Jeg mistet min lille

[Jordbæret <3]

Tilbake på jobb igjen etter ei uke sykemelding. Det er akkurat ei uke siden jeg mista babyen min. Det var helt udramatisk og smertefritt, fosteret bare døde og jeg fikk det fjernet på sykehuset. Jeg har blødd lite, men jeg er i veldig dårlig form. Føler meg slapp og energiløs. Kanskje vanlig det.

 

Hadde aldri i livet trodd at det skulle være ei slik psykisk påkjenning å miste så tidlig i svangerskapet. Utenpå viser jeg ikke noe, men inni meg har jeg en vond klump av sorg. Jeg orker ikke snakke om det med noen. Det føles enklere å skrive det her.

 

Jeg var 11 uker på vei, lenger kom jeg ikke. Vi så den lille på ultralyden, den var stor og fin, jeg kunne se både hodet, kroppen og beina, men armene så vi ikke, de lå kanskje inntil kroppen. Legen snakket og forklarte hva han så etter; ”og så ser vi etter hjerteaktivitet, på et slikt stort foster skal vi se det med en gang…”, jeg håpet så at han skulle si at der ser vi hjertet og alt er i orden, men fortsettelsen var ikke slik, men slik; ”…men dessverre, her er det ikke liv. Det er ingen vits i å lete mer…” Jeg ble så lei meg, og jeg så at samboeren min fikk tårer i øynene. Vi fikk med oss et bilde av fosteret som vi skulle ta med oss til innleggelsen. Det var vanskelig å levere bildet fra seg, det var liksom det eneste minnet vi hadde igjen etter et lite liv.

 

Men det kommer forhåpentligvis flere liv, vi satser på å bli gravide igjen så snart som mulig. Vi må bare se framover og ikke dvele ved det som har skjedd.

 

[Frøya79 - dobbel glede :-)]

Dette var trist å lese. Jeg føler med deg! Håper du blir raskt gravid igjen. Lykke til!

[Feliz31]

huff, dette var ikke kjekt. Trøsteklem til dere.

[Gjest]

dette er trist! dere får ha lykke til videre...

[Anonym bruker]

Jeg føler så veldig med deg:( Har nylig hatt en MA selv. Har ikke fått time på sykehuset enda, men er grusomt å vite at man går med noe dødt inne i seg. Lykke til videre!!

[Måånestråle]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, Aurora. Jeg hadde nettopp startet på min 10. uke når vi var på ultralyd, og da hadde vår lille vært død i et par-tre dager. Vi ante ingenting på forhånd, og jeg hadde ikke hatt vondt eller blødd eller noe. Så sjokket var stort når legen sa at han ikke fant hjerteaktivitet. Jeg syntes babyen min var så innmari fin på ultralyden, og det var forferdelig trist, men utad sa jeg ting som "det er jo veldig vanlig å miste" osv osv. Og det ER jo det, men det er jo ikke noe en har lyst til å oppleve selv...

 

Dette var i slutten av mars, og nå holder jeg til inne på BliGravid, men titter innom 1.trim av og til. Jeg begynner å bli klar for å bli gravid igjen, og gruegleder meg til det skjer. Det blir litt skummelt fordi det gikk som det gikk forrige gang, men det blir jo hyggelig og spennende også. Det må jo gå bra til slutt!

 

Jeg ønsker deg lykke til videre, Aurora. Det blir vår tur snart!

Stor trøsteklem fra

[har4barn]

Jeg skjønner godt hva du går gjennom. Fikk en lignende beskjed som du, bare at jeg var litt lenger (på ul i uke 18). Man får liksom sjokk og blir iskald. Mange drømmer og håp går i knas. Jeg håper du har en mann (og kanskje andre) som kan gi deg trøst framover. Det blir heldigvis bedre etter som tiden går.

 

Vi er flere inne på Bli gravid som har opplevd det samme som deg, og jeg synes i hvert fall det gir meg mye. Håper at du får en fin tid når du igjen velger å prøve på nytt. Vi valgte å begynne å prøve med en gang, for følte at det var det som ville hjelpe mest - å tenke framover.

Ta deg tid til å sørge.

 

Ønsker deg lykke til videre.

 

 

[april d.]

Jeg er så lei meg for at dette skjedde med dere. Da jeg mistet i uke seks kjente jeg at jeg på et vis ville finne årsaken til hvorfor det skjedde, men måtte bare akseptere at dette er en del av livet. Håpet er at dere kan bli gravide igjen om ikke så lenge.

 

Klem

[KlemC 3småUnder3år]

Ufh... så trist å lese... fikk tårer i øynene jeg....

Håper du kommer snart tilbake !!

 

Krysser fingrene for deg og din mann xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

[mor til2 snart3]

Kjære deg! Jeg føler så med deg,vet hvor vondt du har det. Og det vil du nok desverre ha lenge. Har selv mistet i uke 12. Men det er 4 år siden og jeg ble raskt gravid igjenn, gullet jeg fikk etterpå er 3 år nå.Og nå venter jeg desember barn, men er fortsatt engstelig. Syns det virker som det er så mange det går galt med. Det er så menge tanker som farer rundt i hodet når det går galt. så mange spørsmål en aldri vil få svar på.Selv om en alltid vil ha et barn for" lite", må en være possitiv. Livet er skjørt. Gled deg til neste gang testen blir possitiv, du vil sette så uendelig stor pris på det. LYKKE TIL

[mamma til 2 små:=)]

Off jeg vett det er jævlig:=( Jeg ble også overrasket av hvor tungt jeg tok det å miste i uke 8 for 10mnd siden....Det er jo babyen min liksom selv om den var liten.Syns andre var så kalde jeg..!!!

 

LYKKE TIL VIDERE!!!!!

[Jordbæret <3]

Takk for varme og omtanke. Det er litt rart, men jeg har følt stor trøst i å lese hva dere, helt fremmede mennesker, har skrevet. Jeg, som vanligvis har veldig lett for å snakke om følelser, får ikke til å snakke om akkurat dette med mine nærmeste, men jeg føler at jeg må få det ut på et vis. Da var det godt å skrive om det her. Det er ikke mange steder man kan møte så mange som har opplevd akkurat det samme, og som forstår hva jeg føler. Min søster har opplevd det samme, men hun påstår at hun bare var glad til. Og da kan hun ikke forstå at jeg sørger over å ha mistet.

Vi prøver igjen. Jeg har vært veldig sliten denne uka, og er for så vidt veldig trøtt hele tia, men jeg merker at kroppen begynner å komme seg igjen. Ikke minst er sexlysten tilbake for fullt. Jeg håper at jeg ikke må vente så lenge før jeg tester positivt igjen.

 

Takk for trøstende ord!

Det har hjulpet meg mye.