Min erfaring

[Anonym bruker]

Jeg var 16 år og gravid. Min første reaksjon var at jeg ville ha barnet, og jeg regnet med at barnefaren ville det sammen da han var en god del eldre enn meg. Men der tok jeg feil, jeg ble dumpa og han hadde allerede funnet seg ny kjæreste. Sjokket over hans handlemåte gjorde at jeg ble helt i villrede. Jeg snakket med min eldre søster, som overtalte meg til abort. Jeg var over to mnd på vei så nå gikk ting fort. Jeg rakk ikke tenke på noe før jeg lå på sykehuset.

 

Jeg var jo så ung, og ingen snakket med meg om det som skulle skje. Ingen lege eller sykepleier så hvor vanskelig jeg hadde det. Jeg ble bare undersøkt, de tok ultralyd som jeg ikke fikk se, men lege og sykepleier diskuterte ganske brutalt mens jeg hørte på. Det var et guttefoster. Så fikk jeg en stikkpille og ble trillet inn på et rom med tre andre jenter, de hadde alle kjærestene sine med seg, jeg lå alene.

 

Jeg lå hele tiden og tenkte på at jeg ikke ønsket å gjennomføre, men jeg trodde at når jeg først var kommet så langt, måtte jeg stå løpet ut. Vi ble hentet på løpende bånd. Jeg fikk narkose, og da jeg våknet var det hele over. Jeg spurte en sykepleier om det var over og hun strøk meg varsomt over kinnet og sa at det var det. Hun var den første som viste meg litt medmenneskelighet oppi det hele.

 

Så ble jeg trillet tilbake på rommet med de andre jentene. Jeg var kjempedårlig og kasta opp i ett sett og svetten rant. Ingen kom og så til meg så jeg måtte be en av guttene som var der om han kunne hente en våt klut til meg. Jeg var så dårlig at jeg ikke klarte holde kluten selv så han vasket meg i ansiktet flere ganger.

 

Slik gikk noen timer. De andre jentene dro ut lenge før meg, men når jeg sluttet å kaste opp ble jeg sendt på dør. Aldri i livet har jeg følt meg så tom og ensom. Jeg sjanglet avgårde og kom meg hjem.

 

Men nå begynte marerittet for alvor. Jeg fikk store psykiske problemer, men turte ikke snakke med noen om hva jeg slet med. Det skulle gå over ti år før jeg fikk fred med meg selv etter aborten. Hvert eneste år rundt tiden for terminen, fikk jeg problemer. Og når han egentlig skulle begynt på skolen. Jeg klarte ikke høre ordet abort, langt mindre se eller høre debatter på radio/tv.

 

Det gikk bare fire år før jeg fikk barn igjen, men likevel slet jeg i mange år med ettervirkningen. Kanskje hadde det gått bedre om noen hadde snakket med meg? Jeg var jo bare 16 år. Dette er nå mange år siden og jeg er blitt sterkere. Men abort kommer aldri mer på tale. Det takler jeg ikke.

 

Jeg føler med alle dere som er i en situasjon der dere skal ta en avgjørelse abort/ikke abort. Jeg dømmer ikke noen, men min historie er til ettertanke. slik kan det gå. . Snakk med noen og ikke gjør som meg og legg lokk på følelsene. Da blir det bare enda vondere og vanskeligere.

 

Klem og varme tanker til alle dere som har det vanskelig.

[M&K+Påsan <3]

Herregud .. Sitter her å gråter som bare det !! Vet ikke helt hva jeg

skal si. Håper dette innlegge hjelper mange, å at man tenker seg

om, snakker om det og klarer og åpne seg for noen. Ingen burde ha

det slik, bli behandlet slik du gjorde ! Både du og andre som har

opplevd det samme, dere har all min medfølelse ! Takk for innlegget!