min fødselshistorie ( ikke noen solskinnshistorie)

[oktoberbaby :)]

 

Tenkte at jeg skulle prøve å skrive litt om min siste fødsel, siden det nå nermer seg med nr 3.

 

Våknet lørdags morgen med små rier. Tenkte at det endelig var startet. Meste parten av dagen gikk rimelig greit, men så begynnte riene å komme veldig tett, og det gjorde veldig vondt.

 

I samråd med sykehuset kjørte vi dit i 20 tiden om kvelden, da jeg kom dit hadde jeg bare 3 cm åpning, men riene var veldig tett og kraftig, så de mente det ikke var vits i å reise hjem igjen.

 

Tiden gikk og riene ble bare verre og verre, da kl ble 04 hadde jeg bare 5 cm åpning, det gikk så tregt. Klokken gikk og plutselig i 08 tiden om morgenen stoppet riene. Alt sto fint til med min lille prinsesse, så de valgte å vente en stund å se om det startet igjen av seg selv.

 

Men den gang ei. Kl 20.00 fikk jeg drypp. Riene startet sakte og sikkert å bygge seg opp igjen, men det gikk ikke så fort da. Kl 10.00 sa endelig jordmora at jeg kunne få presse.

 

Da gikk alt gale. Hadde en normal pressrie, men i pausen ble jeg svært svimmel, Jordmora ba meg snu meg over på siden, for å få puste lettere, men det eneste jeg klarte å si puste. Fikk akutt respirasjonsstopp. ( min samboer har fortalt meg at jeg ble helt blå og det kom skum ut av munnen min). Min samboer ble jaget ut på gangen, og leger kom løpende til fra alle kanter.

Jeg hadde fått fostervannsemboli ( fostervannet var kommet over i blodomløpet, så jeg fikk blodpropp i lungen.) og DIC.

 

Jeg blødde veldig mye, og de måtte få prinsessen vår ut. En lege tok tak i henne og dro, mens en la seg på magen min å presset henne nedover.( glad jeg ikke kjente dette). Hun ble født kl 11 13 og var helt frisk og fin.

 

Men så startet arbeidet med meg. De klarte ikke å stoppe blodningen, . Hver gang de prøvde å sy sprengte det bare ut og såret ble større.De valgte da å lage en tamponade. De fyllte da livmoren med bandasje, slik at det ble press på sårer, og etter hvert klarte de å få kontroll over blødningen, og da hadde jeg fått 9 enheter med blod.

 

Kvelden etter våknet jeg opp fra koma ( var da blitt flyttet til intensivavdelingen) hadde enorme smerter, men det eneste jeg tenkte på var min lille jent,etter mye trygling fikk jeg besøk av min lille prinsesse. Tåren bare strømmet på da jeg så henne. Hun var så nydelig.Senere fikk jeg også snakke med legene, som sa til meg at det var et under at jeg overlevde dette.

 

De neste par dagene gikk til mye soving, Var veldig sliten, og gikk på mye smertestillende, så jeg tror ikke jeg var våken så veldig mye.

 

Etter to dager på intensiven ble jeg endelig flyttet til barselavdelingen, men før dette måtte de fjerne tamponaden fra livmoren min. Fikk enorme mengder smertestillende før de startet, men jeg ante ikke at det kunne gjøre så vont. De dro ut meter på meter, med bandasje. Jeg skrek av smerte. Men all den smerten ble glemt da jeg fikk komme opp til barselavdelingen.

 

Der sto min samboer og min eldste datter å ventet på meg, og all smert var glemt. Var bare så glad for å få¨holde rundt mine to jenter igjen.

 

Etter 15 dager fikk jeg endelig reise hjem. Følte at ting ble litt letter. Klarte til og med å gå ut til toalettet alene(hurra). Men etter en stund fikk jeg veldig mye vondt i underliver fikk kontroll på sykehuset, og som jeg hadde mistenkt hadde hele underlivet mitt grodd igjen. Tilsammen har jeg vært igjennom 8 operasjoner i underlivet, for å gjøre det så normalt som mulig igjen, og det var noen tøffe år med mye smerter, men jeg tror at smertene fra denne opplevelsen, har gjort meg mye sterkere, og jeg setter mye større pris på livet nå.

 

Nå venter jeg da nr 3 i oktober, men denne gangen har jeg planlagt ks, slik at jeg skal slippe å engste meg, og full oppfølging fra kk.Men kan ikke si at denne opplevelsen ikke engster meg litt.

 

 

[bambi på isen]

Dette var en tøff fødsel, du er jammen sterk som går gjennom dette en gang til. Håper alt blir bedre med keisersnitt!!!

 

 

MASSE LYKKE TIL:-)

[sept07+okt12]

Lykke til og stå på håper alt går bra for deg denne gangen;)

[maria_81]

Hei hei..

 

D ska æ sei va litt av en fødsel. Sett her å tørke tåra.. Men kor bra at du kan bi gravid igjen å at du tørr.. Må bare sei at du må være beintøff..

 

Trudde at æ hadde d ille, men ikke i forhold te dæg..

 

Kjempe masse lykke te..

 

[OhMyGod!!!]

fy f*en for en fødsel da herregud.......helt i sjokk jeg da! men heldigvis ikke avskrekket da men likevel, må ha vært en traume for samboeren din å da stakkar.... godt at du kom deg gjennom det helskinnet ( etter forholdene) å vil ha en til:) kjempe lykke til, blir spennende å se:) går nok bra denne gangen med ks og tett oppfølging:)

[mammaen til skatten]

oi... jeg sitter her og gråter jeg.... For en opplevelse, på godt og vondt. Du er sterk!

[marihøne]

herlighet, du er tøff! Som tør gå gjennom en til fødsel!!! Det er godt å lese at du tør--lykke til! Det er jammen mye man går gjennom for ungene sine, men så er det verdt det som regel...ufff, og jeg som akker meg over bekkenløsning og brystbetennelse som egt. ikke er noe farlig for ungene...

[maraliso]

Kjenner igjen historien desverre.Fra meg en annen som overlevde fostervannsemboli i 2008 og fikk en herlig sønn.Mitt 3 barn:) Håper det gikk bra med med den siste du skrev om her:)

[Iris93]

[quote name=oktoberbaby ' timestamp='1179745487' post='9358021] Tenkte at jeg skulle prøve å skrive litt om min siste fødsel, siden det nå nermer seg med nr 3.Våknet lørdags morgen med små rier. Tenkte at det endelig var startet. Meste parten av dagen gikk rimelig greit, men så begynnte riene å komme veldig tett, og det gjorde veldig vondt.I samråd med sykehuset kjørte vi dit i 20 tiden om kvelden, da jeg kom dit hadde jeg bare 3 cm åpning, men riene var veldig tett og kraftig, så de mente det ikke var vits i å reise hjem igjen.Tiden gikk og riene ble bare verre og verre, da kl ble 04 hadde jeg bare 5 cm åpning, det gikk så tregt. Klokken gikk og plutselig i 08 tiden om morgenen stoppet riene. Alt sto fint til med min lille prinsesse, så de valgte å vente en stund å se om det startet igjen av seg selv.Men den gang ei. Kl 20.00 fikk jeg drypp. Riene startet sakte og sikkert å bygge seg opp igjen, men det gikk ikke så fort da. Kl 10.00 sa endelig jordmora at jeg kunne få presse. Da gikk alt gale. Hadde en normal pressrie, men i pausen ble jeg svært svimmel, Jordmora ba meg snu meg over på siden, for å få puste lettere, men det eneste jeg klarte å si puste. Fikk akutt respirasjonsstopp. ( min samboer har fortalt meg at jeg ble helt blå og det kom skum ut av munnen min). Min samboer ble jaget ut på gangen, og leger kom løpende til fra alle kanter.Jeg hadde fått fostervannsemboli ( fostervannet var kommet over i blodomløpet, så jeg fikk blodpropp i lungen.) og DIC.Jeg blødde veldig mye, og de måtte få prinsessen vår ut. En lege tok tak i henne og dro, mens en la seg på magen min å presset henne nedover.( glad jeg ikke kjente dette). Hun ble født kl 11 13 og var helt frisk og fin.Men så startet arbeidet med meg. De klarte ikke å stoppe blodningen, . Hver gang de prøvde å sy sprengte det bare ut og såret ble større.De valgte da å lage en tamponade. De fyllte da livmoren med bandasje, slik at det ble press på sårer, og etter hvert klarte de å få kontroll over blødningen, og da hadde jeg fått 9 enheter med blod. Kvelden etter våknet jeg opp fra koma ( var da blitt flyttet til intensivavdelingen) hadde enorme smerter, men det eneste jeg tenkte på var min lille jent,etter mye trygling fikk jeg besøk av min lille prinsesse. Tåren bare strømmet på da jeg så henne. Hun var så nydelig.Senere fikk jeg også snakke med legene, som sa til meg at det var et under at jeg overlevde dette. De neste par dagene gikk til mye soving, Var veldig sliten, og gikk på mye smertestillende, så jeg tror ikke jeg var våken så veldig mye.Etter to dager på intensiven ble jeg endelig flyttet til barselavdelingen, men før dette måtte de fjerne tamponaden fra livmoren min. Fikk enorme mengder smertestillende før de startet, men jeg ante ikke at det kunne gjøre så vont. De dro ut meter på meter, med bandasje. Jeg skrek av smerte. Men all den smerten ble glemt da jeg fikk komme opp til barselavdelingen.Der sto min samboer og min eldste datter å ventet på meg, og all smert var glemt. Var bare så glad for å få¨holde rundt mine to jenter igjen.Etter 15 dager fikk jeg endelig reise hjem. Følte at ting ble litt letter. Klarte til og med å gå ut til toalettet alene(hurra). Men etter en stund fikk jeg veldig mye vondt i underliver fikk kontroll på sykehuset, og som jeg hadde mistenkt hadde hele underlivet mitt grodd igjen. Tilsammen har jeg vært igjennom 8 operasjoner i underlivet, for å gjøre det så normalt som mulig igjen, og det var noen tøffe år med mye smerter, men jeg tror at smertene fra denne opplevelsen, har gjort meg mye sterkere, og jeg setter mye større pris på livet nå.Nå venter jeg da nr 3 i oktober, men denne gangen har jeg planlagt ks, slik at jeg skal slippe å engste meg, og full oppfølging fra kk.Men kan ikke si at denne opplevelsen ikke engster meg litt.

 

huff...helt på gråten jeg... veldig Sterkt å lese..!