Noen med diagnose ADD??

[Anonym bruker]

Føler at veldig mange her inne har diagnosen AD/HD. Jenta vår på ti år har nettopp fått diagnosen ADD. Lurer på korleis andre opplever barn med ADD...Korleis hverdagen er og sånn.. Her har vi hatt et sant helv... i mange år.. spesielt i forhold til lekser og humør.Men fått veldig god hjelp etter medisinering. Er ei snill,kreativ og god jente.. men sliter med sine problem..Som dårlig sjølvtillit,usikker på egne prestasjoner,opp og ned-humør,snarsint,føler seg dum etc. Føler at dette er problemer som er kommet pga ADD`en.Vi kan gi masse positiv respons,men det "detter"ikke inn liksom.. Etter så mange år uten hjelp har vi fått problemer med å fungere normalt ilag med jenta vår.. spesielt mellom meg og ho.. Har gått mange runder med meg selv,har jeg gjort noe gærent?? Min feil?? Grått mange tårer.. Men føler at endelig er det noen som tror på problemene våre...

[nick_343393]

Har ei jente på 6 1/2 år (eldstemann) og opplever det samme med henne som du beskriver. Hun er under utredning nå.

Vi har akkurat fått tredjemann, noe som ikke akkurat har bidratt til å gjøre situasjonen enklere. Merker sjøl at jeg sliter forferdelig med mine egne følelser til henne. Ideelt sett burde jeg jo hatt varme følelser for henne, men klarer bare stable på beina sympati på gode dager. Da syns jeg synd på henne. Og på dårlige dager kjenner jeg at jeg misliker henne så intenst at det grenser mot hat. Jeg ønsker bare at hun skal forsvinne, ikke være her mer. Vi slåss og slåss dagen lang. Ørsmå detaljer kan vippe henne av pinnen (feil pålegg eller feil t-skjorte lagt fram) og hun brøler og herjer. Hun er jævlig stygg mot lillesøstera si på 3 år, banker henne, kaster henne av trampolinen og sier allting stygt til henne. Men etterpå angrer hun seg. Da kommer sjølforakten fram. Hun ser sjøl at det hun gjorde, var dumt. Men hun klarer ikke stoppe på forhånd. Det er vondt for henne å ha det sånn. Sosialt sett sliter hun, for hun er så intens at hun spiser opp de som prøver å leke med henne. Og hun nekter å ta initiativ og gå på besøk til mulige leikekamerater, er redd for å bli avvist. Hun sliter også med sjalusi, vil eie meg og misliker faren og småsøskna som tar meg fra henne.

 

 

[nick_343393]

(Fortsettelse på forrige innlegg). Som du sikkert forstår, står konfliktene tett hjemme hos oss. Helger og ferier er verst, de gruer vi oss til. I ukene går det sånn passe, for da er det skole. Det hører med til historien at hun er velfungerende på skolen, læreren ser bare konturene av det vi sliter med til daglig. Hun er blid og vennlig og konsentrert på skolen - heldigvis.

 

Heldigvis klarer jeg og mannen min å samarbeide nokså godt om jenta, men det er et problem at hun dominerer hele familien her hjemme med sine stadige raserianfall og sterke temperament. Vi kan ikke ha det sånn lenger, det kommer til å ødelegge familien viss det får fortsette.

 

Så jeg syns det høres ut som vi har mye av de samme problemene i vår familie som det du forteller om. Jeg tror det er aldeles normalt å oppleve slike reaksjoner når en har vært så presset i så mange år. Jeg håper bare at utredningen vil gå raskt og at vi får denne diagnosen sånn at vi kan få medisin som hjelper (forhåpentligvis).

 

Kan du fortelle noe mer om hvordan jenta di har forandra seg etter at hun begynte på medisiner?

[Anonym bruker]

Jenta vår er som et nytt menneske etter medisinering.. leksene,som var det største problemet er omtrent helt borte...Setter seg uten spørsmål med leksene og jobber seg fint gjennom dei,på halve tida.! Før kunne vi sitte oppi 5-6 timer med lekser..(grusomt!!)Og generelt er ho enklere å ha med å gjere... Merker VELDIG godt dei dagane ho ikkje tar medisinen...Då sliter vi igjen.. har litt lyst at ho skal slippe medisin i helger og sånn, men ser ut til at vi må gi då også. Læraren seier også at jenta er flinkare til å følge med i timen og jobber bedre. Ser faktisk ut til at sjølvtilliten har fått seg et lite boost også.. i leksesammenheng.. Så eg ser endelig lyst på framtida med jenta vår.. At ho har "sine" dager er greit , for dei er sjeldne no.. Medisinene gjør ihvertfall at jenta har det bedre med seg sjøl, og med oss.. Heile kvardagen er enklere, for ho klarer å gjere ting som blir forventa liksom.. Vi har også nettopp fått baby og grudde meg egentlig til "familiegreia" med vårt problem, men medisineringa har redda oss. Dette høres ut som DEN solskinnshistoria, hehe, vi har nok våre problem vi som andre.. MEN vi har det MASSE bedre no enn før ja... Så lykke til med utredningen.. håper virkelig at dere får hjelp!! Det er så viktig for heile familien!!

[Anonym bruker]

Såg at det vart litt feil.. hehe.. sitter ikkje 2-3 timer med lekse no altså.!!. Men ca en time! På det verste(før) kunne ho sitte i 5-6 timer... men ikkje alltid..

[nick_343393]

Takk for informasjon! Det høres ut som ting går bedre med medisin, ja. Håper og ber om det samme for oss. I ettermiddag har den store jenta mi (i et ubevokta øyeblikk, sjølsagt) prøvd å kvele søstera si. Hun tok et tau rundt halsen hennes og stramte til så hardt at treåringen har røde merker på halsen. Heldigvis kom faren til og fikk redda henne. Akkurat nå føler jeg at begeret er svært, svært nært å bli mer enn fullt, for en ting er hva hun gjør mot oss, noe annet er når hun skader søstera. Skal ta en krisetelefon til BUP i morgen og forklare dem greia. Vi må få utredning så fort som faen, for ellers kommer det til å gå liv her. Da jeg snakket med seksåringen i kveld, sier hun at hun bare har lyst å dø, at hun vil flytte fra oss og at hun ikke har lyst på småsøsken. Dette er ikke lett, nei!

[Na`is`vi`mi`]

Huff, jenta di har det nok kjempevondt inni seg... Dette høres skummelt ut.. dere må søke hjelp med en gang...jenta vår er heldigvis ikkje voldelig av seg... kan nok være småslem mot søskena sine, men ikkje sånn at det er unormalt..Tanker som at ho vil dø og sånn er vanlig hos jenter med ADD, dei sliter veldig ofte slik. Derfor synes eg det er viktig at desse jentene får hjelp FØR puberteten..Då blir ofte slike problem verre!! Ta en telefon og gi jenta di den hjelpa ho trenger så sårt... (Som også resten av familien trenger...) Nei, helt enig med deg... livet er ikkje enkelt med et barn med ADD eller ADHD, men viktig å tenke at livet FOR et ADD/ADHD-barn er ikkje enkelt heller.. Dei sliter med noe dei ikkje kan hjelpe for..

[Na`is`vi`mi`]

uuups... der forsvann anonymen gitt..hehe..jajaj... vi er opne med problemet vårt ellers.. så koffor ikke her??