Kan dere gi noen råd om hvordan jeg kan være en god venn?

[~Vimsemor~]

Kan jeg lure inn et spørsmål til dere?

 

Jeg har en nær venninne som er IVF-prøver. De har en gutt på snart 5 (som også ble unnfanget ved IVF), og har siden forøkt en rekke ganger på å få til et lite søsken. Det har vært en hel masse skuffelser de siste 4 årene, og de er for lengst ferdige med det tilbudet det offentlige kan by på. Min venninne er ganske åpen overfor meg og min familie, og gir ofte hint om hvor de er i prosessen. Men jeg opplever at savnet etter et barn til er et sårt tema som preger mye av hverdagen.

 

Men nå har jeg blitt gravid, og er kommet så langt at det synes. Jeg fortalt henne det med en gang (hun var den første som fikk vite) ettersom de har vært så åpne overfor oss. Men synes at dette er veldig vanskelig.

 

Spørsmålet mitt er om dere har noen råd om hvordan jeg best kan være en god venn. Er det greit å spørre om hvordan det går, eller er det mest hensynsfullt å la henne fortelle når hun ønsker å dele? Jeg vil så inderlig gjerne hjelpe, og ønsker jo ikke å virke verken nysgjerrig ved å spørre eller ufølsom ved å late som ingenting. Og skal jeg snakke om mitt svangerskap? Eller styre unna det temaet? Er det noe jeg kan gjøre for henne?

 

Er så rådvill...

 

 

[Gjest]

Heisan!

 

Du høres ut som en flott venn og ha:o)

Jeg har/har hatt to gravide venninner. Begge to vet at vi plages med og få barn. Hun ene vet at vi skal gjennom ED i august.

De har begge vært veldig åpne mot meg, og sagt at de synes det er vanskelig, og at de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til meg. Hva de skal si, og hva de skal gjøre. Synes det er helt fantastisk at de kan si dette direkte til meg, og la meg legge løpet for hva jeg føler er greit.

Fordi jeg er en av de første som har fått vite om graviditeten, og dette ikke er noe de har "holdt skjult" for meg for og skåne meg, men noe de gjerne deler, så har jeg et veldig ok forhold til det. Jeg gleder meg til og snakke om det, og jeg har vært så utrolig heldig og få være med på en av ultralydene nå nettopp. Så mitt råd til deg er; vær åpen, si at det er vanskelig og vite hva du skal si og hva du skal gjøre. Dette har hvertfall hjulpet meg utrolig:o)

 

Lykke til med svangerskapet:o)

[Kick80]

Jeg synes du skal si akkurat det du har sagt her til venninnen din. Fortell henne hva du føler, og si at du ikke helt vet hva hun synes det er greit at dere snakker om.

 

Det er ikke lett å være sliter/barnløs når alle rundt blir gravide. For min egen del er det lettere å takle enkelte personers graviditet enn andres. Det høres litt merkelig ut, kanskje, men sånn er det. Det kan også gå litt opp og ned hva jeg er komfortabel med å snakke om. Det kan hende at venninna di synes det er greit å snakke om ditt svangerskap én gang, men ikke neste gang. Det kan ha med hennes dagsform å gjøre. Hvis du ønsker å ta hensyn til hennes følelser, så synes jeg du skal trå varsomt og ikke presse på med for mye om ditt svangerskap til å begynne med. Se om hun synes det er greit å snakke om det der og da, og hvis ikke, så skift tema. Og ikke bli sur på henne dersom hun viser lite interesse i svangerskapet ditt. Hun føler seg sikkert dum selv dersom hun ikke klarer å vise glede på dine vegne. Men det er jo ikke noe hun kan kontrollere. Hvis dere er gode venninner, så regner jeg med at hun er glad på dine vegne, men hun vil kanskje også kjenne seg sjalu, lei seg eller "mislykket" i forhold til deg noen ganger.

 

Men mitt beste råd er at du snakker med henne og lar henne få lufte sine tanker. Fortell henne også at hun kan si ifra dersom hun senere forandrer mening. Kanskje hun synes det er greit å snakke om ting nå, men ikke rett etter et mislykket IVF-forsøk? Synes det er kjempefint at du vil ta hensyn til venninna di! :-) Lykke til!

[Storkfrøken69]

Hei

 

Jeg ble gravid for et år siden, men mistet. Jeg har etter det forsøkt flere ganger. Etter jul, var det en venninne som plutselig ble veldig fjern for meg. Etter 7 uker uten å treffes (uvanlig) ringte hun og fortalte at hun var gravid. Hun nevnte ingenting om at hun gruet seg til å fortelle det, men jeg hørte det selvfølgelig på stemmen hennes.

Jeg må innrømme at jeg ble veldig skuffet over at hun hadde ventet så lenge med å fortelle det til meg. jeg er nemlig ganske sikker på at hun hadde forttalt det om jeg ikke var i den situasjonen jeg er.

 

Jeg synes det var genialt av deg å fortelle det til venninnen din først. På den måten føler hun seg spesiell i din graviditet.

 

Min venninne har fortsatt valgt å holde en viss distanse. Det er vanskelig. Særlig fordi hun var meget nær i mitt barneprosjekt før hun ble gravid selv.

 

Mitt råd er å være like åpne som dere alltid har vært )

 

Lykke til begge to!

[snøfilla - mamma til 2]

Jeg er veldig enig i mye av Kick80 skriver her. Det handler faktisk om dagsformen min og hvem det er som er gravid. Klarer f.eks. å glede meg mer med dem som venter nr. 1 enn nr. 2, og er selvfølgelig med glad for sliter-venninner som får det til til slutt. Men enkelte dager fikser jeg ikke gravide venninner i det hele tatt, og selv om jeg følte meg både teit og slem i begynnelsen klarer jeg å akseptere meg som den jeg er nå, med mine "mørke" sider også. Noen kjøper jeg baby-gave til av ren plikt, mens andre synes jeg det er hyggelig å handle til osv.

 

De gravide venninnene jeg setter mest pris på er dem som fremdeles kan gjøre ting på "mine" premisser også, som å stikke på café eller kino. De som bare skal sitte hjemme og stryke seg over magen og vente på den stoooooooore dagen har jeg mer problemer med. Det samme skjer når babyen kommer. De som ikke klarer å gjøre ting uten babyen sin lenger mister jeg etter hvert kontakten med, mens de som lar pappaen ta ansvar noen timer for å møte meg for en kaffe eller et glasse vin uten baby gir meg glede.

 

Håper du klarer å at vare på venninnen din oppi all lykken du selv føler. Å være ufrivillig barnløs er helvete på jord, og selv om du virker empatisk tror jeg faktisk ikke du kan sette deg inne i hvor vondt det er. Men at du prøver er bedre enn ingenting:-)

 

Hilsen