) og vi forberedte oss mer eller mindre på at vi hadde noen lange, kjedelige timer imøte(men da tok vi grundig feil).

 

Før vaktskiftet kom JM inn og informerte om at det ville komme en ny JM og sjekke meg når vaktskiftet og rapporteringen var overstått, mellom 07.30 og 08.00. Rett etter hun hadde gått igjen ble riene plutselig mye vondere og mer intense...klarte ikke å ligge rolig i sengen, og det var ikke pauser mellom riene lenger. Tilslutt måtte jeg "trekke i snoren"(ca. kl. 07.50)...Etter noen få, men lange minutter, kom hun JM som tok oss imot kvelden før. Jeg fortalte at det var veldig vondt nå og hun sjekket åpningen, 6 cm var det - plutselig! Hun spurte om jeg ville ha epidural og det takket jeg JA til, tvert. Hun gikk for å hente anestesilegen. Akkurat idet hun kommer tilbake kjente jeg at det begynner å presse. Kjentes som om jeg skulle bæsje på meg, ekkelt. Da skjedde ting veldig fort. X'en måtte hjelpe til med å ta av meg alle klærne og få på meg sykehusskjorten og JM la på spesielle lakner og bleier på sengen, og fant frem diverse utstyr. Så var det bare å presse. Etter 2-3 pressrier gikk vannet, som en eksplosjon, og etter 3-4 pressrier til kom nurket mitt som en rakett, tett etterfulgt av morkaken. Så aktiv fødsel(fra 4 cm. åpning og til fødselen er overstått) varte i omtrent 1 time, hvis ikke mindre. Spontanfødsel kalte JM det.

 

Kl. 08.35, søndag 8.april 2007(1. påskedag) ble lille Oliwer født - 6 uker og 4 dager for tidlig. Han var 44 cm. lang og veide 2150 gram.

 

Nå er vidunderet mitt 6 uker og 2 dager gammel.

Tankene jeg sitter med nå er at det var vondt å føde(har allerede glemt hvor vondt det faktisk var) uten noen form for smertestillende, men resultatet er verdt hver eneste tåre og smerte - uten tvil! :-)

 

Jeg stortrives hjemme med min perfekte lille sønn :-))