Hjelp, kan noen gi råd?

[lille stjerne]

Jeg fant ut for noen dager siden at jeg er gravid. Kunne ikke tro mine egne øyne da det kom fram to streker... vi er 31 og 34 år, eier hus og er i full jobb, har hunder og vært sammen i 9 år. Han elsker barn og er klar som et egg- så langt alt vel.

Problemet er at jeg har aldri likt barn! Dette er vel som å banne i kirken, men barn har aldri interessert meg, og kan jeg, så går jeg en stor bue rundt. Jeg er vant til å ta ansvar for dyr, og tror sikkert jeg blir en ok mor, men jeg ble ikke særlig glad da jeg fant ut at jeg var gravid. Nå bare griner jeg hele tiden... skal fortelle det til sambo'n i dag, han kommer til å bli så glad! Men jeg gleder meg ikke litt engang, samtidig føler jeg et veldig ansvar for det lille livet jeg bærer under hjertet. Det er bare det at dette lukker alle dører, jeg rakk jo aldri å ta en utdannelse.. og jeg ville jo reise mye mer.. og jeg ville gifte meg FØR jeg evt. fikk barn.. nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre, jeg har ikke lyst på barn men samtidig er det litt spennende at det vokser noe inni meg som er en del av meg.

Jeg har ikk evært hos lege på sikkert 7 år, har ikke fastlege engang, vet ikke hvordan jeg finner helsestasjon, jordmor eller noe! Har heller ingen å spørre. Trodde jeg skulle bli glad hvis jeg ble gravid, men jeg synes hele greia er ekkel! Alle råd mottas med takk!

[Mammapudding]

Hei:)

 

Uff, det høres ikke ut som du har det helt lett nå. Det eneste rådet jeg kan gi deg er at du tar tiden litt til hjelp og tenker på dette. Jeg fikk helt panikk da jeg testet positivt, samtidig så var samboern helt i ekstase. Jeg bare gråt å gråt å tenkte at livet var over! Jeg var 22(har nettopp fylt 23) og hadde akkurat begynt på 3 års høyskole etter 3 år med å ikke ane hva jeg skulle gjøre med live mitt, samboer var sykemeldt og måtte lete etter et nytt yrke og økonomien var ikke helt stabil, i tillegg skulle vi flytte til en mindre leilighet med bare ett soverom og baby passet overhode ikke inn i planene! Jeg kan fortsatt gripes av panikk med tanken på å bli mor og jeg føler meg ikke klar for baby enda( er nå 28 uker på vei) men samtidig så gleder jeg meg veldig til å møte den lille som sparker i magen min, og innerst inne så tror jeg nok at det kommer til å gå helt bra:) Livet er jo ikke over selv om man får baby, jeg går fortsatt på skolen og skal fortsette med utdannelsen etter permisjonen og neste sommer skal vi ut å reise..alle tre:)

Snakk med samboern din og fortell ham hva du føler. Han kan sikkert trøste deg og hjelpe deg å finne ut av dette. Dersom du velger det ene eller det andre så er det helt opp til deg, bare du vet akkurat hva som er riktig for deg! Og om du velger å beholde barnet så kommer du helt sikkert til å bli en god mor, husk at ingen liker noen barn så godt som sine egne barn:)

 

Når det gjelder lege så kan du gå inn på Nav.no (tror jeg) og søke på ledige fastleger der du bor, da får du fastlege med en gang og bestiller deg en time hos den legen du får. Legen vil gi deg informasjon om jordmor osv, og du kan spørre om alt du lurer på.

 

Uansett, lykke til, håper alt ordner seg for deg:)

[jentebabymom]

dette går så fint så....jeg er heller ikke så begeistra for unger men når magen vokser man kjenner liv blir det en helt annen virklighet. nå er jeg den som bøyer meg over for å se på alle babyene i barnevognene.det er for mange en skrekkblandet fryd....

 

lykke til fra meg!

[mamamaren]

Min søster har samme forhold til barn som du har. For en stund siden var hun redd hun var gravid, og tok det VELDIG hardt. Hun var ikke det, og ble lettet, men jeg går med en følelse av at hun ikke vil bli mor nettopp fordi hun ikke kan fordra barn, og dermed ikke har tro på seg selv. Av oss to er det jeg som har fått "barnedosen", mens hun har fått "pensjonistdosen" (hun ELSKER pensjonister og eldre folk). Likevel er jeg overbevist om at hun kan bli en vel så god mor som meg, om ikke bedre, nettopp på grunn av hennes holdninger til barn. Høres kanskje absurd ut, men det mener jeg...

[lille stjerne]

Takk for trøst! Jeg har vært på nav.no og skal bestille time hos lege nå, lurer veldig på hvor langt jeg er på vei. Sambo'en har vært helt fantastisk, han sier han støtter meg uansett hva jeg gjør, selv om han ønsker seg barn veldig. Han er bare helt utrolig, noe som gjør at jeg føler meg som verdens største drittsekk om jeg skulle valgt abort! Jeg vet han vil stille opp 110 %. Panikken er der enda, men samtidig er jeg veldig nysgjerrig.. Og mamamaren, jeg skjønner akkurat hva du mener- for meg er dette ikke noe jeg tar lett på, men jeg ville gått løs på morsrollen med dødsforakt for å gjøre alt til beste for barnet mitt, akkurat som din søster ville gitt alt hvis hun først gikk inn for å ha barn, for vi tar det så seriøst. Sikkert altfor seriøst =)

Når begynner man å merke at man er gravid? Kvalme, magen vokser, andre ting?

[lille stjerne]

Glemte å si takk til leah eller Johannes i magen! Høres ut som du har det mye tøffere enn meg, men som du sier- det passer aldri, men går sikkert bra allikevel! Lykke til med den lille og egen familie!

[Anonym bruker]

Hei!

 

Du skriver at dette lukker alle dører,men slik ser ikke jeg på det å få barn. Tvert i mot så tror jeg at det åpner nye dører man ikke får tilgang til ellers. Kanskje vil du oppdage at du faktsik liker barn du og. Det å ikke like barn må jo oppleves som litt vanskelig.

Jeg tror ikke det passer bedre med barn senere, da kan det til og med være for sent... Fruktbarheten går jo bare nedover.

Kanskje gleden til din samboer vil smitte over på deg. Uansett så tror jeg man modnes under svangerskapet og blir mer og mer klar for barnet ettersom dagene går. Du har god tid til å venne deg til tanken og til å jobbe med deg selv i forhold til det som føles vanskelig.

Dette klarer du helt sikkert! Hvorfor skulle ikke du klare det når så mange andre gjør det?!

 

 

[amandita]

Jeg hadde heller ikke lyst, og var vel omtrent 'siste skanse' av jenteklubben.. Men, nå 39 år og termin om 3 uker.. Gulp. Tror det egentlig ikke før jeg får se det, liksom.. Har heldigvis en veldig barnevennlig mann. Jeg er ganske ubrukelig selv med barn, liker bare noen liksom. Synes ikke 'alle' automatisk er søte.. Etpar venninner har vel vært litt bekymret til tider, de har spurt 'hvilken uke er du i nå', og jeg har jo ikke fulgt særlig med, nei.. Men, fin form hele veien, bare bekkenlaus nå på slutten. Gleder meg nå, men skrekkslagen også. Det værste med graviditeten er at den tar ALTFOR lang tid, og at man ikke får spise/drikke alt man vil.. Er jo blitt bortskjemt på mine gamle dager. hiho

 

Lykke til!

[Gjest]

tror nok det er en stor forskjell på unger flest, og ungen din:) du kommer til å bli kjmepe glad og interessert i det barnet som du selv bærer frem!

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i situasjonen din jeg også. Har nettopp begynt på høyskole, noe jeg har drømt om hele livet. Nå er jeg 25 og ENDELIG i gang - og hva skjer? Graviditetstesten er positiv to uker før skolen begynner... Som om ikke det er nok ble jeg gravid i det momentet jeg møtte faren, JEG, som alltid har sagt at jeg skal kjenne han jeg får barn med i årevis først... Og her sitter jeg altså, to måneder på vei med en fremmed.

 

Selv om jeg er glad i barn har jeg alltid planlagt å vente til jeg er 30, fordi jeg synes det å bli mor virker som et helt overveldende ansvar, og jeg ville gjerne være helt sikker på at jeg var ferdig med å være ung og uansvarlig først. Ikke har jeg reist nok enda heller. Nå må jeg nok vente med å backpacke til jeg er femti.

 

Trenger jeg å si at jeg blir grepet av panikk innimellom?

 

Men det som er så rart er at vi begge gleder oss noe helt vilt til barnet vårt kommer. Han lengter etter å bli far, og jeg kjenner at jeg vil gjøre alt for barnet mitt, har allerede fått tilpasset studiene slik at det blir best mulig mht graviditeten. Når jeg klaget over at jeg ikke har reist nok sa han at vi kan jo reise, vi tre. Og reaksjonen vår da vi så at testen var positiv... Begge ble så glade, vi smilte fra øre til øre begge to. Det var nesten litt flaut

 

Så jeg tror det skal gå bra, selv om det ikke var planlagt, og selv om det forandrer planene mine, og selv om jeg sikkert kommer til å bli grepet av panikk igjen - så gleder jeg meg til å bli mamma!

 

Ønsker dere andre lykke til!

[mrss83]

Jeg er heller ikke noen stor fan av barn, Har aldri vært en sånn som synes babyer er topp, barn er ok men først ved 8-9år alderen har jeg tenkt. men men ting forandrer seg. Med en gang skjønte jeg ikke at jeg var gravid, men 3 positive tester sa at jeg var det. først nå 17+6 at jeg skjønner at det er et barn, så det jo på ul! og frem til nå har jeg vært konstant redd! redd for å bli mor, redd for å ikke være bra nok, redd for å ikke like det... men nå går det kjempe bra! morsfølelsen sniker seg nok innpå deg også etter hvert! Og utdannelse skal jeg få til selv med barn!

 

Lykke til, du blir sikkert en bra mamma!

[Anonym bruker]

Jeg hadde planer...

Gikk allmennefag sisteåret da jeg fant ut at jeg var gravid. Ble sjokkert!

Jeg som hadde planlagt alt...jeg skulle fullføre videregående, sykepleierstudiet. Ha hus og fast jobb, plus samboer...

Når jeg ble gravid var det nettopp blitt slutt mellom meg å kjæresten min fordi han hadde vært utro. Flotte greier!

Men nå er babyen min 6 mnd snart og vi har det så fint at!

Det beste som har hendt meg og angrer ingening. Er 20 år så tar meg et friår og så skal jeg gå videre på skole:)

[Svins&Småsvansene]

Hehe, kjenner meg så fullstendig igjen lille stjerne!

Jeg er akkurat som deg: har vel skiftet en eneste bleie i hele mitt liv (høyst motvillig, og jeg tviler på at den stakkars ungen beholdt bleia på den natta hehe) og har alltid vært mer interessert i dyr enn barn (hele tre katter her i huset:). Nå, i en alder av 26, og med en mann på 35 som er superklar for papparollen, har tanken på barn jammen sneket seg innpå meg også.

 

Så her blir det muligens prøving fra mai-juni av..skumle greier hehe. men jeg tror absolutt vi "dyremennesker" blir veldig gode mødre jeg! Og merker jeg kjenner meg igjen i det med at skal jeg først ha barn, skal jeg lese så og si samtlige bøker om emnet, og være svææært godt forberedt:) Men jeg tenker som så at det er da alltids verre folk enn meg som har klart dette, og under dårligere forutsetninger, så dette skal nok gå.. Gratulerer, og lykke til så lenge!