Voksen tid og det å gå i fra barnet.

[mamma tiL 1stor+2små]

Der er en ting jeg ikke skjønner,jeg skriver ikke dette for å lage lang krangel av det,så jeg kommer ikke til å gidde det,men der er noe jeg lurer på.

 

Folk her inne spør om en synes det er for tidlig å gå i fra babyen sin på overnatting,ja,noen spør om dette helt fra babyen er 1 mnd andre 2 mnd osv.Når folk spør om det,så skriver jeg hva jeg har lest.

 

Du skal regne månder på barnet på hvor langt tid du kan være borte fra det.Når det er fire månder kan du dobble tiden.Altså

 

1 mnd = 1time

2 mnd =2timer

3mnd= 3 timer

4mnd= 8 timer

5mnd= 10 timer

6mnd= (12 time) altså barnet kan ha en liten overnatting,levers på kvelden og hentes på morgene,dette vil nok overstige 12 timer,men på å ikke la det bli så mye mer.Barnet skal ikke ha vært våken i mange timer før det blir hentet

12 mnd= en helgeovernatting.

 

Dette fordi babyer har ikke evnen til å forstå at omsorgpersonen kommer tilbake og kan gå i i depresjon.Dette kan fungere slik at babye blir ekstra glad og fonøyd,for å holde på den omsorgpersonen de midlirtidig har,eller de kan skrike og hyle i sorg over omsorgspersonne de pleier å ha er borte,eller de kan trekke seg inn i seg selv.Denne depresjonen kan også dras videre med i livet og en kan bli deprimert uten at en helt forstår samenhengen i eldre aldra.

 

Dette er jo ikke 100% sikkerhet at barnet får en depresjon,men en har jo ingen garanti for dette.

 

Når jeg skriver dette,så er det mange som mener at dette er hysteri (noe jeg føler at det blir,for dette passer ikke mange å må ta slike hensyn til babyen sin,de skal helst få lov til å farte slik som før)

 

Andre igjen skriker opp om kvalitetstid med mor og far og at det ikke er rart at så mange småbarns foreldre går fra hverandre,hvis en skal følge det jeg har satt opp over,for en trenger tid til seg og kjæresten.

 

Jeg er helt enig at en skal sette av tid til seg og sin kjære,det er viktig,men det får da være måte på.

 

Dere som sier at dere trenger tid med kjærstene,når bayen de refere til er 1 og 2 mnd og vil ha dem på overnatting og blir provosert at av at jeg legger ut at de ikke bør gjøre det,trenger dere virkelig barnefri en natt pr mnd for at forholde skal vare??? Kan det ikke bare være nok å gå ut å ta seg et bedre måltid med den en elsker og sitte å småprate. Når barnet er 3 mnd kan en tross alt være borte tre timer,kan greie et bedre måltid på det og nå barnet da er blitt 4 mnd kan de faktisk være borte fra omsorgperson i 8 tiimer og det burde i alle fall holde til en matbit.

 

Hvis dere trenger en barnefri natt/helg i måndene,hvordan vil da det gå,hvis dere ikke får barnepass en måned,eller hvis ikke økonomie tilsier at dere kan reise bort på det dere måtte ønske,eller ha økonomi til å gå ut å spise,hvis dette skjer i et par månder,ryker forholdet da???

 

NEI,jeg mener har en satt et barn til verden,så får en ta ansvar for det.En kan ikke bare slenge det i krok til noen andre og si,jeg tror ikke på slike ting som går i mot meg jeg.Det er bare snakk om noen få månder så kan du ta deg en tur på byen med god samvittighet.

 

En annen ting,jeg klarer ikke med mitt vett og forstand og forstå at folk ønsker seg bort fra sin lille nyfødte baby heller.At de ikke har så mors og fars følelse for den at de ikke klarer å rivløse seg de første måndene.

 

Noen andre igjen prøver å dekke over at de stikker i fra babyen med å si til seg selv "det er verre for h*m enn for meg" Det er bare det at når de er helt små,så stemmer ikke dette.

 

Nå tror jeg at jeg har fått sagt det jeg ville i denne sammenheng.

[Sessa ruger igjen...]

Vet du ikke vil starte krangel, så la meg derfor bare kommentere tråden din og komme med min mening...

 

Er enig med deg at livet blir anderledes og at det må man akseptere når man har fått barn, men når det er sagt så vet du jo ingen ting om hvordan andre har og føler det når de nettopp er blitt foreldre... du kan jo prøve å tenke deg tilbake til da du fikk førstemann... Det er ikke lett når livet plutselig er snudd på hodet.

Vi har et veldig godt forhold, men med kolikk unge var det ingenting jeg savnet mer enn litt tid med mannen min alene... uten barn.... Uansett hvor søt hun var så klarte jeg ikke helt å akseptere at denne skrikerungen (hadde hun vært rolig, hadde det nok vært lettere å akseptere) skulle ta fra meg de rolige kveldsstundene og den gode nattesøvnen.

 

Det er nok sånn at du bare kan stille med med din egen erfaring... og jeg kan bare stille med min!

[mamma tiL 1stor+2små]

Hei,takker for et saklig innlegg her.

 

Jeg forstår at det er vanskelig med kolikk barn,har selv hatt en som ikke direkte hadde kolikk,men helte mot det,og det var strevsom.Det finnes alternativer hvis en føler at en må ha en natt fri pga av dette.En kan be den som ønsker å ta barnet for en natt og komme til dere,så slipper barnet å skifte hus og seng og omsorgpersonen er i nærheten,samtidig som den som avlaster deg,tar den største byrden.

 

Jeg ser også forskjell på å gi fra seg barnet når det gjelder kolikk,fordi en da er helt utslått,enn å bare levere barnet når det er 1 mnd eller 2 fordi en vil på en hoteltur eller ha en fyllefest.

[mumbo]

Men du kan jo ikke telle de timene hvor barnet sover. Hvis man har barnevakt på kveldstid etter at barnet har lagt seg, f.eks.

[mamma tiL 1stor+2små]

Jo,en skal telle med de timene der.Babyer våkner i løpet av natten og merker at de ikke er hjemme i sin trygge seng.Noen legger seg og sover igjen,slik at en ikke engang merker at babyen har vært våken,andre blir da så redde at de skriker.Andre igjen tørr rett og slett ikke srkike.

[Sessa ruger igjen...]

Hehe....sjelden du får saklige svar?? ;D

 

Tror likevel ikke det er så enkelt for mange... Vi klarte ikke ta i mot hjelp for det var jo vårt barn, men så finnes det de som har fødsels depresjoner som kanskje ikke klarer å godta barnet i det hele tatt (det kan jo være de som ønsker seg vekk til hotell...), noen for barn tidflig i et forhold og har derfor ikke hatt like mye tid sammen før barnet kommer, noen får barn selvom de kanskje gentlig burde gjort det slutt... er mange årsaker...

 

[kajak&Daniel]

Jeg skjønner hva du mener, og er egentlig enig i det. Lillegutt er 6 mnd, og har hittil kun vært 2-3 timer borte fra meg til sammen.. Men det er enkelte situasjoner der det beste for ungen er å ha noen som kjenner han godt til å passe han. Jeg reiser fra lillegutt i litt over 1 uke når han er 11 mnd pga det beste for han er å ikke være med. Utenom meg, er mamma den han kjenner best, og jeg tror han kommer til å få det bra der. Mamma som er mye mer hønemor enn meg tror også det. Så er enig i det de anbefalingene sier, men ikke like enig i at de kommer til å slite med depresjoner slik du sier. Har snakket med helsesøster/lege ang å ta han med eller la han være hos mamma, og alle sier det er best å la han være hos mamma....

[mumbo]

Du, hvis de faktisk er hjemme i sin trygge seng, med barnevakt, og sover som de pleier, så vet de ikke om mamma sitter i stua eller ikke.

[Anonym bruker]

Jeg begynner seriøst å lure på om du bare skaper deg jeg, går vel ikke an å være så blåst! Så du har vært med babyen din 24 t i døgnet da. For det hjelper faktisk ikke selv om det er pappaen han er med altså, kun mammaen som tells!

[mamma tiL 1stor+2små]

Vel,hvor mange nyfødte babyer sover natta igjenom????

 

Min sønn sover nå gjennom natta,men det hender at han våkner av et eller annet,hadde ikke jeg vært der,men andre,så hadde han merket det.

 

Problemet ser jeg vel ikke i at foreldrene tar seg 3 timer ut når poden er 3 mnd for å spise,men når poden ikke er større,heller mindre og de vil kaste den bort til besteforeldrene for å ungfri en natt eller to.

[Rose -3. troll i 2012]

jeg hadde nr 1 på overnatting første gang da han var 6 uker fordi jeg ville gå på fest. Det gikk kjempebra, men så kjente han veldig godt mine foreldre også da.

Husker ikke om jeg hentet ham før vi gikk hjem eller om han sov over....

 

Nå er nr 2 6 uker og jeg kunne ikke tenke meg å levere henne fra meg for en tannlege time en gang....kanskje det er jeg som er blitt hønemor med årene, men jeg synes hun er for ung. Likevel kan jeg ikke si at jeg ser tilbake til den første festen med anger....

 

Det å ha "barnevakt" hjemme i huset ser jeg ikke noe poeng i. Poenget etter som jeg forstod var at barnet skulle sove på sin faste plass, i sin seng, en som "tilfeldigvis" står ved siden av min seng. At min svigermor f.eks skulle sovet hos oss og kommet inn på mitt soverom for å hente tutta om natta når hun gråt er det lite poeng i. Jeg ville vært våken lenge før svigermor hadde klart å komme seg opp av senga!

 

Ikke ment som provosere...ser jo at HI var en pekepin på hva som var anbefalt, men ville bare komme med min erfaring.....

[Anonym bruker]

så jeg kan ikke en gang gå på kino jeg da poden min er 4 uker en film som varer i 3 timer

[Gjest]

Dette som så mange andre ting her inne er mulig å diskutere og noen kommer aldri til å bli enige.

Jeg er en av de som egentlig ikke hadde et kjempebehov for alenetid med mannen, men tid UTEN babyen.

Jeg hadde alvorlig fødselsdepresjon og dersom jeg ikke hadde sendt lillemor avgårde til tanta hennes med jevne mellomrom fra hun var 1,5 mnd kan jeg faktisk ikke garantere at jeg hadde hatt henne i dag. Jeg var så utrolig langt både nede og borte at jeg faktisk ønsket å skade henne.

Jeg skjønte ikke selv at det var riv ruskende galt før lillemor sparket fra på stellematta og og slo hodet i vaskemaskinen. Jeg begynte å le og tenkte for meg selv at det hadde du jammen godt av!

Jeg orket heller ikke å ta i henne når hun gråt, eller trøste og kose med henne.

 

Uten avlastningsmuligheter kan det altså godt være at jeg enten hadde måttet si fra meg hele ansvaret eller at jeg hadde skadet henne.

Men det for meg å sende henne avgårde med tanta noen timer på trilletur eller over natten så jeg virkelig fikk tid til å være meg selv og tenke gjennom ting, det hjalp meg utrolig mye. Og jeg VET at det var det beste for min lille elskling.

Så verden er ikke sort hvit i dette tilfellet heller, selv om man gjerne skal ha det til å være det.

 

Hva tror dere hadde vært verst for barnet? En "ond" mor eller noen timer hos en kjærlig og oppofrende tante?

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg, HI.

 

Jeg har vært en litt vel hønemor, kanskje, for jeg har aldri hatt barnevakt til våre barn. De har enten hatt mamma eller pappa hjemme. Vi finner på ting hjemme når barna sover - når de når gjør det.. hehe.. innimellom føles det som om vi har våkne unger rundt oss 24 timer i døgnet.. Vi spiser noe godt, snakker, ser på film etc.

 

Har man virkelig et så dårlig forhold at det trues med å ryke etter noen netter med grining, ja da burde man vel ha tenkt seg om før en fikk noen.

 

Ja, jeg har hatt to kolikkunger, så jeg vet det kan være slitsomt, men at man på død og liv skal ha barnevakt til ungene, ja det skjønner jeg ikke..

[Anonym bruker]

Hvis du ønsker saklige svar er det ofte en fordel å holde seg saklig selv også. Å konsekvent referere til det å bruke barnevakt som å slenge ungen i en krok, eller kaste ungen fra seg, er vel neppe særlig saklig.

 

For å holde meg litt sakligere enn deg; jeg er ikke enig med deg i at pappaen ikke kan være en omsorgsperson for barnet. Har du belegg for å hevde at barnet blir deprimert dersom mor er borte 3-4 timer når barnet er 2 måneder og sover hjemme i senga si, med pappaen (og melk på flaske) i nærheten? For det er jo faktisk det du sier her.

[Gjest]

Anonym; du har ei heller noen forståelse for den situasjonen jeg var i går jeg ut fra?

 

Og for å ha sagt det, vet ikke hvor bra det er å aldri ha vært ute av huset etter man fikk barn heller jeg.

(obsobs, går ut fra at det er DU som har vært hjemme, pappa er IKKE bra nok ihht artikkelen fra BAM som HI refererer til!!!)

[Simselimsen]

Synes denne oppskrifta hørtes litt drøy ut.

Det er ikke alle barn som er like, det er vell noe vi alle er enige i?? Og det er ikke alle foreldre som er like heller....

 

Foreldrene til mannen min bor rett over gata, de har sett gullungen nesten dagli fra hun var nyfødt. Fra 2mnd alder har hun sovet dær ca 1 gang i uka, og nå sover hun dær av og til 2 ganger i uka. Jeg er gravid igjenn og jeg kjenner at jeg er en bedre mor når jeg får tid til og hente meg litt inn igjenn.

 

Jeg tviler sterkt på at hun tar noen som helst skade av og være der så mye. Hun kjenner de veldig godt. Tenk før i tiden da foreldre og besteforeldre ofte bodde ilag, tenk hvor fint det var for barnet og ha så mange omsorgspersoner i livet sitt!

 

Jeg savner henne enormt mye når hun er der over natta, og som oftes må jeg grine en skvett også, men jeg vet jo at jeg har godt av og slappe av litt, og får mye mer overskudd til og være en god mamma, når jeg har fått sovet en hel natt.

 

 

Men jeg tror det har litt og si hvem barnet er hos....Ville aldrig ha satt barnet mitt bort til noen som barnet ikke kjente så veldig godt!

[Anonym bruker]

Alt er relativt tenker jeg da jeg leser innlegget. Jeg er enig i at babyer ikke bør være for lenge borte fra sine omsorgspersoner.Men: en ting er dem som helg etter helg plasserer ungen hos dem som er ledig for å feste og sove lenge(dette er slett ikke uvanlig faktisk-mange egoistiske mennesker som får barn)!. Noe annet er dem som sliter med baby med kolikk eller feks det som Tillab opplevde. Da MÅ man ha avlastning, hvis ikke kan det ende i tragedie.

 

Selv hører jeg til i den gruppa som gjerne skulle hatt litt avlastning, men som ikke får det.

 

[MammaDilla]

Vel, da er jeg en dårlig mor. Jeg måtte på kiropraktor og fysiobehandling allerede da sønnen vår var to uker gammel. Da leverte jeg han til svigermor og var gjerne borte i tre timer. Ameet han såklart før jeg gikk, og visste at han ikke trengte mer mat før om tre timer. Jeg tviler på at sønnen min har tatt skade av slikt. Men for all del, man skal jo ikke overdrive. de trenger mammaen og pappaen sin mer enn noen andre

[Anonym bruker]

Dere som forsvarer denne "reglen" har vel ikke tenkt igjennom hvordan små babyer hadde det før? Er ikke mange år siden mammapermisjonen var på 3 måneder. I følge det som står i hovedinlegget, så kan man da ikke være borte mer en 3 timer, de fleste arbeidsdager varer mer en det..

Det er ikke snakk om å få barnevakt for enhver pris, og at man skal ha det flere ganger i måneden, alt med måte liksom, men at en kinotur når ungen er 4 uker må være akseptabelt. Hadde personlig blitt deprimert selv, av å være med ungen 24 timer i døgnet i flere måneder.. Å få barn betyr ikke at ditt sosiale liv skal bli nærmest ikke-eksisterendes. Litt rart å måtte sitte hjemme hver eneste kveld, fordi barnet kan bli depreimert av å sove en annen plass enn hjemme. . Men at det er godt å kose seg litt og kanskje se en god film på kino, betyr ikke at jeg ikke bryr meg om mine unger, og jeg tenker jo på dem hele tiden. Jeg synes HI virker meget overbeskyttendes og lurer sterkt på hvordan babyer i dag kommer til å bli om noen år, når de blir overbesyttet og passet på konstant gjennom hele livet. Dere ble ikke passet på hver time i døgnet av deres foreldre...Det var ihvertfall ikke normalt for noen år siden å overbeskytte babyer slik som dette. En ny trend er nå å ikke gå fra ungene sine i det hele tatt, og jeg er bare redd at det kommer en stor generasjon med mammadalter om noen år, fordi de aldig har vært noe særs borte fra sin mor.

[Sessa ruger igjen...]

Tror denne tråden kan oppsummeres i det svenske uttrykket "logom er bäst!"

[Learning to fly]

Jeg er faktisk veldig enig med deg. Legger meg ikke oppi hva andre gjør til vanlig, men kan reagere med undring når jeg hører slikt. Jeg er av den typen som du er. Jeg er kankjse også for MYE slik, men ingen har tatt skade. Vi har nå tre barn, og jeg og pappaen er veldig glade i hverandre og vi har det helt supert, selv om vi på fem år nå (eldste er fem), ikke har hatt barnepass mer enn du kan telle på to hender tilsammen. Vi har jo "fri" hver kveld etter ungene er lagt uansett.

[monztah]

Selv om jeg er temmelig enig med deg, lurer jeg på hvor denne regelen om bortetid kommer fra. Jeg diskuterte nemlig med samboeren min om dette, og fortalte ham om den regelen, men kunne ikke fortelle hvordan man har funnet ut slike ting.

 

Vi er nemlig litt uenige på dette temaet, barnefaren og jeg.

 

Snuppa vår er snart 1 år, og har ennå ikke vært på overnatting hos tante & onkel som hun begynner å få et nært forhold til. Jeg har ikke syntes at det er tid for det ennå, siden hun våkner opptil flere ganger om natten og trenger å bli litt beroliget med at vi er der (og ja, hun merker forskjell, får roen kun av oss foreldre, oftest meg som mamma).

 

Samtidig synes jeg at samboeren min kan ha et poeng med at det er fint hvis hun får lære å bli beroliget av andre, kjente.

 

Men det er vel litt sånn at selv om samfunnet har blitt modernisert, vet vel ikke babyer det! Tror nok mange opplever at den likestillingen de levde i før babyen kom, blir satt på hodet. Babyer trenger moren sin i begynnelsen, og driter jo loddrett i om mamma har lyst å dra på trening. Det betyr jo ikke at man ikke kan finne løsninger for dette, det gjør vel mange mødre. Drar mens de vet babyen sover etc.

 

Det jeg synes er viktig, er at man ser til å få den alenetiden som man trenger for ikke å bli gal. Satt litt på spissen ;-). Så får man være litt oppfinnsom for å finne ut hvordan man best gjør det. For meg holdt det f.eks å alltid la de 2 timene snuppa sover middagsdupp være hellige, og bare gjøre egoting da (ikke husarbeid, oppgaver o.lign.) Ja, jammen var det dager da jeg IKKE trillet henne i søvne men lot henne sove i vogna på gangen for å få 2 hele timer istedenfor 1,5...

[rødhette*]

Jeg gidder ikke å i så veldig mye, men sier bare at det er godt vi lever i et fritt land, der vi selv velger hvordan vi vil gjøre ting. For vi følger ikke den regelen. Svigermor satt barnevakt for lillegutt en hel kveld når han var nesten 2 mnd, mens vi var på kino og restaurant. De hadde storkost seg. Lillegutt hadde smilt og kost seg med farmor, og hadde lagt seg som han skulle når hun la han i senga.

 

[mamma tiL 1stor+2små]

tillab *og lille Embla+1pp* Det du sier der om pappaen er faktisk galt.

 

Hvis du leser artikkelen så kan ikke pappa ta mammas plass,hvis pappa ikke er omsorperson for barnet,dvs at han kanskje jobber hele døgnet og barnet knapt nok ser far.

 

Er det mer likt kan far veldig godt ta over for mor,det står det faktisk også.Slik som her,har vi gått hjemme begge to etter at gullgutten ble født,så her hadde det ikke vært noe problem om den ene faktisk ble borte en liten stund.

 

Jeg kan også si så pass at gutten min reagere faktisk hvis en av oss er borte,da "leter" han på en måte etter den som ikke er der og han er bare 5 mnd.

 

Nå har ingen av oss vært borte lenge av gangen,kanskje bare en tur til butikken for å kjøpe noe melk eller sånt,så det har ikke vært av lengre art.